Debatten omkring bispemøtets angrep på kristne sionister fikk en ny omdreining forleden da biskop Atle Sommerfeldt i bladet Dagen leverte et teologisk forsvar for sine holdninger til kristne troende som støtter det jødiske folks rett til selvbestemmelse i sitt eget hjemland.

Utgangspunktet hans er at «bispemøtet har verken uttalt seg om sionisme eller staten Israel, men om kristensionismen som vi mener er en dypt problematisk teologi.»  Men hva var det bispemøtet sa i sin «bannbulle» mot kristne sionister?  Allerede i første avsnitt slutter bispemøtet seg til løgnene om staten Israel: «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.»

Påstandene om at det skal foreligge en «ulovlig okkupasjon» og en «forskjellsbehandling av innbyggerne» er en ondsinnet repetisjon av velkjente anklager mot staten Israel for ulovlig å ha okkupert «palestinske» områder og for å være en apartheidstat.  Begge påstandene er dokumentert falske og representerer en alvorlig krenkelse av den jødiske statens rettslige integritet og legitimitet som medlem av det internasjonale samfunn.

Å fremsette slike falske påstander mot en av FNs medlemstater, er i seg selv en fornektelse og en overtredelse av FN-paktens formål og prinsipper.  Biskop Sommerfeldt taler ikke sant når han påstår han har et annet formål.

Påstandene om sionismen kommer i samme kategori som de falske påstandene om staten Israel.  For mennesker som ikke kjenner de historiske og rettslige fakta, er påstandene egnet til å skape usanne og fordreide forestillinger om det jødiske folks streben etter selvbestemmelse i sitt eget hjemland.  Gjennom århundrenes tilværelse som fordrevne flyktninger og slaver i Europa og andre land hadde jødene aldri på noe tidspunkt gitt avkall på sitt fedreland.  De hadde gjennom hele denne lange lidelseshistorien årlig gjentatt sitt løfte om å vende tilbake til det hjemlandet som de europeiske okkupantene drev dem ut fra og skjendet.  Det er dette som er sionismens idé som millioner av troende kristne støtter dem i.

Biskopen forteller at «i denne situasjonen finnes kristensionister som direkte eller indirekte motarbeider forsøk på å skape fred, for eksempel ved å kritisere Netanyahu for ikke å gå videre med annektering av deler av Vestbredden.»  Vi kjenner ikke biskopens bekjentskaper, og ser ikke bort fra at det kan finnes mennesker blant dem med underlige meninger og mangelfull ekspertise.  Men politisk kritikk av en statsminister har ingenting med sionisme å gjøre, hverken kristen eller annen slags.  Biskopens problem med disse personenes mening har imidlertid noe med Israel å gjøre.  Han viser at hans organisasjon har sin egen oppfatning av hvem som er for eller imot forsøkene på å skape fred, og han nevner ikke engang det fredsarbeidet Israel og USA står bak og som kristne sionister støtter opp om.

Den utviklingen vi de siste ukene har sett i Midtøsten hvor freds- og normaliseringsavtaler undertegnes mellom Israel og andre land i regionen, og stadig nye land innser at forskjellsbehandlingen av den jødiske staten bygde på misforståelser og urett, og derfor inngår avtaler og flytter sine ambassader til Jerusalem, burde fortelle bispekollegiet noe om hvem det i virkeligheten er som forsøker å skape fred og hvem som holder fast ved konflikten.

Det hjelper ikke biskop Sommerfeldt og hans kolleger å konstruere opp et teologisk forsvar for sin motvilje mot sine kristne trosfeller.  De kristne sionistene forsvarer den jødiske statens rettigheter som likeverdig medlem av det internasjonale samfunn.  Det biskopen presenterer for sine lesere er en konspirasjonsteologi som i likhet med Kirkens tradisjonelle erstatningsteologi er forbigått av et historisk fremskritt.

Biskopens ønske er at «Den norske kirke fortsatt må søke dialog med jøder om hvordan vi som troende kan bidra til rettferdig fred i området.»  Det er en god idé.  Men å få oppfylt det ønsket forutsetter at han og hans kolleger oppsøker jøder og andre i området som er orientert om den fredsutviklingen som allerede er kommet i gang og som nettopp har en rettferdig fred for alle i området som sitt mål.  Det er ennå noen jøder som ikke gjør det, og bispemøtets erklæring viser at det er blant disse Kirken har sine kontakter.

De bør også være varsomme i valget av hjemlige rådgivere på dette området.  I disse dager hvor Europa lider under angrep fra islamske terrorister, opplever vi at en tidligere norsk Venstre-leder og skolelærer står frem i VG og erklærer at slik terror som vi nå opplever i Frankrike er jødisk i sin opprinnelse.  Vi er klar over at også politikere blir skremt av terrorister, og vi har tidligere sett at folk vender seg mot jødene når islamistene slår til.

Men vi håper at bispekollegiet etter sin dialog med jøder for sin egen og for de kristne sionistenes skyld vil komme til en ny erkjennelse av hva som er egnet til å skape fred mellom israelerne og deres naboer, – dette som naboene i disse dager selv er i ferd med å forstå og ta konsekvensen av.  Biskopenes fredsarbeid bør deretter starte blant politikere i Norge.