Mitt navn er Inge. Jeg er en 17 år gammel gutt, som bor i Kristiansund i Møre og Romsdal. Jeg interesserer meg for politikk, skole, og å være sammen med venner. Jeg er en helt normal gutt. Men i øynene til noen rundt meg er jeg annerledes. Flere av mine klassekamerater og tilfeldige personer på gaten behandler meg annerledes. Jeg har nærmet meg jødedommen som livssyn.
Jeg er født og oppvokst i Norge med norske foreldre. Jeg har bodd i Norge hele mitt liv. Men for et par år siden opplevde jeg noe som totalt endret mitt syn på livet, og jeg bestemte meg for å endre livssyn. Jødedommen er blitt viktig for meg. Men etter at jeg endret livssyn, har jeg også fått se en del av Norge som jeg kunne ha klart meg uten. Jeg har sett et Norge som bruker mitt livssyn som banneord, ‒ jeg har sett et Norge som hater personer ut fra deres tro. Jeg har sett et Norge som skylder på meg for alt som er galt i verden.
Etter at jeg endret livssyn og begynte å identifisere meg selv med det jødiske, har livet rett og slett blitt vanskeligere. Jeg er en person som ikke liker å bry andre med mine problemer. Jeg har helt siden dette startet tenkt at jeg ikke bør bry personer med å søke om hjelp, fordi jeg selv har valgt å akseptere jødedommen. Det er jeg selv som har valgt å bli avvist, tenkte jeg.
Men så fant jeg ut at det faktisk ikke trenger å være slik. Det er ikke rett at jeg skal bli mobbet, utestengt og diskriminert, bare på grunn av mitt livssyn. Hvis en norsk person tror på islam eller buddhisme, blir ikke vedkommende plaget for sitt livssyn. Hvorfor skulle jeg godta at jeg ble plaget for mitt?
Jeg har alltid likt å snakke til forsamlinger. Jeg har alltid likt å engasjere meg i debatter og diskutere med folk, og jeg har vært medlem i Unge Høyre i flere år. Jeg hadde ikke vært den personen jeg er uten Unge Høyre. Og fordi jeg tør å snakke ut og si min mening, har jeg tatt opp problemet med antisemittisme i Norge flere ganger. Jeg begynte å ta jødehatdebatten på skolen, også med personer som har valgt å hate meg for mitt livssyn. Jeg holder fortsatt på med dette, og det er en debatt som jeg kommer til å ha med meg resten av mitt liv. Jeg kommer til å klare meg.
Men så tenker jeg på dem som ikke tør ta opp debatten: Jødiske barn og voksne i Norge som blir plaget og som ikke helt klarer å ta det på samme måte som meg. Jeg vil ikke at andre skal oppleve det samme som jeg går igjennom.
Norge er et utrolig flott land å bo i, sånn generelt. Men vi har et problem når det gjelder antisemittisme. Når statsråder i regjeringspartier går i tog og er med i demonstrasjoner som fremviser jødehat, og når media i Norge taler nedsettende om Israel på den måten de gjør, blir faktisk effekten slik den er nå. Mange nordmenn tror faktisk det er greit å ikke like jøder fordi forbildene deres i samfunnet ikke gjør det. Og de tror det er greit å ikke like jøder fordi media framstiller Israel som et ondt land ved å bare trykke ensidige nyhetssaker som stiller Israel i et dårlig lys.
Så derfor skriver jeg denne artikkelen. Jeg vil at alle dere som leser den skal tørre å ta opp debatten om jødehat når den oppstår. Si ifra til folk at det ikke er greit å bruke jøde som skjellsord. Og hvis det er norske jødiske barn som leser dette: Si fra om mobbing, trakassering, og utestenging. Jeg vil ikke at dere skal ha det slik. Vi må stå sammen imot det.
