Shabbat shalom alle sammen
I fjor var det mange som reagerte på at LO engasjerte seg i kampen mot Israel ved å bære klart Israel-fiendtlige slagord i 1. mai-toget. Dette fenomenet ble bredt omtalt, og vi hadde håpet at LO ville ta noe av kritikken til seg og opptre mer dempet i den pågående konflikten. Men der tok vi feil, og vi må derfor på ny minne om hva saken gjelder. LO pådro seg både norsk og internasjonal kritikk for å ta antisemittiske uttrykk i bruk i lønnskampen i Norge. Ikke siden den annen verdenskrig har vi opplevd at norske organisasjoner stiller seg bak en slik politikk.
Det er derfor på sin plass å minne om at de utslagene av offentlig godkjent jødehat vi opplevde i tilknytning til 1. mai i fjor, slett ikke er eksempel på «det nye jødehatet.» Det dreier seg faktisk om en ny oppblomstring av det gamle jødehatet som for ikke lenge siden kostet 6 millioner jøder livet. Vi hadde håpet at den epoken skulle være forbi, men nå opplever vi at flere LO-forbund arbeider for å holde jødehatet ved like ved å publisere anti-israelsk desinformasjon fra organisasjonen Norsk Folkehjelp, NF, som tjener penger på slik virksomhet, – det vi kaller ”kommersiell antisemittisme.” NF sier i NTL-magasinet at deres ”jobb er å sørge for at okkupasjonen tar slutt …” og legger derved ikke skjul på at de også har påtatt seg oppgaver av politisk eller kanskje endog militær art.
De oppslagene vi i det siste har kunnet lese i LO-forbundet NTLs magasin har klare paralleller til tysk politikk i 1930-årene: For 80 år siden lød slagordet: Ikke kjøp av jødene! I dag sier NTL Boikott Israel! Betydningen er nøyaktig den samme. Vi kommer ikke utenom at lik politikk innebærer en forventning og et ønske om likt resultat.
Hva har NTLs kampanje mot Israel med de norske arbeidernes rettigheter å gjøre? Ingenting. De er dokumenterte eksempler på at det også i Norge finnes mennesker som anser det viktigere å ødelegge for jødene enn å bedre levekåra for arbeidsfolk. Denne holdningen har de til felles med sine islamistkolleger i Midtøsten. Vi er glade for at det er flere enn vi som reagerer på at NTL engasjerer politiske ekstremister fra Norsk Folkehjelp til å fronte kampanjen. Det er ikke et fagforbunds oppgave å formidle jødehat.
Vi ønsker dere en god helg
Fra oss i SMA-redaksjonen
******
Norge spiller fallitt i Midtøsten
I programmet Brennpunkt som ble sendt 26. februar, fikk vi på ny avslørende informasjon om den norske fredsfiaskoen i Midtøsten. Vår konklusjon har lenge vært klar: Norge har spilt fallitt i sitt fredsinitiativ i Midtøsten. Skandalen var forutsigbar og vi kan fortelle hvorfor: Norsk Midtøsten-politikk var tuftet på gale forutsetninger og gjennomført av folk som hadde flere saker på dagsorden enn målet om å skape fred. Fra første dag var den norske fredspolitikken i Midtøsten dømt til å mislykkes fordi den satset tungt på ensidig støtte til den parten som hadde konflikt som erklært formål og eksistensberettigelse. Hver milliard Norge har satset på å understøtte og bygge opp de gjennomkorrupte terrororganisasjonene PLO og Fatahs makt og politikk, har brakt Midtøsten lenger bort fra freden.
I programmet Brennpunkt fikk vi vite at det norske Utenriksdepartementet har svidd av 9 milliarder kroner til absolutt ingen nytte for freden. Hver eneste krone de norske myndighetene bevilget til PLO gikk med til å bygge opp et gjennomkorrupt regime, opprinnelig stablet på bena av fiendtlige araberstater med støtte fra Sovjetunionen, og som hadde krig mot Israel og utryddelse av det jødiske folkets hjemland som sin politiske eksistensberettigelse. Med dette regimet forhandlet man frem de såkalte Oslo-avtalene som den praktiske gjennomføringen av fredsprosessen skulle hvile på.
PLO-regimet har i ettertid knapt overholdt en eneste bestemmelse i de norskinspirerte Oslo-avtalene. Nå forventer man at Israel som lot seg forlede av de norske diplomatene, likevel skal overholde sine forpliktelser mens man ser mellom fingrene på palestinernes avtalebrudd. Den politikken holder ikke, og Norge må ta en stor del av ansvaret for at det har gått galt. Norge har aldri stilt reelle vilkår for sine rause utbetalinger til palestinerne, – vilkår som ville gjort det lønnsomt for palestinerne å overholde de avtalene som ble inngått i Oslo.
Nå har utenriksministeren begynt å innse hva han og hans kolleger har vært med på og har alliert seg med NRK i et åpenbart forsøk på å få lagt skylden for denne tragedien på Israel. Det var det som var et politisk hovedformål med Brennpunkt-programmet. Men den mest brutale del av regnskapet ble underslått av den pompøse ”gravejournalisten” Håkon Haugsbø: Den ”fredsprosessen” som etter Oslo-avtalene gjennom mer enn 20 år har vært tungt finansiert fra det norske Utenriksdepartement, har ikke bare kostet deg og meg 9 milliarder kroner i bortsløste penger: Den har også kostet 5-6.000 uskyldige menneskeliv. Den har dessuten sørget for at fred mellom israelere og Palestina-arabere er mindre sannsynlig enn det noen gang har vært. Etter at ansvaret for lokalforvaltningen i de arabiske områdene ble overlatt til PLO, har levestandarden og velferdsnivået blant palestinerne sunket fra å være høyest blant arabiske befolkningsgrupper til å bli en sosial katastrofe. Dette er den realpolitiske virkelighet som utenriksministeren ennå vegrer seg for å erkjenne medansvar for. Det politiske dilemma Norge står overfor i denne saken er at man ikke lenger har et politisk alternativ å satse på blant palestinerne. Det som kunne ha ført til en fredelig utgang på konflikten med stor frihet og velstand for alle parter, blir i stedet feilaktig beskrevet som ”ulovlig okkupasjon” og ”brudd på folkeretten.” Norges og Vestens politikere har malt seg selv inn i et hjørne som de ikke kommer ut av uten å innrømme at de har tatt alvorlig feil, og det er politikere sjelden tilbøyelige til å ville gjøre. De må som regel skiftes ut før det kan bli håp om endring.
Vi forstår at utenriksministeren har fått kalde føtter når det nå har begynt å gå opp for ham hva han har vært med på, men tv-programmet greide ikke å overbevise oss om at han ennå helt forstår det spillet han er en brikke i. I stedet fikk vi mer enn tilstrekkelig informasjon om at han og de lite profesjonelle karrierediplomatene han er omgitt av, kanskje nettopp ikke er i stand til å innse at når de i forsøket på å spille en meklerrolle, i full åpenhet på internasjonale møter tar parti for den ene part og med sine hjemmelagde meninger om ”okkupasjon” og ”folkerett” sørger for å bringe den annen part i forlegenhet med anklagende utsagn som ikke hører hjemme i diplomatisk sammenheng, da kjører han fredsskuta på grunn. Det er foruroligende at han ikke synes å ha tatt inn over seg de mange diplomatisk høflige signalene han og hans forgjenger har fått fra Israels regjering om at han ikke lenger oppfattes som en seriøs fredspartner av noen av partene i konflikten.
Vi må nok en gang minne om at Utenriksdepartementet ikke kan skape noe som tjener fredssaken i Midtøsten ved å slå om seg med uriktige påstander i åpne internasjonale forsamlinger om at ”hovedhinderet for realiseringen av en palestinsk statsdannelse er okkupasjonen,” slik Gahr Støre og Barth Eide formulerer det. Det kan de heller ikke gjøre ved å sitte i FNs organer og støtte resolusjoner med ondskapsfulle og falske anklager mot Israel om påståtte krigsforbrytelser og brudd på folkeretten som er forfattet og lagt frem av noen av verdens mest brutale diktaturer.
Utenriksminister Barth Eide burde være den første til å forstå det enkle poeng at det ikke er fraværet av israelsk vilje til en palestinsk stat som er hinderet for at den palestinske staten opprettes, men fraværet av de politiske vilkår i form av overholdelse av inngåtte avtaler fra palestinernes side. Hadde PLO-regimet etterlevd de avtaler de selv, med Utenriksdepartementets velvillige mellomkomst inngikk med Israel, og i det aller minste hadde vist fredsvilje ved å slutte med å belønne terror og propagere jødehat i barne-tv og skolebøker, kunne en palestinsk stat ha vært opprettet for mange år siden.
Vi kan derfor trygt slå fast at et hovedhinder for fred og realisering av en palestinsk statsdannelse i dag er den politikken som føres fra det norske Utenriksdepartementet som aktivt finansierer og politisk støtter de klare avtalebruddene på palestinsk side som de så gir Israel skylden for ved å anklage Israel for forbrytelser landet ikke har begått.
Det finnes ingen ”okkupasjon av palestinske områder” i folkerettens mening. De områdene det snakkes om er i folkerettens forstand hverken okkuperte eller palestinske. Å gjenta den påstanden i enhver sammenheng vil ikke gjøre den sannere. Å propagere den gjennom våre massemedier og i internasjonale fora som et uttrykk for den norske regjeringens forståelse av tilstanden i Midtøsten vil bare tjene til å sette Norge stadig lenger ut over sidelinjen som fredsmekler.
Som situasjonen har utviklet seg oppfattes det i mange land som greit at Norge påtar seg rollen som pensjonskasse for PLO. Det store spørsmålet er hvor lenge det norske folk vil akseptere den rollen våre utenriksministre har gitt oss. Skulle Utenriksdepartementet komme til at man vil legge om den norske Midtøsten-politikken, kan vi allerede nå fortelle at forsøket på å legge skylden på Israel for den norske naiviteten ikke vil føre frem.
De norske utenriksministrene har de senere år fått en rekke høflige hint om hva som er galt, tilsynelatende uten å oppfatte eller ta hensyn til dem. Det kan skyldes mangelfull rådgivning internt i Utenriksdepartementet, og i så fall kan problemet løses ved praktiske tiltak her hjemme. I annet fall vil inkompetansen kunne overleve regjeringen og bli et mer permanent særtrekk ved norsk politikk. Den tiden bør imidlertid anses å være forbi da Norge kan føre en politikk i Midtøsten som hverken tjener Norges eller Midtøstens interesser. Vårt råd til utenriksministeren er: Lytt til signalene og prøv å forstå dem.
