Det har aldri vært spøk å være ung jøde. Mange steder var det diskriminerende særforordninger og begrensninger som i mange hundre år gjorde jødebarn til en utsatt gruppe.
Men etter 1948 har i alle fall de jødiske barna som får vokse opp i Israel, muligheter for en oppvekst der de både får utvikle sine evner og kan trives.
Hatet mot jøder er imidlertid så sterkt at selv etter at jødene har fått sitt eget land, finnes det mengder av mennesker i landene rundt dem, som setter sine egne, og til og med sin families liv, på spill for om mulig å skade flest mulig av jødene. Gjerne kvinner og barn.
IRRASJONELT HAT
Sett med rasjonelle øyne virker det vanskelig å forstå at araberne fortsatt holder på med sine utallige angrep mot jødiske sivile. For det første klarer de sjelden å ramme dem. Israelerne selv sier de setter sin lit til at de med sin intelligens og kløkt kan beskytte seg. Forsvarsanleggene er mange, og totalt er det ikke så mange jøder som har blitt rammet av de titusener av raketter som fyres mot sivile områder i Israel.
Dernest tilsier all sunn fornuft at Israel før eller siden vil måtte gå til gjengjeldelse, om så bare for å få mer armslag og en pause i angrepene. Enhver militær forsvarshandling fra Israels side vil gå hardt utover angriperen. Dette ligger i sakens natur. Enhver som bryr seg med å sette seg inn i arabernes strategi, vil skjønne dette.
Det blir slik fordi det er planlagt slik. Man ofrer sine egne med fullt overlegg, for å ramme jødene.
FEIL «MÅTE»
Om verdens hyklerske politikere skriker opp aldri så mye, har Israel likevel alle verdens konvensjoner i ryggen når de forsvarer seg. Dette gjalt også den såkalte Gaza-krigen, operasjon Cast Lead. Det er vel heller ingen som prøver å bestride dette. Man velger derfor ikke å angripe selve militæraksjonen, men måten den ble utført på. Altså blir Israel anklaget for måten landet forsvarer seg på.
Hvem forsvarer de seg mot? Hvilken måte er disse angrepene mot sivile utført på?
FØRSTE SKOLEDAG: RAKETTANGREP
I går, mandag, var det første skoledag for israelske skolebarn. I tillegg til alt det nye som skolebarn over hele verden opplever på sin første skoledag, som ny ransel, nye skrivebøker, pennaler og blyanter, usikkerheten på skoleveien, en mengde nye mennesker å treffe og bli kjent med, noe som sikkert både er morsomt og litt skremmende for et barn, har israelske barn noe de må lære, som få andre skolebarn har.
De må vite den korteste veien til tilfluktsrommet.
I Sderot i sør-Israel gikk alarmen bare få minutter etter at skolebarna var på plass i klasserommene sine. Det var såkalt rød alarm, og barna har femten sekunder på å komme seg i skjul. En Kassam-rakett var skutt ut fra arabisk område i Gaza, på vei mot sivile områder.
Denne gangen eksploderte raketten i et åpent område, og ingen fikk fysiske skader. Men sjokket og traumene er der. Ingen kan leve med et rakettregn over seg uten at det får sine følger. Et barnesinn i Israel er like sårbart som det er i Norge. Vi ser at psykologene fort rykker ut for å begrense psykiske skader på skolebarna når noen forsvinner eller noe annet traumatisk skjer her i vårt fredelige hjørne av verden.
I sør-Israel er dette relativt vanlig.
Også søndag morgen var det raketter over sivile områder i sør. En fabrikk i et industriområde nær Sderot ble truffet og skadet, og også en bygning som tilhører det offentlige.
En islamistisk terroristgruppe som identifiserer seg med Al Qaida tok på seg «ansvaret» for angrepene på søndag. Gruppen var opprørte over en seremoni det israelske forsvaret hadde ved Patriarkenes grav i Hebron, og de mente Hamas burde ha stoppet «den jødisk fornærmelsen av muslimske hellige steder.»
I en uttalelse sa gruppen at «Jihad er Allahs vei mot jødiske kriminelle,» og at «jødiske tyver må vite at muslimer vil kreve jødeblod blod for alle steder som er hellige for muslimene.»
IsraelNationalNews.com
Les også:
(2008) Rød alarm i Sderot: Å leve i verdens mest bombede område (Mail online)
