Martin Krasnik i «Deadline», aktualitetsprogrammet i Danmark Radio, gjorde det norske journalister ikke gjør. Han stilte kritiske spørsmål til den norske helten, godgjøreren og helgenen, professoren og legen, mannen som ble møtt som en krigshelt da han kom tilbake fra Gaza.
Vi snakker om Mads Gilbert.
I Norge er det bare «hmm», «å, jaaaa» når han får utfolde seg på skjermen og spy ut sin ensidige anti-Israelske, pro-palestinske propaganda. Ikke ett kritisk spørsmål, ikke en eneste journalist våger å stille de helt naturlige spørsmålene.
Men Krasnik turde. I Danmark er det, som Hans Rustad i Document påpeker, et helt annet klima for diskusjon. Man kan stille spørsmål uten å bli beskyldt for å være verken rasist eller høyreeekstrem.
Det er som om han nesten falt ned fra månen. Rustad skriver:
I Norge blir Mads Gilbert hyllet som en helt. Når man hører de opplagte kritiske spørsmål programleder Martin Krasnik stiller, – han siterer opplysninger fra Washington Post og New York Times – forstår man hvor ensidig norske medier er blitt.
Når Gilbert får disse spørsmålene, f.eks. om Hamas’ bruk av Shifa-sykehuset, hvor Gilbert har arbeidet, blir han helt satt ut. Det gikk mange sekunder før han i det hele tatt fikk seg til å svare. Dette var han ikke vant til. Ansiktet fortrakk seg og han fikk uttrykket: – How dare you?
Akkurat slik er det. – Hvordan kan du VÅGE å stille meg slike spørsmål? Krasnik var på ingen måte ufin eller pågående, han stilte bare de spørsmålene som hans norske kolleger skulle ha stilt for lenge siden. Men her er miljøet et annet. Tonen – holdningen, – man slipper fra det med et Israel-hat som ingen grenser har.
Aggresjonen flommer fra Mads Gilbert, Fredrik Græsvik, Morten Strøksnes, Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit. Det finnes ikke den ting de ikke er i stand til å si.
Vanligvis er de beskyttet av den norske andedammen. De kan si hva de vil. Det er bare de som får svømme rundt.
I den danske er det annerledes.
Danskene har vist seg i mange sammenhenger å være av en annen støpning. Dessverre for oss nordmenn. Under krigen ble det reddet langt flere jøder fra nazistenes klør enn her. Under Muhammed-«krisen» sto danskene med rak rygg. En av dem sa: – Mig skal de ikke pisse på. Han hadde fått nok av disse gjestene som fullstendig overså det faktum at grunnen til at de overhodet kunne befinne seg i Danmark, OG uttale seg, var at der er ytringsfrihet.
Vi så også nå under operasjonen Israel har gjennomført for å få en slutt på terroren fra Hamas, at de borgerlige partiene på det danske Folketinget nekter å fordømme Israel for å forsvare seg. Tvert imot: Budskapet fra de borgerlige i Danmark er klart: Israel har ikke gjort noe galt, og Danmark bør stå last og brast med landet.
Det var kostelig å se Gilbert bli så kjørt av Krasnik at han begynte med den ultimate nederlagstaktikk: å angripe journalisten.
Slik gikk intervjuet i flere runder inntil Gilbert mistet tålmodigheten.
Da falt Gilbert tilbake på det eneste han hadde igjen: den moralske pekefinger og forsøket på å sette den andre på plass som en annen autoritær skolelærer. Når Krasnik “blir ved” og lurer på om ikke Gilbert er klar over alle spørsmål rundt Hamas, slynger Gilbert tilbake, full av vrede:
– Og hvis du hadde gjort jobben din som journalist ville du visst hva du snakket om og forberedt deg litt bedre.
Ja, sånn er det når journalister gjør jobben sin, ikke som her i Norge, opptrer som moralske pekefingre på vegne av islamister som kynisk utnytter kvinner og barn som menneskelige skjold. Det er i det hele tatt ganske utrolig at de slipper fra det uten en strøm av leserbrev, eller påtale fra redaksjonene sine. Det sier noe om redaksjonene. Det er nemlig ikke kunnskaper det står på.
Rustad sier det rett ut:
Slike salver virker bare på menigheten. Det er den Gilbert har å falle tilbake på. Men det virker ikke på et dansk publikum.
Men i Norge virker det. Der er norsk offentlighet tvangskonvertert til et regime som har kvasireligiøse trekk.
Israels ambassade har forsøkt å påpeke urimeligheten i det vi kunne kalle Gilberts misjonering for Hamas. Gilberts reaksjon var jo forståelig, han reagerte med fullstendig avvisning. – Dette er bare propaganda. Men at mediene ikke tar seg inn når de får saken forklart så ettertrykkelig, er betenkelig. Og symptomatisk. SMA har påpekt medienes slagside i retning av Israel-fiendtlighet i årevis.
Rustad mener derimot at «folk flest» begynner å forstå. At sympatien med palestinerne ikke er like stor. At de merker hvor destruktive Hamas er, på palestinernes vegne.
Vi får nå se. Hvis HL-senteret etter hvert kunne lage en ny undersøkelse om folks holdninger til Israel og til jødene, ville vi kanskje bli overrasket. Både jøder vi har snakket med, som merker folks fordømmelse og hat, og vanlige folks irrasjonelle og infantile hat mot Israel, gir oss et bilde som ikke helt stemmer med Rustads.
Men at det trengs noen utenforstående til å stikke hull på galskapen, har han rett i. For galskap er det. Og Martin Krasniks intervju med Gilbert er en begynnelse.
Document.no: Gilbert mistet dyden
Dansk Radio: Intervju med Mads Gilbert
Dagen: Danmark: Borgerlige avviser Israel-kritikk
Dagbladet: Israels ambassade går hardt ut mot bruk av Mads Gilbert i norske medier
