Atomavtalen som ble inngått med Iran i 2015 hadde ikke som mål å fjerne trusselen om atomopprustning i Midtøsten. Den lovet bare en 8-årig utsettelse frem til 2023 av de iranske forberedelsene til å lage atombomber. Det hemmelige iranske atom-arkivet som ble hentet ut fra Teheran av Mossad i fjor, avslørte at det iranske atomvåpenprogrammet hadde som innledende målsetting å bygge fem atombomber, hver med lavere sprengkraft enn Hiroshima-bomben.
Det overraskende ved denne begrensede målsettingen er at den er altfor beskjeden til å gjøre Iran til både en global og regional atommakt. Hensikten med disse fem bombene kan derfor neppe ha vært mer omfattende enn å gjennomføre det som gjennom hele programmets levetid har vært et uttalt mål for det iranske regimet, nemlig å slette den jødiske staten Israel fra kartet. Ved samtidig å utslette de fem mest sentrale israelske målene, kunne det målet teoretisk ha blitt nådd. Dette er i korthet den sikkerhetspolitiske begrunnelsen for den israelske regjerings gjentatte erklæring om at Israel ikke vil tillate Iran å utvikle atomvåpen. Avgjørende for Israels evne til å forsvare seg og USA mot truslene fra Iran er den unike muligheten de gjennom mange år har hatt til å plassere egne folk i nøkkelstillinger innenfor regimets vegger i Teheran.
Det er gått et år siden USA trakk seg fra atomavtalen med Iran. President Trumps begrunnelse var at «… kjernen i Iran-avtalen var en gigantisk fiksjon om at et morderisk regime bare ønsket et fredelig atomenergiprogram.» Med henvisning til den israelske avsløringen av de iranske hemmelighetene tilføyde han at det forelå «avgjørende bevis for at dette iranske løftet var en løgn. I forrige uke offentliggjorde Israel etterretningsdokumenter – lenge holdt skjult av Iran – som på en avgjørende måte avslører det iranske regimet og dets historie når det gjelder å utvikle atomvåpen.» USA vedtok derfor å gjeninnføre de økonomiske sanksjonene mot Iran, sanksjoner som har rammet regimet og landets økonomi så hardt at det har skapt en ny krisetilstand i landet.
Det er dette som er bakteppet for den siste tidens opptrapping av retorikken fra Irans side. Selv om Europa, Russland og Kina ønsker å videreføre atomavtalen og handelsforbindelsene med Iran, har USAs tiltak gjort dette så vanskelig at Iran har funnet det formålstjenlig å erklære at de selv vil innlede en avvikling av avtalen og gjenoppta deler av det atomprogrammet de for en periode lovet å stanse. Ayatollahene later ikke til å frykte ytterligere sanksjoner, nå eventuelt også fra europeisk side. Deres trussel mot Israel er religiøst begrunnet og kan ikke innfris uten atomvåpen. Et tilbaketog på det området vil av dem måtte oppfattes som et utålelig nederlag og et prestisjetap som de ikke kan leve med i det virkelighetsbildet de har innprentet sine tilhengere med gjennom 40 år.
Det iranske regimet har fanget seg selv i den samme politiske fella som det palestinske PLO-regimet: De har begge bygget sin eksistensberettigelse overfor sine tilhengere på å love dem noe som ikke lar seg gjennomføre: Å ødelegge den jødiske staten Israel. Dette skyldes en av de alvorlige «systemfeilene» som er innebygget i ethvert islamsk regime: Islam tillater ikke at muslimer taper en krig.
Dette er årsaken til at Palestina-araberne ikke heller klarer å innrømme at Israel vant Uavhengighetskrigen som begynte med at de arabiske naboene gikk til angrep mot Israel i 1948 og ble endelig avgjort med israelsk militær seier i 1967 og 1973. Fremdeles opplever vi derfor det absurde at den tapende part i krigen forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst. I mellomtiden fortsetter de krigen, enten i form av isolerte terrorangrep som vi gjennom årene har sett tusener av omkring i verden, eller som såkalt «hybrid krigføring» som gjerne anvender militser eller para-militære enheter i sporadiske militære aksjoner. I alle tilfeller holder de forestillingen ved like om at de ikke har tapt krigen.
En konsekvens av denne tilstanden er at en tradisjonell vestlig forståelse av konfliktene i Midtøsten hvor man mener at kriger vinnes eller tapes, og hvor fred oppnås gjennom avtaler under «folkeretten,» ikke har den gyldigheten som man i vestlig kultur tillegger slike hendelser. Den islamske virkelighetsoppfatningen passer ikke inn i et vestlig paradigme. Vi tar feil når vi tror at vi har vunnet en krig eller har inngått en avtale i den muslimske verden. En liten illustrasjon på denne orientalske «logikken» fikk vi da Saddam Hussein, etter å ha blitt banket sønder og sammen i den første Golfkrigen, erklærte seier i «Alle krigers mor.» Dette er en betegnelse som har sin rot i koranen. Man har på vestlig hold ennå ikke innsett hvor rett han fikk.
Så lenge ayatollaene har kontrollen over Iran, vil dragningen mot det eneste våpenet som er i stand til å gi dem den militære seieren over jødene som de mener religionen krever av dem, oppveie ethvert offer og enhver lidelse dette prosjektet måtte medføre for dem selv og det iranske folk. Dette irrasjonelle tankegodset vil det iranske presteregimet ikke være i stand til å frigjøre seg fra uten å fornekte sin tro. Bare det iranske folket selv vil derfor kunne forhindre den ødeleggelsen ayatollaenes kompromissløse politikk skaper. Slik vil det også være for Palestina-araberne. Fred og velstand vil bare kunne skapes nedenfra i samfunnet av frie mennesker som får anledning til å utforme sin egen fremtid upåvirket av rigide religiøse misforståelser.
