Arabiske ungdommer, oppildnet av religiøs agitasjon fra de palestinske selvstyremyndighetene, fortsetter opprøret på Tempelhøyden i Jerusalem. Formålet er å fremprovosere en ny krig hvor deres allierte på Gazastripen, Hamas og Palestinsk Jihad, skal fortsette å skyte raketter mot israelske landsbyer. Så langt har disse angrepene ikke påført Israel stor skade, men situasjonen kan lett komme ut av kontroll, slik det skjedde på liknende måte i mai i fjor. Politisk er imidlertid belastningen med de pågående opptøyene stor.
Norske og andre vestlige medier rapporterer om utviklingen, men er tilbakeholdne med å fortelle at denne «intifadaen» er iscenesatt for å fremprovosere nettopp den reaksjonen fra israelsk politi som de påstår er årsaken til opptøyene. De arabiske ungdommene har samlet stein inne i al-Aqsa-moskéen som de kaster over muren på de jødene som ber ved Vestmuren. Når politiet griper inn og stanser steinkastingen, svarer araberne med å kaste Molotov-cocktails og skyte fyrverkeri inne i moskéen og anklager så israelsk politi for å vanhellige deres helligdom.
Dette skuespillet gjentar seg fordi vestlige medier er raske med å formidle anklagene mot Israel om storming av muslimenes «hellige høyde.» Det som er avgjørende for at denne terroren mot det jødiske samfunnet kan fortsette, er imidlertid den rundhåndete finansieringen de lokale terrorgruppene mottar fra vestlige myndigheter og spesielt fra EU og land som Norge, som med åpne øyne bidrar til finansiering av grunnutdanningen av terrorister og barnesoldater gjennom skoleverket på Vestbredden og i Gaza.
Medvirkende til å holde denne formen for terrorisme ved like er også FNs organer som rutinemessig holder hastemøter i Sikkerhetsrådet hvor det reises anklager mot israelske myndigheter for å fremprovosere religiøst motiverte opptøyer hver gang de forsvarer sine innbyggere mot steinkastende terrorister. Med på dette spillet er Norges representasjon i FN som ifølge sin egen formålserklæring «… vil bruke erfaringen fra flere tiår med arbeid for fred og forsoning, til å være brobygger og søke løsninger på de utfordrende konfliktene som kommer på Sikkerhetsrådets bord. Folkeretten og menneskerettighetene vil ligge til grunn for Norges arbeid.»
Vi skal forbigå i stillhet de mange «tiår med arbeid for fred og forsoning» når det gjelder den arabisk-israelske konflikten. Så sent som for noen uker siden rettet Norge i Sikkerhetsrådet på ny sine helt udokumenterte og ubegrunnede anklager mot Israel i Sikkerhetsrådet, noe som det siste året har vist seg å være et hovedbidrag fra Norge til å holde konflikten med Israel ved like.
Vi har hørt det til kjedsommelighet, men det klarer likevel å forbause oss at det finnes ledere i norsk utenriksforvaltning som er i stand til å erklære overfor medlemmene av FNs Sikkerhetsråd at: «Vi ber også om respekt for palestinernes rettigheter, inkludert deres rett til fredelig protest. Vi er spesielt bekymret for barn som blir ofre for vold og trusler, så vel som arrestasjonene av palestinske barn. … Blant de betydelige drivkreftene for konflikten er israelske bosettingsaktiviteter, nedrivning av hus og utvisninger. Så la meg igjen fremheve at opprettelsen av israelske bosettinger på okkupert palestinsk territorium, inkludert Øst-Jerusalem, utgjør et flagrant brudd på folkeretten.»
I sitt innlegg i det lukkede møtet i Sikkerhetsrådet om situasjonen i Midtøsten, uttalte den norske FN-koordinatoren Tor Wennesland bl.a. at «… alle anstrengelser for å redusere spenningen bør oppmuntres, mens provokasjoner, spredning av desinformasjon og oppvigleri bør kategorisk avvises.» Vi tør oppfordre Wennesland til å gjenta denne oppfordringen overfor sin kollega, FN-ambassadør Mona Juul, som med sine gjentagne og uriktige anklager mot israelske myndigheter, også gjentatt under møtet 19. april, ikke bare provoserer, men også sprer desinformasjon og bidrar til det oppvigleriet som skaper nettopp den situasjonen som Sikkerhetsrådet ble innkalt til å behandle.
Vi kan si med sikkerhet, på grunnlag av årelang observasjon av den arabisk-israelske konflikten, at den drives av to sentrale årsaker: Penger og desinformasjon, – og norske myndigheter bidrar sammen med internasjonale aktører, som FN og EU, med begge deler i rikelig monn. Fredeligere tilstander er mulig både i dette og i andre konfliktområder. Men da må ansvarlige myndigheter være rede til å erkjenne hva som driver konflikten og hva som kan bidra til å dempe den ned slik at forhandlinger om en fredelig løsning kan komme i stand. Det er det som er utfordringen for de norske fredsmeklerne som så gjerne vil gjøre et «arbeid for fred og forsoning, å være brobygger og søke løsninger på de utfordrende konfliktene.» De bør innlede sitt videre fredsarbeid med en grundig politisk selvransakelse.
