For tredje gang har de israelske velgerne, jøder som arabere, med stort fremmøte valgt Benjamin Netanyahu som sin politiske leder. Israelerne visste hva de gjorde. De var på forhånd klar over hvilke reaksjoner et fritt og demokratisk valg av Netanyahu ville medføre i USA og Europa. Det israelske demokratiet fungerte imidlertid som det skulle helt uavhengig og på tross av de mange nedlatende truslene og dommedagsprofetiene som kom fra vestlige politikere og medier. Det er denne ubøyelige selvstendigheten og demokratiske friheten til det israelske folk som nå fremstår som et problem for våre politikere og deres statsstøttede medier. Reaksjonene på Netanyahus politikk er påfallende annerledes i flere arabiske land. Der er man, i likhet med Israel, mer realpolitisk orientert enn hva som er vanlig i den virkelighetsfornektende Vesten. Mange israelske arabere stemmer også på partier til høyre. Det er de som bor i Midtøsten som kjenner regionen.
Et tema som var fremme i valgkampen var Netanyahus påpekning av at fremmede regjeringer blandet seg inn i israelske indre anliggender ved å finansiere organisasjoner som undergraver Israels legitimitet og internasjonale omdømme. Han påpekte særlig skandinaviske myndigheters virksomhet på dette området. Dette er et veldokumentert fenomen vi har omtalt flere ganger tidligere, og Utenriksdepartementets reaksjon var akkurat som man kunne forvente: Departementet hevder at ”Norge selvsagt aldri blander seg inn i andre lands demokratiske valg.” Det som gjennom lang tid er dokumentert er at Utenriksdepartementet overfører millionbeløp til frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen, som så betaler israelske grupperinger på den politiske venstresiden for å blande seg inn i Israels indre politiske anliggender med tiltak som undergraver blant annet det israelske rettssystem og israelske myndigheters integritet og omdømme.
Når saken av UD for øvrig avfeies med at ”Vi har registrert påstandene, som faller på sin egen urimelighet. Utover det ser vi ingen grunn til å kommentere denne saken,” leser vi dette som UD-floskler som forsøker å skjule en innrømmelse av at dette tør departementet av politiske grunner ikke drøfte offentlig. Norske pressestøttede medier har slått seg til ro med det, til tross for at saken burde få ”gravejournalistene” deres til å våkne.
Medienes reaksjon på det israelske valgresultatet forteller mye om hvilken motbakke det israelske samfunnet sliter i. Den venstreekstreme israelske avisen Haaretz, som i Norge tilsvarer Klassekampen, konkluderte som forventet med at det er folket det er noe galt med. ”Folket må skiftes ut,” mener avisen. Denne nedsettende omtalen av de israelske velgerne ble i flere programmer fulgt opp av NRK, som nå har gått til det skritt å dele det israelske folket inn i jøder og ”israelske palestinere.” Sistnevnte kategori inkluderer israelske statsborgere med arabisk, drusisk, armensk, tsjerkessisk eller annen etnisk tilhørighet. Det virker som om NRKs medarbeidere ikke oppfatter hvor nedlatende og diskriminerende deres fremstilling av det israelske demokrati fremstår. Om NRK hadde beskrevet det norske folk på liknende måte, ville vi ha fått en debatt om rasisme.
Et overveldende flertall av ikke-jødiske israelere er godt assimilert i det israelske samfunn som gir dem muligheter og velferd som ikke finnes i noe arabisk land. Ikke noe sted i Midtøsten er tryggere for arabere enn Israel. Ingen arabiske land gir sine innbyggere og minoriteter slike vilkår som de opplever i Israel. Sann informasjon om dette holder NRK og andre norske medier av politiske grunner tilbake. I stedet kjører de en vedvarende kampanje som fremstiller Israel som en forbryterstat, hvor løgner om apartheid, krigsforbrytelser og folkemord står på dagsorden.
I slutten av februar undertegnet Israel og Jordan en avtale om å bygge en kanal som skal føre vann fra Rødehavet til Dødehavet og utnytte høydeforskjellen til å utvinne energi til avsalting av vann. Prosjektet vitner om at normaliseringsprosessen mellom jøder og arabere ikke har stanset opp, slik norske medier ofte fremstiller det. Krisene i den arabiske verden har drevet stadig flere israelsk-arabiske borgere til å velge den sikkerheten Netanyahus regjering representerer, og erkjenner at staten Israel, på tross av massiv internasjonal propaganda, er deres blivende hjemland.
Et tema som har blitt viet stor oppmerksomhet er den holdningen USAs president Obama har utviklet til Israel i senere tid. At Netanyahu vant valget på tross av de klare utfordringene han fikk fra USAs president, gir et tydelig signal: Israelerne bestemmer selv hvem de vil ha som leder og de vet hva gjør. Denne realiteten erkjennes ikke av utenriksminister Børge Brende som fremdeles ikke har oppdatert seg på utviklingen i Midtøsten de siste årene. At man fornekter virkeligheten betyr ikke at virkeligheten ikke eksisterer. Spørsmålet er hva som får en norsk utenriksminister i 2015 til å vurdere et demokratisk valg i en demokratisk stat som problematisk, mens han taler varmt for at Israel, som er truet av terrorisme på alle kanter, bør avgi deler av sitt territorium og milliardbeløp til en 80 år gammel korrupt diktator som sitter i stillingen på tiende året av den 5-årsperioden han ble valgt for.
Bakgrunnen for denne saken var en påstand i mediene om at Netanyahu ikke vil gå inn for en palestinsk stat mens han er statsminister. Det Netanyahu sa, med henvisning til at radikale islamister har en dominerende stilling i hele nærområdet, inkludert Vestbredden, var følgende: ”Jeg tror at enhver som vil opprette en palestinsk stat i dag og trekke seg tilbake fra landområder, vil gi angrepsbaser til det radikale islam mot staten Israel. … Enhver som overser dette, stikker hodet i sanden. Venstresiden gjør dette om og om igjen. Vi er realister og forstår.”
Vi tror også at utenriksminister Brende og president Obama forstår dette, men de har likevel valgt å tolke Netanyahus forståelige bekymring som at han er motstander av en fredelig tostatsløsning, noe han slett ikke har sagt han er. Dette er en feilslutning som setter spørsmålstegn ved våre politiske lederes ansvarlighet og troverdighet.
Utenriksminister Brende burde ha forstått at det israelske folk ikke har råd til å gamble med sin sikkerhet, og spesielt ikke ved at de i den nåværende groteske situasjonen i Midtøsten legger sin eksistens og fremtid i hendene på den 80-årige korrupte terroristlederen som samarbeider med en radikal islamistorganisasjon som har Israels utslettelse høyt oppe på sin dagsorden.
Både Brende og Obama har med sin uforstand vist at de selv utgjør en risiko for Israels folk. USAs tilnærming til Iran og Tyrkia, og presidentens trusler om å bruke FN mot Israel, styrker israelernes støtte til Netanyahu. I Norge burde vi heller vurdere hvorvidt vi kan forvente at USA under den nåværende ledelsen fortsatt vil være en alliert vi bør sette vår lit til. Det forsvarsløse Norge kan lett komme til å la seg lede til å innta standpunkter i internasjonal politikk som slett ikke er i landets interesse. Vi har allerede sett hvordan utenriksministeren inviteres i øst og vest til å betale regningen for andres udugelighet, og synes å like den rollen.
I Midtøsten er det i dag bare de som leser kart og kompass riktig som overlever. Slik kan det også fort bli her.
