– Ingen bør være overrasket over at Obamas administrasjon er «villig til å arbeide med» den nye samlingsregjeringen dannet av Fatah og terroristorganisasjonen Hamas.
– Ingen bør heller være overrasket over at USAs utenriksminister John Kerry slår fast at «den palestinske regjeringen har ingen Hamas-medlemmer.»
Like lite overraskende er det, skriver Dan Calic i en artikkel i Ynet, -at Israels statsminister Benjamin Netanyahu imøtegår den amerikanske avgjørelsen og er «dypt bekymret» over at de vil akseptere den nye regjeringen.
For allerede den gangen i 2008, da Barack Obama fikk ny adresse, Pennsylvania Avenue 1600, hadde han gjort det klart at USAs forhold til den muslimske verden ville endres.
Hans første tale ble holdt i Kairo, og der talte han vakre ord om at «den søteste lyd på jord» var når muslimer roper til bønn.
Skribenten peker på at han da «den arabiske våren» begynte, ga Egypts president Hosni Mubarak på båten, USAs venn gjennom tredve år, «fortere enn du kan blunke.» Ikke at Mubarak på noen måte representerer den type mennesker han vil arbeide sammen med, skriver han, men han sto i hvert fall for en viss stabilitet i regionen.
Og etter et år med forsøk på å få Egypt tilbake til sharia-lovene, fikk folket nok, og ironisk nok er det nå de samme kreftene som krevde Mubarak vekk, som fikk Mursi og Brorskapet vekk fra makten. Obama kom med noen bekymringer om at ikke «den demokratiske prosessen» var fulgt.
I kjølvannet av prosessen har Egypt vist seg å snu seg bort fra USA og har henvendt seg til Russlan for blant annet å få våpen. Forbindelsen mellom Egypt og USA er ikke så bra, takket være Obama.
Slik går frilansskribenten videre, og viser hvordan president Obama har valgt feil side hver gang. Forholdet til saudierne ble svekket da Obama plutselig viste seg villig til å forhandle med Iran om atomvåpen og lette på trykket med oppheving av sanksjoner. Den saudiske kongefamilien stiller nå spørsmål med hvor Obama egentlig vil hen med sin kurs.
Israel og Saudi Arabia derimot får tettere forbindelser, ettersom de står overfor samme trussel.
Likeså i Syria. Obama støtter opprørerne, som stort sett er islamistiske grupper, som om de får makten, vil ta Syria tilbake til fundamentalistisk islam. Mange av dem har bånd til Al Qaida. Assad er slett ingen god mann og en tyrann av en leder, men her handler det om å velge det minste av to onder.
Obama slo fast at USA hadde «urokkelige forpliktelser» overfor Israel, men i praksis er det akkurat det motsatte de har etterlevd. En førti år gammel stilltiende avtale mellom de to land om det følsomme temaet kjernefysiske våpen ble ufølsomt formidlet til offentligheten av Obama, og en gammel samarbeidsavtale om fysikere som reiser mellom de to land, ble avviklet. Han gikk til og med så langt at han presset Israel med å hevde at hans arbeid for å få Iran med på notene når det gjelder kjernefysiske våpen, avhenger av om Israel får til en avtale med palestinerne.
På det personlige planet er det ingen kjærlighetssorg mellom ham og Netanyahu. Calic minner oss på episoden da Netanyahu ble dyttet ut en sidedør i Det hvite hus og måtte spise middag alene, mens palestinernes Mahmoud Abbas ble hjertelig mottatt med pressen til stede og diplomatiske protokoller.
Da Netanyahu var i Washington i 2011 holdt Obama en tale der han krevde at Israel skulle trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1967. Men her fikk han Kongressen imot seg, og da Netanyahu talte noen dager senere, fikk han 30 stående ovasjoner, og ledelsen gikk åpenlyst imot presidentens tale.
Det er derfor overhodet ikke overraskende at Obamas administrasjon vil samarbeide med en slik regjering som PA-araberne nå har stablet på beina.
At regjeringen ikke har Hamas-medlemmer, betyr ikke at medlemmene ikke kan sympatisere med Hamas. Tiden vil vise om dette arrangementet holder koken.
Det viser uansett etter hva Dan Calic mener, at Obama har stilt seg på feil side i nær sagt alle viktige saker. Sånn sett er det intet nytt.
Dan Calic er også på Facebook