Denne uken publiserte ADL (Anti-Defamation League), en ny undersøkelse som viser at omlag halvparten av deltakerne fra ulike steder i verden har antisemittiske holdninger.  Marina Rosenberg, senior visepresident for ADLs utenlandsseksjon, skrev følgende på vegne av ADL:

«Antisemittiske forestillinger og holdninger er i ferd med å normaliseres på en urovekkende måte i samfunn over hele verden.  Denne farlige trenden er ikke bare en trussel mot jødiske samfunn – det er en advarsel til oss alle.  Selv i land med de laveste nivåene av antisemittiske holdninger globalt har vi sett mange antisemittiske hendelser bli begått av små, høylytte og voldelige minoriteter.  Dette bør være en vekker til kollektiv innsats; vi er forpliktet til å fortsette vårt arbeid med våre partnere rundt om i verden for å konfrontere og redusere den nå dypt rotfestede antisemittismen.»

Dette illustrerer bare delvis realiteten vi jøder lever under her til lands.  Den lille, voldelige og høylytte minoriteten er ikke hovedkilden til jødehatet.  Kilden i Norge er snarere demoniseringen av Israel; den ondsinnede falske propagandaen om jødene som det norske folk møter ovenfra, fra flere hold, dag ut og dag inn.  Den kommer fra blant annet politikere og fra forskere som ikke lenger våger å si noe som ikke anses å være politisk korrekt.  «Eliten» støtter direkte eller indirekte terrorister som Hamas og fremstiller Israel som sentrum for verdens ondskap.

I dagens Norge er alt hva gjelder Israel svart-hvitt, virkelighetens gråsoner er for lengst visket bort.  Nå anklages jødene for folkemord til tross for at omlag 99 % av befolkningen i Gaza er i god behold.  Det virkelige folkemordet som muslimer utfører på millioner av afrikanske sudanesere, forties derimot.  Israels påstås å myrde angivelig kun sivile, ingen Hamasterrorister.  Knapt noen våger å nevne at det er terrorister Israel kjemper mot og ikke en sivilbefolkning.

Det er Israel som angivelig begår krigsforbrytelser til tross for det faktum at krigens lover er et regelverk som det israelske forsvaret er berømmet for å etterleve strengere enn noen andre stater i krig.  Det finnes imidlertid ikke eksempler på at Hamas følger landkrigens lover eller internasjonal humanitærrett.  Genève-konvensjonene slår fast at terrorister ikke har krav på å bli behandlet i henhold til disse lovene.  Og ingen med vett og forstand i behold vil benekte at de som kjemper for Hamas er terrorister som bruker kvinner og barn som levende skjold.

Men tross alt dette er kampen mot Israel så viktig for enkelte her i Norge at man er villig til både å vende både døve ører og blinde øyne til Hamas’ bestialske pogrom mot jødene og Gazabefolkningens lidelser som begge ene og alene er resultater av Hamas’ terrorisme.  Palestina-araberne blir misbrukt av både PLO og Hamas og av FN i kampen mot Israel.  Norge deltar aktivt i dette og kan oppfattes som medansvarlig både for jødenes og arabernes lidelser.

Ingen våger å innrømme at drømmen om å utrydde Israel og å skape et «Palestina» som aldri har eksistert og som araberne selv ikke ønsker, bare skaper vold og lidelser, ikke fred.  Ingen våger å innse at araberne har fått utallige muligheter til å etablere enda et arabisk land så sant de ville slutte med terroren, men de har avslått det gang på gang.  Ingen våger å si at nok er nok.  Når skal de andre etniske gruppene i Midtøsten få sine rettigheter?  Hva med kurderne, amazighene, kopterne, yezidene og andre kristne urfolk som lever under brutal muslimsk okkupasjon uten at noen taler deres sak?  Hvor lenge skal vi leve med denne formen for ensidig propaganda mot Israel, mens islamske stater undertrykker alle de nevnte folk og grupper uten konsekvenser?

Skal man tro dagens propagandaapparat, nekter jødene araberne et fritt «Palestina», til tross for at Israel av realpolitiske grunner gang på gang har vært villig til å gi fra seg store landområder i bytte for fred.  Dette til tross for at araberne aldri har hatt folkerettslig gyldig krav på eller historisk tilhørighet til noen av disse områdene og til tross for at et slikt «Palestina» land som sagt aldri i historien har eksistert.  Likevel har deres ledere gang på gang sagt nei, for målet har alltid vært hele Israel, intet mindre.

Vi kan nevne Israels statsministre Ehud Olmert og Ehud Barak.  Begge var villige til å gå langt ut over det de hadde folkets mandat til i 2000 og 2007, men araberne svarte kontant og konsekvent nei.  Det samme kan vi eksempelvis si om fredstilbudene fra både 2008 og 2013.  Arabernes ledere avslo dem til tross for at tilbudene la en såkalt «palestinsk stat» på 100 % av jødenes kjerneområder Judea, Samaria og Gaza, med Øst-Jerusalem som hovedstad.  Likevel fortsetter den villedende propagandaen om at det er jødene som har stått i veien for fred; ikke PLO, ikke Hamas, hverken FN eller Norges feilslåtte Midøsten-politikk.

Vi kan gå helt tilbake til FNs delingsplan i 1947, og vi kan nevne Peel-planen fra 1937-1938 for å vise at jødene hele veien har vært villig til kompromisser ovenfor sine arabiske naboer.  Det foreligger omfattende dokumentasjon på jødens strev for å leve i fred med araberne, og at de gang på gang var villige til å se etablert enda et arabisk land i Midtøsten.  Men dette blir fullstendig ignorert i Norge av både politikere, medier og aktivistiske forskere som ikke har anstendighet nok til å våge å formidle sannheten som den er.

Jødenes erfaringer med tilbaketrekningene fra både Gaza og Libanon i 2005-2006 har i ettertid vist at de var katastrofale feil.  Hamas og Hezbollah begynte umiddelbart å bygge seg opp som to morderiske terrormaskiner med samme mål: å utslette jødene og ødelegge staten Israel.  Temmelig langt fra den naive fredsaktivismen som norske politikere trolig har som hovedgrunn for sin Midtøsten-politikk.

Vi vil her nevne professor Bernt Hagtvet som er opptatt av det han kaller for «det israelske ekstremhøyres politikk».  Kanskje han heller burde stille dette spørsmålet: Er PLO, Fatah og Hamas fredelige?  Kanskje det er på tide at professor Bernt Hagtvet løfter blikket og forteller Aftenpostens lesere om den egentlige freden og det egentlige landet Hamas vil ha?  Gang på gang har araberne fått tilbud om egen stat, men hver gang har de avslått og i stedet valgt terror mot jødene mens de holder sine egne befolkninger som gisler.  Hvor er professorens kritikk av terroristene – som han for øvrig godt kunne ha beskrevet med vel så nedsettende attributter inkludert «ekstreme»?

Et annet eksempel på denne formen for «akademisk» opplysning kommer fra dagens NRK-kjendis med Midtøstens historie som spesialfelt, Marte Heian-Engdal.  Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og assisterende direktør ved NOREF, Senter for internasjonal konfliktløsning, et stråselskap som med støtte fra Utenriksdepartementet driver med «å dempe og løse konflikter gjennom uformelt diplomati og gi praktisk støtte til norsk og internasjonalt meklingsarbeid», blant annet til støtte for Utenriksdepartementets engasjement i «fredsprosessen».

«Aldri før har det vært et sterkere internasjonalt folkelig engasjement rundt palestinernes sak.  Overalt ser man Palestina-skjerf, flagg og vannmelonsymboler.  Men samtidig som aktivismen når nye høyder, er den palestinske nasjonalbevegelsen paradoksalt nok nede i den dypeste dal.»  Skriver Marte Heian-Engdal, antagelig vel vitende om at det er ingen «folkelighet» hverken i hennes politiske aktivisme, i FNs kamp mot jødene eller i norske politikeres motstand mot staten Israel.

Til Heian-Engdals underlige fremstilling av Israels krig mot terrororganisasjonen Hamas, valgte Aftenposten et «vannmelonsymbol», som avisen åpenbart ikke hadde noen skrupler med å trykke.  Det kan tenkes at Christian Bloom har tegnet dette skrekkelige bildet for å gi uttrykk for hva han mener om Israels rolle i det som nå skjer i Midtøsten.  Bildet kan kanskje betegnes som et «kunstverk» og dermed dekkes av åndsverkslover, men Aftenposten har et klart ansvar for hva de formidler.

Det er derfor skremmende at Aftenposten bruker et slikt bilde for å visualisere hva NOREFs Marte Heian-Engdal prøver å gi uttrykk for i sitt innlegg, spesielt når teksten under bildet lyder slik:
«Israel spiser opp det landet som skal danne grunnlaget for den palestinske staten.  Bit for bit forsvinner, skrier Marte Heian-Engdal.  (Illustrasjon: Christian Bloom).»

Hva ønsket Aftenposten å oppnå hos sine lesere når de brukte et slikt bilde i forbindelse med introduksjonen av det ensidige innlegget til Marte Heian-Engdal, om ikke økt antisemittisme blant sine lesere?  Hvilken leser ser ikke Davidstjernen i bakgrunn dekket av dryppende rødt uten å assosiere det med jøder og menneskelig blod?  Illustrasjonen er utvilsomt antisemittisk – den spiller på eldgamle forestillinger om jøder og blod.

Igjen etterlyser vi den manglende anstendigheten i slike ensidige fremstillinger av Israels kamp mot terroren, og vi må spørre om folk med fri adgang til norske medier ikke forstår hva som er fruktene i vårt samfunn av deres misvisende opplysning?

Medienes behandling av Israel kan anses som gjenklang av politikernes krig mot Israel.  Norges utenriksminister Espen Barth Eide, erklært persona non grata i Israel, oppfører seg ekstremt gang på gang.  I 2014 sa han til NRK i et langt intervju det motsatte av det han står for i dag.  Blant annet sa han i intervjuet: «Norge og de andre i giverlandsgruppen for palestinere bør diskutere om tostatsløsningen mellom Israel og Palestina er død».

Nå kjemper han mot Israel som om han var Hamas’ utenriksminister for et «Palestina» araberne selv ikke vil ha.  Den 15. januar, mens Israel ble tvunget av både Bidens og Trumps administrasjoner til å akseptere en våpenhvile med Hamas mot uakseptable innrømmelser, inviterte Barth Eide sine venner til det såkalte «Den globale alliansen for implementering av tostatsløsningen», en gruppe av diktatoriske regimer og ymse Israel-fiender som samlet seg i Oslo Rådhus.  Denne luksuriøse og gratis konferanse, betalt med våre skattepenger, var på en neppe tilfeldig valgt dato.  Til og med «statsministeren» i et ikke-eksisterende land ble invitert til Norge av vår rause regjering.  Er det noen som tviler på at Hamas ser på dette som en støtteerklæring?

Uansett hvor mye av våre skattepenger som blir misbrukt i kampen mot Israel, sitter vi igjen med det faktum at jødehat bringer ingen fred og en tostatsløsning, eller mere nøyaktig trestatsløsning, (vi må ikke glemme Jordan!) er noe araberne selv har avvist gang på gang, ikke Israel.  Kravet om at Israel skal bøye seg for den terroren landets befolkning lider under, som et tilsvar for deres vilje til å leve i fred med sine arabiske naboer, med eller uten en ekstra «palestinsk» stat, er derfor uanstendig og bør avvises av alle.

Den voksende motviljen mot Israel har samme årsak og virkning som antisemittiske utbrudd har hatt i tusenvis av år.  Å ha en internasjonalt akseptert syndebukk som kan bære skylden og ta ansvaret for ens egne feil og mangler, er like effektivt i dag som det var i oldtiden.

Denne form for fiendskap overfor jødene er ikke et resultat av kunnskapsløshet.  De anti-israelske utfall er for konsekvente og vedvarende til å være tilfeldige.  Mønsteret avtegner seg mer og mer tydelig, og vi norske jøder bør også merke oss dette og overveie våre alternativer.