I følge arabisk tradisjon var erobringen og islamiseringen av det persiske riket en av de letteste oppgavene Muhammads hær hadde. Islam ble omsider akseptert, men befolkningen nektet å la seg assimilere i den arabiske umma. Som følge av maktkampene som oppsto etter Muhammads død, utviklet perserne etter hvert sin egen variant av islam, den vi i dag kaller sjiamuslimsk. Rivaliseringen og fiendtligheten mellom sjia- og sunnimuslimer er fremdeles høyst levende, og inngår som en del av muslimers selvbilde. Gjennom tidene har denne konflikten blusset opp i form av militære kriger slik som krigen mellom Iran og Irak som varte fra 1980 til 1988 og som kostet millioner av menneskeliv på begge sider. USAs forsøk på å skape stabilitet i Irak i årene fra 2003 til 2011 endte med fiasko. Sjiamuslimene, som er i flertall i Irak, styrket sitt grep om landet og de slagne restene av Saddams sunnimuslimske regime reorganiserte seg og utgjør i dag hovedtyngden av ledelsen i den islamske staten, IS (ISIL, ISIS, Daesh).
Det vi ser i Midtøsten i dag er enda et utbrudd av samme gamle krigen mellom arabere og persere, mellom sunni- og sjiamuslimer. Svært lite har forandret seg siden Muhammads tid. På det lokale plan føres krigen mellom stammer, familier og klaner. En følge av Vestens inngripen i det gamle mønsteret av maktrelasjoner er at den sjiamuslimske siden har styrket sitt grep om området og nå kjemper i medvind. Et synlig tegn på denne endringen i den regionale maktbalansen er resultatet av forhandlingene mellom vestmaktene og Iran om regulering av det iranske atomprogrammet.
Her har regimet i Teheran oppnådd ikke bare å kunne fortsette med sitt atomprogram, men de fleste sanksjonene er opphevet, frosne milliarder frigis og vestlige investorer strømmer til Iran. Dette oppnådde ayatollaene ved å gå med på å forlenge den tiden det tar dem å ferdigstille en atombombe med noen få måneder. De har solgt unna noen tonn anriket uran, og har med norsk hjelp fått naturlig uran i bytte, men de har ikke demontert utstyr som fremdeles produserer bombemateriale.
Når USA ved sin president, Obama, har byttet side i den gamle konflikten i Midtøsten og har valgt bort Saudi Arabia til fordel for Iran, bør ingen være overrasket over den nye og skjerpede tonen som har oppstått mellom de islamske rivalene. Hittil har begge sider vært forsiktige med å komme til en direkte konfrontasjon, men de siste ukers hendelser åpner spørsmålet om hvorvidt regionen er i ferd med å gli inn i en åpen konfrontasjon mellom de to islamske hovedfraksjonene med trusler om bruk av våpen, inkludert atomvåpen, som den sunni-islamske verden allerede har i store mengder i Pakistan, og som Iran nå kan fremstille på kort varsel.
Alvoret ligger i at en slik konflikt kan engasjere verdens muslimske befolkning på over 1,5 milliarder mennesker. For Europa kan dette i beste fall bety noen millioner flere migranter i årene som kommer. Israel står i likhet med Europa foran en reell fare for å bli offer for denne konflikten. I en tale til den amerikanske Kongressen for et år siden gjorde Israels statsminister Netanyahu et forsøk på å forklare amerikanerne hva saken egentlig dreier seg om. Dessverre klarte han det ikke.
I Vesten blir vi fortalt at problemet i Midtøsten er den islamske staten IS og at vi må bistå i bekjempelsen av radikaliserte muslimer i Syria og Irak. Til og med Norge er blitt bedt om å bidra militært i denne krigen. Ingen synes å forstå hva slags krig det er vi involverer oss i. I Irak er norske militære allerede engasjert i å støtte kurdiske frihetskjempere uten at den norske ledelsen synes å innse at kurderne har et helt annet mål enn bare å bekjempe IS. De sloss for et selvstendig Kurdistan og slett ikke for et sjiadominert Irak. I krigen i Libya for noen år siden var vi med og la til rette for at IS i dag overtar kontrollen over store deler av landet. I Irak bidrar vi til å styrke Irans innflytelse ved å støtte det sjiadominerte regimet. I Syria støtter Vesten sunnimuslimske opprørsgrupper som sloss mot sjiamuslimene. Det blir stadig vanskeligere å oppdage logikk og konsekvens i det vestlige engasjementet, og det er tydelig at Vesten ikke forstår problemets årsaker og dybde. Alt tyder imidlertid på at både Iran og Saudi Arabia tross alt reagerer mer forstandig enn USAs og Europas politikere som ikke ser ut til å forstå at de kjemper på begge sider av fronten.
Konflikten ble i det nye året markert av at Saudi Arabia halshogde 47 mennesker som var dømt for terror og oppvigleri, hvorav 45 var sunnimuslimer og medlemmer av Al-Qaida. To var sjiamuslimer, hvorav mullahen Nimer al-Nimer var en sjiareligiøs skikkelse som kjempet åpent mot Saud-klanens lederskap og som uttalte klar støtte til regimet i Iran. I Norge ble han av NRK og mediene for øvrig fremstilt som en ”viktig skriftlærd.”
Hendelsen ble i vestlige land utnyttet for hva den var verd til å rettferdiggjøre pro-iranske standpunkter og dermed til å posisjonere seg i den underliggende konflikten. Men Iran er det siste land i verden man bør støtte dersom man er motstander av dødsstraff. I Iran blir man hengt og steinet for den minste anklage om motstand mot regimet eller brudd på sharia-lover. Kvinner som smiler til naboen eller menn som holder hverandre i hånden blir daglig straffet med døden sammen med regimekritikere. Derfor er det ikke en enkelt henrettelse som utgjør problemet. Ikke engang det at mer enn 2400 muslimer hvorav flere enn 400 sjiamuslimer ble trampet i hjel i Mekka i fjor skapte slike reaksjoner, enda en av de døde var den iranske toppforskeren Dr. Ahmad Hatami.
Året 2015 var på mange måter et vendepunkt for Saudi Arabia både innad og utenrikspolitisk. Landet er i en vanskelig situasjon av flere årsaker. Dagens lave oljepriser som de selv gjennom vedtak i OPEC var med på å dumpe, rammer landets økonomi og regimets omfattende velferdsprogram og våpenkjøp. USA som hittil har vært avhengig av den saudiske oljen er i dag i ferd med å bli uavhengig av import av olje og gass. De saudiarabiske sjiamuslimene som Iran nå sier de er bekymret for, utgjør om lag 3 millioner, og det er lite som tilsier at disse støtter regimet i Teheran, tross den krigen de to landene fører i Jemen.
Krisen mellom Iran og Saudi Arabia gir foreløpig ingen indikasjon på at de er i ferd med å angripe hverandre direkte og militært. Saudi Arabia virker mest forsiktig i sine verbale reaksjoner og forstår nok at mye av Irans engasjement er et spill for det vestlige galleriet. Det mest graverende for araberne er ikke kritikken av henrettelsen av 47 terrorister, men påskuddet det har gitt for en vestlig kursendring i favør av Iran og ettergivenheten overfor Irans ambisjon om å bli en atommakt.
Utviklingen har vært synlig lenge uten at norske medier har fanget opp endringene i USAs politikk. I et intervju president Obama ga til USAs nasjonale radiokanal, NPR, like før jul 2014, ga han uttrykk for dyp sympati med og forståelse for ayatollaenes regime og indikerte som sin oppfatning at Teheran bør ha en politisk lederrolle i Midtøsten:
”… Iran var offer for en fryktelig krig med Irak hvor millioner av iranere mistet livet. Iranerne har legitime forsvarsbehov, men disse må holdes atskilt fra eventyrpolitikk så som støtten til organisasjoner som Hizbollah og de trusler de har rettet mot Israel. På den ene siden må du derfor forstå hva som er deres legitime behov og bekymringer, og på den annen side trenger du ikke å tolerere eller unnskylde de standpunkter de har tatt som bryter med folkeretten, som er i strid med USAs interesser og i strid med våre alliertes interesser. De har fått en sjanse til å komme på riktig kurs i forhold til verden, – dette gjelder ikke bare oss. … De har en vei ut av isolasjonen og de bør benytte den. For om de gjør det, er der utrolige talenter, evner og ressurser innenfor det iranske samfunnet, og landet ville kunne bli en svært vellykket regional makt som også ville overholde internasjonale regler og normer og som ville være til beste for oss alle. En slik utvikling ville være godt for USA og regionen, og mest av alt ville det være godt for det iranske folk. …”
Med dette ga Obama klart uttrykk for at han ønsker ayatollaene med deres atomprogram velkommen som maktfaktor i Midtøsten. Men vil det bidra til å fjerne den underliggende årsaken til konflikten?
“Vi er moralsk forpliktet til å bidra til å forhindre ytterligere grusomheter,” skriver prosjektleder i Civitas, Bård Larsen, som mener Norge bør støtte militær intervensjon i Syria. Man hindrer ikke grusomheter ved å støtte utøvere av andre grusomheter. Vi har heldigvis blant oss mer edruelige stemmer, så som hans kollega, Asle Toje, som ser konflikten i et dypere perspektiv. Den norske bombingen av Libyas landsbyer forhindret ingen grusomheter. Løsningen på slike konflikter som rir Midtøsten som en mare, begynner med å forstå hva som foregår der før man sender en sms-melding til Stortinget og ber om tilslutning til å bombe, slik utenriksminister Gahr Støre gjorde.
