Det går mot jødisk nyttår, Rosh HaShanah (25. september), og normalt er dette en festlig og hyggelig feiring for det jødiske folk, glade som de er i feiringer av alle slag. Reiser man til Israel er de enten i ferd med å forberede en feiring eller høytid, eller de feirer. Eller de er utslitt av en nylig folkefest.
Men nå er det annerledes. I alle fall i sør-Israel. Alle rakett- og bombeangrepene fra det Hamas-kontrollerte Gaza har gjort tilværelsen i disse delene av landet til en nervepirrende affære. I årene som har gått etter at Hamas tok over kontrollen på den lille landstripen, har det regnet med raketter over sivilbefolkningen.
Verden har ikke brydd seg nevneverdig. Medier står ikke akkurat i kø for å komme inn i Israel for å dekke begivenhetene når dette livsfarlige rakett-regnet står på. Og det er stort sett hele tiden. Du kan aldri føle deg helt trygg i nærheten av Gaza.
De store overskrifter i dette syke samfunnet kommer som kjent først når godtfolk løfter sin hånd og sier «nok er nok» og velger å forsvare seg og sine mot terroren. Det vil si, – alle andre kan forsvare seg. Nå snakker Norge om å være med å bidra militært i Irak for å bekjempe IS, og vi har vært med i Afghanistan, mot en fiende vi knapt kan kalle vår egen.
Når derimot jødene velger å forsvare sine kjære, er det et salig spetakkel. Krigstypene tas frem, og vi husker alle oppstanden i mediene da noen kom til å være så uhyrlige at de protesterte mot NRK og TV2s ensidige fordømmelse av lille Israels forsvar mot den uhyrlige arabiske og muslimske terrorismen. Indignasjonen og skinnhelligheten er til å ta og føle på. En av journalistene ble regelrett sur da han opplevde kritikk for sin ensidige rapportering. All kritikk ble føyset opp i en eneste stor sekk og kalt «netthets.»
Nå er det en slags våpenhvile mellom Hamas og Israel, etter at Israel etter alt å dømme tatt mye av ildstyrken fra Hamas. Man snakker om at rundt 75 % av terrororganisasjonens våpenlagre er tilintetgjort eller brukt opp. Alt er sannsynligvis overslag, ingen kan vite nøyaktig.
Israel har ødelagt i alt over 30 tunneler fra Gaza og inn i Israel, men ingen vet nøyaktig om dette er alt. Det er et enormt område, og selv avansert teknologi kan ikke med sikkerhet avgjøre om det eksisterer flere tunneler. Hver og en av dem er en potensielt dødbringende trussel mot sivilbefolkningen. Det ble avdekket konkrete planer om terrorangrep via disse tunnelene nettopp under Rosh HaShanah.
Det har dessuten kommet frem opplysninger om at Hamas har startet arbeidet med gjenoppbygging av tunneler. Bare minutter etter at våpenhvilen trådte i kraft, var terrorister etter eget utsagn i gang. Se video i linken.
Dette får følger for og legger en demper på den forestående feiringen. Det meldes om halvering av antall påmeldte til arrangementer, og mange som bor i områdene nærmest det terroriststyrte området, drar bort for å feire nyttår andre steder i landet.
Avisen Arutz Sheva forteller om den følelsen av hjelpeløshet som råder blant vanlige borgere i Israel. Mens medienes reportasjer utelukkende handlet om arabiske barn som ble ofre for terroristenes umenneskelige taktikk med å skyte fra tett befolkede områder og blant barn, for på denne måten å gjøre det umulig å ramme dem uten samtidig å ramme uskyldige sivile, er det stor fortvilelse blant israelerne, som har vært uskyldige ofre for disse samvittighetsløse islamistene i årevis.
– Vi trodde aldri at ting skulle bli noe annerledes enn de ble, etter at krigen stoppet på denne måten. Vi forventet ikke noe annet, sier en beboer i en av kibbutzene i området. Meningsmålinger viste at israelske borgere var sterkt imot den såkalte våpenhvilen. Når Israel aldri får gjort ferdig jobben med å avvæpne og avskrekke, blir det heller aldri slutt på terroren.
Til dette trengs sterk ledelse. Så sterk at landet kan stå imot det massive presset fra FN, denne korrupte interesseorganisasjonen som man på mange måter kan si er kuppet av islamistiske og islamistvennlige stater, og USA, med sin nåværende president Barack Obama, som helt fra begynnelsen viste hvem han ønsket å tjene.
Bare i kibbutzen Nahal Oz har 17 familier sagt at de kommer til å reise. Enten for godt eller for et år. Dette skjer i det landet som ble etablert for å tilby verdens jøder et sikkert sted å oppholde seg. Men med de naboene de har, må Israel ha et sterkt forsvar for å overleve. I motsetning til dem som mener dialog er eneste veien til fred, har dialoglinjen i Israel forsøkt dette fånyttes til i dag.
Det er med dårlig skjult bitterhet at innbyggere i dette området nå gir tydelig uttrykk for det sviket de mener de er utsatt for, fra sine egne myndigheter. – En ting vi lærte under operasjon «Protective Edge» [krigen mot Hamas] er kun å stole på oss selv. Ingen passer på oss. Ingen brydde seg om oss under krigen. Selv om de sier at det vil bli stille, så tror vi ikke på dem, sier en av innbyggerne i Nahal Oz.
Danny Danon var en av dem som målbar denne kritikken overfor myndighetene. Han ble avskjediget fra sin stilling som viseforsvarsminister.
IsraelNationalNews
