Caroline B. Glick, The Jerusalem Post, 7. juni 2010
Vårt land er USAs viktigste strategiske ressurs i regionen. Faktisk er Israel den kanskje strategisk største ressursen de har utenom militæret, når man ser på den strategiske betydning Midtøsten har for den amerikanske nasjonale sikkerhet.
I gamle dager ville oppfordringene fra Hearst Newspapers’ korrespondent i Det hvite hus, Helen Thomas, om at jødene kunne “dra til helvete ut av Palestina” og dra tilbake til Polen, Tyskland og Amerika, kommet på førstesiden i alle USAs aviser dagen etter hendelsen.
I gamle dager ville Det hvite hus umiddelbart ha tatt fra henne akkrediteringen hvis selve dekanen i korrespondentforeningen ved Det hvite hus hadde uttrykt et slikt hat mot jødene, – i stedet for å vente i tre dager med å kritisere henne.
I gamle dager ville korrespondentforeningen ved Det hvite hus ha ekskludert henne.
I gamle dager ville arbeidsgiveren hennes, Hearst Newspapers, ha sparket henne.
Men i vår tid tok det dagevis for alle som ikke var jøder eller konservative, å fordømme de uhørte kommentarene Thomas kom med overfor rabbi David Nesenoff. Og ikke fikk hun sparken heller. Hun fikk lov å si opp.
I vår tid er det jødehatets tid. I vår tid er tiden da hat avler strategisk vanvidd. I vår tid er det tid for å huske på de grunnleggende sannheter om Israel og det jødiske folk. Spesielt må vi huske på at USA er privilegert som får regne Israel som en alliert, og det enten amerikanerne liker jødene og staten vår eller hater oss.
Denne uken sluttet Anthony Cordesman fra det respekterte Center for Strategic and International Studies i Washington seg til hylekoret av Israel-kritikere. I en artikkel med tittelen “Israel som et strategisk problem?” hevdet Cordesman at «den strategiske interesse Israel har for USA er tredjerangs.» Og på grunn av denne påståtte ubetydeligheten må Israel “bli langt mer forsiktig i hvor langt landet går i å teste grensene for Amerikas tålmodighet, og hvordan det utnytter støtten fra de amerikanske jødene.” Cordesman argumenterte med at Israel er en ressurs for USA bare når det gir bort land til sine naboer. Han oppfordrer Israel til å være tilbakeholden i sine militære aksjoner, og krever at det “ikke gjennomføres et høy-risiko-angrep på Iran i strid med de klare “stoppsignaler” både fra Bush og fra Obama.” Det faktum at Cordesmans artikkel gjenspeiler en stadig mer vanlig holdning i USA gjør den ikke sannere. Hans argumenter er faktisk fullstendig feil.
Sannheten er kort og godt at Israel er USAs viktigste strategiske ressurs i Midtøsten.
Faktisk, tatt i betraktning den strategiske viktigheten Midtøsten har for den amerikanske nasjonale sikkerhet, er Israel antagelig den strategisk største ressursen de har utenom det amerikanske forsvaret.
Cordesman innrømmer at “Israel er et demokrati som deler nesten alle de samme verdiene som USA.” Men han unnlater å anerkjenne de strategiske implikasjonene som følger av en slik uttalelse. Fordi det er et demokrati i motsetning til alle de arabiske statene, trenger ikke USA å bekymre seg for at et skifte av lederskap vil få landet til å bryte sin allianse med USA. Dette er selvsagt det som skjedde med Iran, som inntil 1979 var USAs viktigste allierte i Persiabukta. Ettersom den egyptiske diktator Hosni Mubarak eldes, står USA overfor utsiktene til at Egypt etter Mubaraks bortgang blir ledet av Det muslimske brorskap, og på samme vis bryter alliansen med USA.
Det faktum at USA og Israel deler de samme grunnleggende verdier, garanterer også for at alliansen er stabil. Ingen regjering i Jerusalem vil noensinne drive det israelske folk bort fra Amerika slik det har skjedd i Tyrkia etter at den islamistiske Erdogan-regjeringen kom til makten i 2002.
Cordesman innrømmer motvillig at Israel har bidratt med etterretning til USA, men han avslår å anerkjenne viktigheten av den. Etter 11. september 2001 har det amerikanske forsvaret og etterretningstjenestene gjentatte ganger innrømmet at Israels etterretning har vært verdt sin vekt i gull for USAs sikkerhetsoperasjoner i regionen, og over hele verden.
Cordesman noterer seg også at israelsk teknologi har bidratt til det amerikanske forsvaret, men igjen undervurderer han betydningen av det. Det faktum at førerløse fly, først utviklet av Israel, er den drivende kraft i operasjonene i Afghanistan og i Pakistan, får hans lunkne anerkjennelse av Israels teknologiske bidrag til USAs sikkerhet til å virke løgnaktig.
På samme måte som mange venstreorienterte, ignorerer Cordesman det faktum at Israels fiender er USAs fiender.
Men hans manglende evne til å merke seg at de samme menneskene som tørster etter å ødelegge Israel også ønsker å ødelegge USA, gjør ikke dette faktum noe mindre sant. Og siden USA og Israel har de samme fiender, så blir det slik at når Israel er nødt å bekjempe sine fiender, så tjener det til beste for USA når Israel lykkes.
På mange måter har Israel, som aldri har bedt USA om å kjempe sine kriger, vært katalysator for USAs største triumfer. Det var Mossad som smuglet ut Nikita Khrusjtsjovs hemmelige tale under Kommunistpartiets 20. konferanse i 1956 hvor han kritiserte Stalins forbrytelser. Utgivelsen av Khrusjtsjovs tale i Vest var det første vendepunkt i Den kalde krigen.
Likeledes var Israels ødeleggelse av Syrias Sovjet-produserte rakettbatterier og det syriske flyvåpenet i 1982 den første klare demonstrasjon på hvor absolutt overlegen den amerikanske militære teknologien var over den sovjetiske.
Mange har hevdet at det var denne demonstrasjonen av den sovjetiske teknologiske underlegenhet som overbeviste Reagan-administrasjonen om at det var mulig å vinne den kalde krigen.
Utover politikk og ideologi, i tillegg til vennskap og verdier, har USA tre faste nasjonale sikkerhetsinteresser i Midtøsten:
• Sikre jevn flyt av rimelige oljeprodukter fra regionen
• Hindre de mest radikale regimer, underordnete og ikke-statlige aktører fra å skaffe seg midler til å forårsake katastrofal skade
• Opprettholde kapasitet til å utøve sin makt i regionen
Et sterkt Israel er den beste garanti for alle disse interessene. Faktisk er det slik at jo sterkere Israel er, desto bedre er disse primære amerikanske interesser sikret. Tre permanente og unike aspekter ved Israels regionale posisjon dikterer disse omstendighetene.
For det første, som første mål for de mest radikale regimer og radikale underordnete aktører i regionen, har Israel en permanent, eksistensiell interesse av å hindre disse regimer og aktører fra å skaffe seg midler til å gjøre katastrofal skade.
Det israelske luftforsvarets (IAF) angrep på Iraks kjernereaktor, Osirak, i 1981, ødela den og forhindret Irak fra å skaffe seg atomvåpen. Til tross for at USA den gangen fordømte angrepet, har landet senere erkjent at det var en nødvendig forutsetning for å lykkes i operasjon “Desert Storm” ti år senere. Som Richard Cheney har uttalt, – dersom Irak hadde vært en atommakt i 1991, ville USA hatt problemer med å kaste Saddam Husseins hær ut av Kuwait og slik blokkere regimet hans fra å få kontroll med oljeforsyningen i Persiabukta.
For det andre er Israel en ikke-ekspansjonistisk stat og landets naboer vet dette. I sin 62-årige historie har Israel bare kontrollert territorium som er viktig for landets nasjonale sikkerhet, samt territorium som ble lovlig tildelt staten gjennom Folkeforbundets mandatvedtak i 1922 som aldri har blitt opphevet eller erstattet.
Israels styrke, som bare har blitt brukt i selvforsvar, har innebygget i seg at den slett ikke utgjør noen trussel i regionen.
Så langt fra å destabilisere området, er et sterkt Israel med på å stabilisere det fordi de mest radikale aktørene avskrekkes fra å angripe.
I 1970 blokkerte Israel Syrias forsøk på å bruke PLO til å styrte Hasjemitt-regimet i Jordan. Israels trussel om å angripe Syria reddet ikke bare Hasjemittene dengang, men det har også avskrekket Syria fra forsøk på å styrte det jordanske regimet siden.
På samme måte forstår Israels naboer at dets påståtte kjernefysiske arsenal er et våpen for nasjonens overlevelse, og derfor ikke en trussel. Dette er årsaken til at det påståtte kjernefysiske arsenalet aldri har ansporet til et regionalt kjernefysisk våpenkappløp.
I sterk kontrast til dette ville det være dersom Iran fikk atomvåpen. Da ville et regionalt kjernefysisk våpenkappløp startes umiddelbart. Faktisk har det allerede begynt. Tyrkia, Egypt, Saudi-Arabia, Jordan og andre stater har allerede signert kontrakter for å utvikle kjernefysiske installasjoner.
Selv om de aldri ville innrømme det, føler Israels ikke-radikale naboer seg sikrere når Israel er sterkt. På den annen side vil regionens mest radikale regimer og ikke-statlige aktører alltid forsøke å kastrere landet.
Avslutningsvis, ettersom den jødiske staten Israel er busemannen i regionen, ville ingen arabisk stat inngå noen åpen allianse med den. Derfor vil landet aldri komme til å gå sammen med noen annen for å angripe en tredje nasjon.
På den annen side ble den egyptisk-syriske Forente arabiske republikken på 1960-tallet dannet for å angripe Israel. I dag er alliansen mellom Syria, Iran og Tyrkia i sin natur et aggressivt forbund mot Israel og mot de ikke-radikale arabiske statene. Idet de erkjenner den stabiliserende faktor et sterkt Israel utgjør, foretrekker de moderate landene i regionen at Israel fortsetter å være sterkt.
Sett fra USAs side, ikke bare styrker USA sin viktigste stabiliserende faktor i regionen ved å støtte israel militært, men det viser også alle aktører i Midtøsten, både stater og ikke-statlige i hele området, at USA er til å stole på. Dette er langt fra å svekke dets alliansebyggende kraft.
Men hver gang USA søker å tone ned sine bånd til Israel, blir landet vurdert som en upålitelig alliert, av landene i Midtøsten. USAs fiendtlighet mot Israel får deres naboer til å verne om sine verdier ved å distansere seg fra USA, for at ikke USA skal overgi dem i armene på deres motstandere i nabolandene.
Obama-administrasjonens vilje til effektivt å støtte Tyrkia og Hamas i FNs sikkerhetsråd i forrige uke [månedsskiftet mai/juni 2010] tvang visepresident Joseph Biden til å slippe alt og fly til Egypt. Å se amerikanerne svikte Israel og styrke de mest radikale aktører i regionen, gjør egypterne skremt av at de ikke lenger kan tro på amerikanske sikkerhetsgarantier.
Et sterkt Israel oppmuntrer de relativt moderate aktørene i regionen til å stå imot de radikale kreftene fordi de stoler på at Israel holder de radikale i sjakk. Når Israel blir svekket, blir de radikale aktørene modigere. Den regionale stabiliteten blir kastet omkull. Kriger blir mer sannsynlig. Angrep på oljeinstallasjoner øker.
De mest radikale understatlige aktører og regimer oppmuntres til å angripe.
Cordesman hevder at Israel tjener USAs strategiske interesser bare når det arbeider for etablering av en palestinsk stat. Men dette er feil. I den grad en tostatsløsning forutsetter at Israel må holde seg innenfor de uforsvarbare våpenhvilelinjene fra 1949, og at en palestinsk stat som er alliert med terrororganisasjoner tar makten i områdene som fraflyttes, vil en tostatsløsning gjøre USA svakt, og de radikale vil styrke sin posisjon.
Sett i lys av dette, er tostatsløsningen, slik man i dag tenker seg den, i strid med USAs mest vitale interesser i Midtøsten.
I vår tid, når jødehat aksepteres, og strategisk blindhet og galskap presenteres som nyansert og sofistikert, er det viktig å holde fast på sannheten. Og på at sannheten er at om jødene elskes eller hates, så er USAs allianse med Israel USAs mest kostnadseffektive investering for dets nasjonale sikkerhet siden Den annen verdenskrig, og har vært det hele tiden.
