Familien til den unge arabiske terroristen som var litt uheldig da han skulle sprenge en bombe på en buss i Jerusalem, så bomben gikk av mellom beina på ham, blir ikke helt enig i synet på det han har gjort. Ikke er de enige med hverandre, men de ikke helt enige med seg selv heller.
Galt var det i alle fall, det han gjorde, så æres må han. Eller noe i den dur.
Det var sist mandag at den 19 år gamle Abd al-Hamid Abu Srour sprengte en bombe så en mengde mennesker ble skadet, en av dem alvorlig, på en buss på vei fra Jerusalem til Hebron. Bussen brant opp, det samme gjorde en annen som ble antent. Terroristen lå noen timer på sykehus, svært hardt skadd, og antagelig i et smertehelvete, før han døde, som eneste dødsoffer etter angrepet.
Far til bombemannen, Abu Ahmad, hevder i fullt alvor at han ikke hadde den fjerneste anelse om at gutten hans hadde radikale interesser. Og hadde han visst det, så ville han, som de aller fleste arabere som blir avhørt. “selvfølgelig” ha gjort alt han kunne for å stanse ham.
Vel, – moren var heftig opptatt med å distribuere et bilde av gutten iført et Hamas-skjerf etter udåden. Han hadde spurt mamma om det, så det gjorde hun så gjerne.
Det var i et intervju med Walla i dag at familien på denne måten gjorde det helt klart at de tok kraftig avstand fra guttens intense hat og voldsbruk mot sivile. Bomben han brukte, var fylt med spiker. De var nok ikke ment for hans egne innvoller.
Abu Srour var medlem i Al-Kassam-brigadene, Hamas’ “militære” ving. Journalisten i Walla beskriver hvordan guttens hjemby, en “flyktningeleir”, var full av bilder og plakater av “martyren”. På ett av bildene hadde han en kostbar Armani-skjorte. Han var nemlig ingen fattig gutt. Foreldrene poengterte stolt at familien både hadde penger og eiendommer. 19-åringen Abu Srour hadde også egen bil.
Både faren og moren var “helt sjokkert” over at deres snille mønstersønn kunne gjøre slike slemme ting. Moren sier at hun ikke en gang kunne tenke seg at det var hennes sønn som hadde begått angrepet, da nyheten kom. “Han var så annerledes enn det.”
Hun smiler for seg selv, skriver journalisten, “han hadde en enkel måte å tenke på, litt barnslig, faktisk. Han kunne sitte og fortelle meg en hel historie, og overbevise meg om at det var sant, og så var det bare tull alt sammen. Han hadde lurt meg. Jeg sa til ham at han burde bli skuespiller.”
Ja, tenk om han hadde blitt skuespiller. Det er ikke utenkelig at han hadde arvet litt talent av både far og mor. For plutselig sier hun at “som et sivilisert menneske er det vanskelig å gjøre noe slikt. Kanskje jeg hadde handlet annerledes, kanskje med pennen, kanskje ved å skrive. Men.. ja ja.. enhver har sin egen måte å gjøre motstand på.”
Slik taler en sjokkert mamma en uke etter at sønnen har ekspedert seg selv til de evige jaktmarker etter å ha vist sin tilknytning til en ekstremt religiøs terrororganisasjon hvor man mener seg å kjempe for en gud kalt Allah, og hvis charter helt åpent sier at dialog og fredelige midler er bortkastet tid, og at deres mål er å kaste jødene ut av området. “Enhver har sin måte.”
Hun får nok ingen Oscar, men hun skal ha ros for forsøket. Det samme skal faren ha. Han ville jo med alle midler fått sønnen ut av villfarelsen, hadde han bare visst…
Men hvem kunne vite? Han truet jøder på Facebook noen dager før angrepet: “Ikke vær redd. Deres dag vil komme, med Allahs hjelp”.
Pappa Abu Ahmad ser på den jødiske journalisten: “Jeg oppdro ham aldri til å bli slik. Men vet du hvem som er skyld i dette? Bare dere israelere. Dere har ledet en hel generasjon til å bli slik. Dere og regjeringen deres.”
“Dere israelere må virkelig spørre dere selv hva som fikk et barn som dette, og han er et barn – til å ønske å gjøre noe som dette. Og jeg sier deg – Israel er ansvarlig. Det er det som har fått denne generasjonen til å handle som dette. Denne generasjon har ingen fremtid, ikke noe arbeid,” fortsatte han. Rett før hadde han med stolthet forklart at 19-åringen hadde egen bil og at familien var velstående.
“Neste generasjon, de små barna, de kommer til å være enda farligere. Her – du er jøde og vi tar imot deg med respekt her. Så la dem slutte å tenke at vi palestinere er voldelige.”
Ja, nei, det er ikke helt lett. Moren ble for øvrig spurt hva hun tenkte om at Abbas hadde kommet med en fordømmelse av udåden. Denne gangen. “Nei, han representerer ikke det palestinske folket”, var kommentaren.
Times of Israel derimot, skriver om en spørreundersøkelse blant det “palestinske folket.” Det kunne jo være litt interessant å se hva de så mener, ettersom kvinnen mener presidenten ikke får frem deres syn.
58 % av unge arabere i de palestinske områdene støtter knivstikkingen som har rammet Israel så hardt de siste månedene. Unge fra Gaza støttet terroren i så mye som 78,6 % av tilfellene, altså mer enn tre av fire. 46,4 % i Samaria og Judea, eller Vestbredden som man kaller denne delen av oldtidens Israel.
På spørsmål om de var helt imot knivstikkingen, sa bare 21,1 % av ungdommene i Gaza ja, mens noe mer, 47,4 i Abbas’ område var imot.
29 israelere og 4 med annen nasjonalitet har blitt drept i den siste bølgen av terror mot jøder, og det har samtidig blitt drept rundt 200 palestinske arabere, mange av dem idet de angrep sivile, andre etter sammenstøt med tropper.
Direkte løsningsorientert kan de ikke akkurat beskyldes for å være: 67 % mener diplomati aldri vil føre til noen løsning. Samtidig er nesten 43 % for en tostatsløsning, 19,1 % ville ha en tonasjonal stat med like rettigheter for jøder og arabere, mens omtrent like mange ville ha bare en palestinsk stat, selv om dette ikke var ett av valgene.
Arutz Sheva
Times of Israel
