Undertegnede er en av de mange tusen som har sittet og hørt Samuel Steinmann fortelle sin egen historie om hvordan han ble tatt til fange av nordmenn og ble sendt til utryddelsesleir av nazistene. Som vi vet, var Steinmann en av 34 som overlevde dette, av i alt 772 norske jøder som ble arrestert under den 2. verdenskrig.
Nå er også Steinmann død, og med ham den siste overlevende her til lands som var førstehåndsvitne til folkemordet på jødene. Det var derfor ikke mindre enn en historisk hendelse å sitte som tilhører når han berettet på sitt rolige, men betagende vis.
Senest i en samling av vanlige nordmenn i en helt annen sammenheng et sted på østlandet i dag ble Steinmann nevnt uoppfordret, med livsberetningen hans som et skremmende bevis på hva vi mennesker har av kime i oss til ondt eller godt.
Vi skal ikke gjenta livshistorien hans her, både Aftenposten tok saken opp 2. mai, og tidligere har direktør ved HL-senteret, Guri Hjeltnes, skrevet om ham, og pastor i Filadelfiakirken i Oslo, Andreas Hegertun, skrev om ham 8. februar i år.
Hegertun er inne på noe vesentlig. Han skriver om den distansen som blir til det som skjedde, når Steinmann blir borte. «Når han er borte, har vi ikke lenger stemmer som med slagkraften og nærheten i en personlig fortelling kan minne oss om at dette virkelig skjedde. Her. Hos oss.»
Nå er han borte, og ingen kan med samme slagkraft fortelle. Det du selv har opplevd, er ikke så lett å tilbakevise.
Det er sterke krefter som vil ha bort minnet om Holocaust. Det er noe som ligger i tiden, i den målbevisste avkristningen som spesielt sosialismen har stått for i årene etter krigen. Et godt eksempel på denne holdningen, spisset til det makabre, så vi i Trond Andresens ønske om å bære en plakat med parolen 1. mai: «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporings-taktikk«. Også nevnt i vår leder samme dag.
Men det er også et sterkt motiv for mange politikere i den systematiske og løgnaktige sverting av jødenes eneste sikre havn, og eneste jødiske stat i verden, som skjer i landet vårt. Noe annet kan det ikke kalles når for eksempel Palestina-arabernes tusenvis av raketter inn mot sivile i Israel i årevis, og jihadistenes terroraksjoner, små og store, ikke blir viet spalteplass overhodet, men når jødene etter lang tid ser seg nødsaget til å forsvare seg, da skriker man opp og roper på brudd på menneskerettigheter og mulige forbrytelser mot menneskeheten.
Steinmann hadde sansen for SMAs arbeid og ga uttrykk for det. Vi skal fortsatt arbeide for å avsløre og imøtegå disse holdningene hvor de dukker opp, uansett hvilken forkledning de måtte ha, også etter at den siste overlevende stemmen nå har stilnet for godt. Det er fortsatt noen jøder i Norge, og mange av dem har frykt for å bli sett som jødisk. Mange skjuler sin identitet i frykt for at disse onde kreftene, som så åpenbart bor i oss alle, også såkalt «fredelige», «vanlige», «gode» nordmenn, skal få overtaket.
Forholdene har ikke blitt bedre etter at det politiske flertall har funnet det for godt å ta inn i landet vårt svært mange mennesker som utmerker seg ved antijødiske og antisemittiske holdninger. Snarere har det forsterket det jødehatet som ligger og lurer under den fjonge og pent pyntede overflaten. Vi ser i både Norge og Sverige en økende frykt og utrygghet blant jøder, og flere og flere ytrer ønske om å flytte til Israel.
Norge er slett ingen ener i humanisme og godhet. Men vi kan bli det. Ved å fortsette Steinmanns opplysende virksomhet, ved å bringe inn fakta, ved å peke på den muligheten vi mennesker har til å ta riktige valg, ikke bare dårlige, kan Norge få den plass i verden vi ønsker at vi kunne få.
Vi lyser fred over Samuel Steinmanns minne.
