Norge er aktiv i FNs bestrebelser på å eliminere internasjonal terror. Innsatsen skjer i Hovedforsamlingens Sjette komité som behandler spørsmål av rettslig karakter, og den er utelukkende verbal. For et par dager siden holdt en representant for Norge et innlegg i denne komitéen på vegne av de nordiske land. Her konstaterte man at «… terror og voldelig ekstremisme er en alvorlig trusel mot våre samfunn.» og at «terroristers og voldelige ekstremisters intoleranse og voldelighet i alle sine former utgjør en utfordring mot våre felles verdier om fred, sikkerhet, menneskerettigheter og rettsstaten.»
Det bekymrer Norge og de øvrige nordiske land at «voldelige høyreekstreme og andre former for voldelig ekstremisme fortsetter å angripe og rekruttere tilhengere.» Man nevner også ISIL, Al-Qaida og Taliban som problematiske. «Vårt svar på disse utfordringene skal fortsatt være basert på globalt samarbeid hvor FN spiller en ledende rolle, og kjernen i denne responsen må være menneskerettigheter, demokrati og rettsstatens prinsipper,» uttalte den norske delegaten.
Vi er klar over at slike innlegg i FN-organer vanligvis ikke har karakter av å være krigserklæringer. Men vi undres likevel over at når anledningen en gang i året byr seg til å få gitt uttrykk for hva man må gjøre for å få bukt med så vel nasjonal som internasjonal terror, ikke sier et ord om hva man konkret vil foreta seg. Ja, man greier ikke engang å skape et inntrykk av at man har forstått hva terror og voldelig ekstremisme er, hva som er ondets opphav og hvordan man faktisk går frem for å eliminere terror der hvor dette har vært gjort med suksess i mange år.
Etter å ha hørt slike innlegg i FN gjennom atskillige år, sitter vi igjen med et inntrykk av at det eneste som har vært oppnådd, er å holde ved like sysselsettingen blant dem som skriver og fremfører slike innlegg i FN. Men rett skal være rett: Det forekommer overraskende utspill også fra nordisk hold i krigen mot terror: «Vi må opprettholde momentet når det gjelder å hindre terror og voldelig ekstremisme. I denne sammenheng må vi ta en samfunnshelhetlig og kjønns-sensitiv tilnærming hvor kvinner, ungdom og lokalsamfunn spiller en viktig rolle.»
I FN mener vi derfor at «kvinner spiller forskjellige roller i fenomenet terrorisme og voldelig ekstremisme, både som aktører og ofre. På den ene siden vet vi at kvinner kan spille en instrumentell rolle i terroristorganisasjoner som aktivister, i rekruttering og finansiering og som utøvere av terrorhandlinger. På den annen side kan kvinner spille en livsviktig rolle i å motvirke voldelig ekstremisme. Vi må styrke kvinners politiske og økonomiske rettigheter: Ressurssterke kvinner bidrar til å skape fredelige og stabile samfunn som i sin tur fører til bedre vern mot voldelig ekstremisme.»
Vi setter pris på at Utenriksdepartementet tar kvinnekampen inn i FNs organer hvor behovet for likestilling fortsatt er stort. Men kan det ikke tenkes mer nærliggende tiltak Norge kunne være med på for i det minste å redusere den faren for terror og ekstremisme som vi selv er med på å skape gjennom vår rundhåndete og ukritiske bruk av bistandsmidler som også finner veien til terrorister?
Hva om vi så nærmere på virkningen av den støtten vi formidler gjennom frivillige organisasjoner som opererer i Midtøsten hvor terrorisme er allestedsnærværende? Vi er jo etter hvert blitt godt informert om at norske bistandsmidler ikke bare går til utgivelse av skolebøker som oppfordrer til voldelig ekstremisme, især rettet mot den jødiske befolkningen i Israel, men at slik finansiering fra Europa og de nordiske land også ender i rene terroristorganisasjoner.
Det er finansieringen som først og fremst holder ved like terrorismen. Og det er de selvsamme regjeringene som i FN nå vil fremme kvinnesaken som virkemiddel i krigen mot terror, som selv formidler en stor og viktig del av den pengestrømmen som holder terrorismen ved like. Det mest effektive kvinnene i de nordiske regjeringene kan gjøre for å eliminere terror, er rett og slett å slutte med å bevilge penger til terror og undervisning i jødehat.
Men vi tror ikke de vil. Da USA for noen år siden erklærte at de ville kutte bevilgningene til FN-organet UNRWA som driver skoleverket på Gazastripen hvor barna opplæres til jødehat og voldelig ekstremisme, svarte Norge med å øke sitt tilskudd med 64 millioner. Året etter økte igjen støtten. Europeisk, nordisk og norsk økonomisk støtte går systematisk til organisasjoner som driver opplæring av lærere i hvordan de skal oppildne barna i jødehat. Det skjer både på Gazastripen og i de øvrige selvstyrte palestinske områdene hvor Regjeringen mener det bør opprettes en selvstendig stat, styrt av PLO og Hamas som har programfestet Israels utslettelse.
Slik bidrar Norge til å skape og holde ved like den terroren og den voldelige ekstremismen som vi i FN sier utgjør «en utfordring mot våre felles verdier om fred, sikkerhet, menneskerettigheter og rettsstaten,» og som vi ønsker å samarbeide globalt om å bekjempe. Hvordan kan vi vente å bli trodd?
