Jerusalems ordfører Nir Barkat plasserer David Cameron ettertrykkelig der han hører hjemme etter hans kommentarer om at Israels bygging i hovedstaden er “virkelig sjokkerende”.
Det var i en tale i Storbritannias parlament at Cameron kom med de litt oppsiktsvekkende bemerkningene. På et spørsmål fra en politiker i opposisjonen poengterte den britiske statsministeren at han riktig nok var kjent som en “sterk Israel-supporter”, men han likte ikke Israels nærvær i Samaria og Judea, og i Davids by.
“Jeg er godt kjent som en sterk venn av Israel, men jeg må si at første gang jeg besøkte Jerusalem og hadde en skikkelig tur rundt i den fantastiske byen og så hva som hadde skjedd med den effektive omringelsen av Øst-Jerusalem – okkuperte Øst-Jerusalem – det er virkelig sjokkerende”, skal han ha sagt til parlamentsmedlemmene i Underhuset, ifølge The Independent.
Vi i SMA undres på hvorledes mindre “sterke” Israel-supportere forholder seg til verdens sannsynligvis mest omtalte hovedstad, hovedstaden i Israel, byen hvor kristendommens grunnlegger, jøden Kristus døde på korset og sto opp igjen fra de døde, og hvor han for til himmels for alle som tror på det. Den evige by som kristne fra hele verden har valfartet til i to tusen år, byen som har endret hele verdenshistorien, og som før jødene ble jaget ut og Jerusalem nedtrådt av hedningene i år 70 e. Kr. huset to jødiske templer, det ene bygget av Davids sønn Salomo ca i det 10. århundre, og etter at dette ble ødelagt av babylonerne, bygget man et nytt, som ble ødelagt av romerne.
For ikke å snakke om de erklærte Israel-haterne. Et ordtak sier “hva skal man med fiender når man har slike venner?” kan komme til sin rett her.
Det var det negative. Det positive er at Camerons mening ikke betyr noe som helst. Israel er kommet for å bli. Det er klart at Jerusalem forblir Israel hovedstad uansett hva verden måtte mene om det. Det er alltid slik ellers i verden at landet selv bestemmer sin hovedstad. Men underlig nok finner verdenssamfunnet det opportunt å protestere på akkurat Israels valg av hovedstad.
Det betyr heller ingen ting. Vi minner også leseren på at ingen av de tre krigene, som alle ble tapt av angriperne, ble startet av Israel. Alle tap av territorier hadde vært overflødig hadde det ikke vært for arabisk aggresjon. Normalt kunne man legge til en vennlig formaning om å lære av dette. Men vi skjønner det gjelder andre regler for Israel. Og for araberne. De må ikke på noen måte forventes å lære av historien eller av sine feil. Alt er – alltid – andres skyld. Særlig jødenes.
Barkat tok opp i sin uttalelse alle de forbedringene Israel hadde gjort i hovedstaden etter at Israel ble gjenerobret i 1967. – Hva er det som “sjokkerer” ham mest av det vi gjør i Øst-Jerusalem, tro? spurte han retorisk. – Er det de nyeste, avanserte skolene vi bygger for å gi ungdommen utdannelse? De nye veiene for innbyggerne? Helsestasjonene og sentrene vi bygger for at familiene skal ha det godt?
Barkat pekte også på den store mangelen på tiltak fra de palestinske selvstyremyndighetenes side for sine egne. Israel på sin side har skapt en langt større levestandard for sine arabere enn arabiske myndigheter har for sine.
“Situasjonen for dem som bor i Øst-Jerusalem er langt bedre i dag enn i landene rundt oss, og definitivt bedre enn under det britiske mandatet,” sa ordføreren. Han anbefalte Storbritannia å lære av den israelske modellen for å skape enhet. Arabiske innbyggere sier tydelig at de foretrekker å ha det slik. Det er det flere undersøkelser som dokumenterer.
“Akkurat som i London kan alle innbyggere her velge hvor de vil bo. Akkurat som i London er all diskriminering på grunnlag av religion, rase eller kjønn forbudt ved lov,” pekte han på. Han inviterte Cameron til å komme og se ved selvsyn de broer Israel har bygget for å minske gapet mellom folk i byen.
“Jeg inviterer Cameron til å arbeide sammen med oss for å drive utviklingen av byen fremover, i stedet for å bygge murer og skiller i hjertet av Jerusalem.”