Den 18. november ble fire rabbinere myrdet av to Palestina-arabere i 20-årene. Det skjedde under morgenbønnen i en synagoge i Jerusalem. Med pistoler, kniver og øks stormet terroristene fra den marxistiske organisasjonen PFLP synagogen med alle muslimers velkjente slagord » Allah hu Akbar!» PFLP eller ”Folkefronten for frigjøring av Palestina,” er den neststørste organisasjonen i det ”statsbærende” PLO som Norge støtter med 800 millioner kroner i året. Norsk støtte til islamsk terror er et hinder for fred.
En politimann, druseren Zidan Sayif ofret livet sitt da han gikk inn i synagogen og nedkjempet terroristene. De fire drepte rabbinerne var Aryeh Kupinsky, Avraham Shmuel Goldberg, Kalman Levine og Moshe Twersky. De drepte etterlot seg til sammen 25 barn.
Dette var en hendelse som likner sterkt på massakren på jøder i Hebron i 1929 og arabiske angrep under opprøret i 1936-39, som alle var ledet og inspirert av den nazi-orienterte Palestina-arabiske ”mufti,” Haj Amin al-Husseini. Også da gikk araberne inn i synagoger og drepte jøder under Shabbatbønn. I dag ser man nøyaktig det samme hatet, den samme fanatismen og de samme bestialske handlinger, og det er ingenting som skiller dem fra deres kolleger i ISIL. Det som pågår i Jerusalem er islamsk jihad akkurat som i Irak.
Som ved tidligere utførte terrorhandlinger holdt familiene til de to synagoge-terroristene åpent hus med fest, kaker og sukkertøy til barna i gata. Terroraksjonen ble også feiret av de norsk-støttede terrororganisasjonene Fatah og Hamas, og i Gaza ble det arrangert fjernsynsoverført folkefest i glede over ugjerningene. Også FN-personell i Gaza deltok i feiringen.
I Norge ble mediene raskt opptatte med å finne ”forklaringer” på hendelsen uten å bruke tid på å vise respekt for ofrene. Ikke et ord ble sagt om hvem de drepte var. Man var bare opptatt av å påstå israelsk hevn. Tradisjonen tro fant man det mest bekvemt å klandre Israel også for den udåden. Det virker i dag nærmest utenkelig at ikke NRK og hovedstadsavisene skulle finne forklaringen på terroren i Israels ”okkupasjon” og diskriminerende behandling av arabere i Øst-Jerusalem, slik Sidsel Wold fremstilte det i NRK. I alle nyhetssendingene annonserte NRK at den israelske regjering nå ville iverksette ”hevnangrep,” en påstand som avslører medienes egne diskriminerende fordommer om denne konflikten. Israels statsminister, Netanyahu, snakket ikke på noe tidspunkt om hevn, men ba tvert om at ingen måtte ta loven i egne hender.
Tragedien i Jerusalem førte også for øvrig til en usedvanlig oppfinnsomhet i norske medier når det gjaldt å få avledet oppmerksomheten fra islamistenes terror og over på noe man kunne klandre Israel for. Dagbladet fant det nødvendig å reise kritikk mot at Israel hadde vist bilder av grusomhetene, men hadde selv, i likhet med andre medier, aldri noe imot å vise slike bilder fra Gaza.
Utenriksminister Brende ba Israel om å vise tilbakeholdenhet, som om det var Israel som var terroristen. Avisen VG valgte på sin tradisjonelle måte å henge ut jødene ved å trykke en karikatur der de likestiller de jødiske ofrene med de arabiske terroristene, og lot fremtredende anti-israelere forklare terroren som palestinsk frustrasjon over Israel. Dagsavisen gikk rett på sak og la skylden for terroren på statsminister Netanyahu som de mener ”tente gnisten”, mens Vårt Lands redaksjon slo fast som et faktum at ”folk mener Israel fikk som fortjent.” Vårt Lands bruk av en jødisk pikes bekymring som fikenblad for sin overskrift, viser igjen hvor infamt utspekulert antisemittiske stemninger formidles i våre medier. Det viser også avisens redaktør når han fordeler skyld mellom terrorister og ofre og konstruerer en symmetri i atferden deres.
Bladet Dagens redaktør benyttet anledningen til å overdøve terrorkrigen i Jerusalem med et larmende angrep på den kristne teologen Gro Wenske som i en kronikk konkluderte med at den eneste løsningen hun kunne se på konflikten ville være ”å kaste ut alle Palestina-arabere som hater Israel.” Vårt Land fulgte opp ved å mobilisere hele staben av Israels uvenner på sin ”Verdidebatt” til et nedlatende angrep på Wenske.
Gro Wenske har imidlertid også venner som forstår hva hun sier og som ikke bruker det som påskudd for å rakke ned på Israel. Denne saken gir oss forøvrig anledning til å stoppe opp og reflektere over hva som driver norske medier til denne anti-israelske kampanjejournalistikken midt oppe i en palestinsk terroraksjon som for lengst har fått karakter av både intifada, jihad og pogrom, samtidig som Midtøsten for øvrig står i brann.
Etnisk rensing er ikke noe nytt i dette landet. I 1929 ble den jødiske befolkningen i Hebron etnisk renset med kniv, og i 1948 ble hele den overlevende delen av den jødiske urbefolkningen i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem etnisk utrensket av den jordanske okkupasjonsmakten. Etter at de overlevende og etterkommerne deres vendte tilbake til de frigjorte ruinene av sine hjem i 1967 og senere, har vestlige regjeringer og medier vært imot disse flyktningenes tilbakevending (mens de er for arabiske flyktningers tilbakevending). Etter at fredsprosessen ble innledet med Oslo-avtalene har motstanden mot jøder som bor i disse områdene tiltatt gjennom agitasjon og propaganda, og har nå vokst til et unisont krav i mediene både fra palestinsk og vestlig side om etnisk utrensking av alle jøder som helt lovlig og fredelig bor i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.
Det er i denne sammenheng betimelig å minne om hva FNs Hovedforsamling i et forsøk på å mekle i konflikten, bl.a. vedtok 11. desember 1948 og som de arabiske lederne forkastet: ”… de flyktningene som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer bør få tillatelse til å gjøre det så snart det er praktisk mulig …” (Resolusjon 194, Artikkel 11).
Svært mange arabiske palestinere valgte å ta imot tilbudet og lever fremdeles i Israel i fred med sine jødiske naboer. Men det var andre som ikke aksepterte FNs vilkår om å leve i fred med jødene. Det er disse som i dag representerer det problemet som skaper konflikten og fører til terror. Å ”løse” dette problemet på annen måte enn å skille de stridende, er det til nå ingen journalister som har greid, alt hykleriet til tross. Det de krever er en ”løsning” som med sikkerhet vil føre til at Israel og det jødiske folk utslettes, mens FN-pakten og folkeretten for øvrig gir Israel en ubetinget rett til effektivt selvforsvar mot slike angrep.
Vi kan derfor på grunnlag av den aktuelle debatten konkludere med at norske politikere, redaktører og journalister er mot etnisk rensing, men for etnisk rensing av jøder. De er mot bekjempelse av terror i Jerusalem, men for bekjempelse av terror i Irak. Slik fungerer den diskriminerende antisemittismen.
