Den første rapporten fra FN-inkvisisjonen som er rettet mot Israel er levert. FNs permanente granskningskommisjon ble opprettet i desember for å forsyne FN-organene med anklager som kan brukes i fremtidige resolusjoner mot Israel. Over 18 sider gjentar den første rapporten uten forbehold eller dokumentasjon alle de anklagene mot den jødiske staten som har vært reist siden frigjøringen av Jerusalem, Judea og Samaria fra jordansk militær okkupasjon i 1967. Rapporten legger hele skylden på Israel for «okkupasjon av Staten Palestina» og «diskriminering av palestinere.» Israel skal tas!
Det vi får presentert som bevis eller dokumentasjon for grove beskyldninger om diskriminering, apartheid, krigsforbrytelser, folkemord og andre overtredelser av folkeretten, er at FN har påstått det i en mengde resolusjoner og tilsvarende rapporter som er tatt med i fotnoter til rapporten. De oppkonstruerte anklagene har vakt sterke reaksjoner i Israel. Fordi dette kommer fra et FN-organ, kan vi regne med at mange udokumenterte og falske påstander vil bli flittig brukt også i Norge hvor både LO og Regjeringen formidler flere av de samme udokumenterte anklagene i en naiv tro på at Israels fiender i FN snakker sant.
FN omfatter også Norge. Det betyr at når denne og etterfølgende rapporter med tilsvarende ensidige, udokumenterte og falske anklager mot Israel fremlegges i Sikkerhetsrådet og Hovedforsamlingen, vil også norske myndigheter offisielt måtte ta stilling til et av de mest absurde antisemittiske angrep på det jødiske folk og dets nasjonalstat vi har observert siden den annen verdenskrig.
Vi har lest rapporten med et sideblikk til det standpunktet norske myndigheter gjennom lang tid har gitt uttrykk for angående flere av de samme spørsmål: Det gjelder både Regjeringens typiske uttalelser til Stortinget gjennom en årrekke og de månedlige innlegg om «fredsprosessen i Midtøsten» som formidles gjennom den norske FN-delegasjonen i form av partiske og tendensiøse innlegg i Sikkerhetsrådet. Vi kan ikke se annet enn at om Norge i FN skal kunne opprettholde et skinn av konsekvens og stabilitet i sine politiske vrangforestillinger om Israel og folkeretten, vil Norge måtte støtte innholdet i Menneskerettsrådets rapporter, nærmest uansett hva de påstår. Bordet fanger.
Noe som eventuelt kunne redde litt av Norges internasjonale anseelse i denne saken ville være om for eksempel USA tar mot til seg og legger ned veto mot at Sikkerhetsrådet godkjenner dette produktet. Vi er ikke lenger sikre på om det vil skje. Erfaringen fra behandlingen av Resolusjon 2334 i 2016 som var Obama-administrasjonens avskjedsspark til Israel, skaper bekymring for at Biden-administrasjonen kanskje ikke vil ha mot til det. Uavhengig av dette regner vi med at Norge også under behandlingen av denne saken vil avlevere innlegg slik Norge regelmessig gjør i enhver annen sak som ikke har noe som helst med ivaretakelse av Norges interesser overfor utlandet å gjøre. Norge kan her komme i en klemme.
Dette seneste angrepet på jødenes nasjonalstat kommer ikke helt ut av det blå. De fleste FN-organer, i likhet med mer eller mindre tvilsomme regimer omkring i verden, har fra tid til annen behov for å vende oppmerksomhet bort fra egen udugelighet og vanstyre. Da tyr de gjerne til anklager mot jødene slik de har gjort i uminnelige tider og konstruerer opp problemer som de har unnfanget i sin egen fantasi.
Det er gjerne sionismen som skal til pers i Israel. Sionismen er som kjent en betegnelse for jødenes ønske om selvbestemmelse i sitt eget fedreland, noe som faller både islamistene og den politiske venstresiden i vestlige land tungt for brystet. Når vi leser rapporten fra FNs Menneskerettighetsråd, ser vi FNs urimelige måte å rettferdiggjøre sine angrep på. Når løgnen er stor nok og gjentas ofte, vil alltid noen komme til å tro på den.
Men hvorfor har Norge kommet i den situasjonen at våre myndigheter mener å ha behov for å delta i en ondskapsfull internasjonal mobbekampanje mot et medlemsland i FN hvor vi etter FN-paktens bestemmelser tvert om har en folkerettslig plikt til «… å utvikle vennskapelige forhold … grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett …,»? Kan det være at det politiske behovet for å snakke EU etter munnen oppveier behovet for å etterleve folkerettens formaninger og mellommenneskelig anstendighet? Eller tror man virkelig i Utenriksdepartementet at det også er behov for å «avnazifisere» Israel, slik Norges samarbeidspartnere i de palestinske selvstyremyndighetene og EUs forhandlingspartnere i Teheran mener?
Vi ser ikke lyst på muligheten for å få en slutt på den internasjonale trakasseringen av Israel. Av alle verdens land er det bare Israel som er utrustet med egen permanent granskningskommisjon i FN. Det er bare Israel som i FN uavlatelig anklages for diskriminering, apartheid, krigsforbrytelser, folkemord og andre overtredelser av folkeretten.
Det faktum at slik oppmerksomhet ikke rettes mot noe annet land i verden, er i seg selv et håndfast bevis for at anklagene er falske og har et annet formål enn «å få i stand mellomfolkelig samarbeid om løsningen av mellomfolkelige problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion,» slik det heter i FN-paktens formål.
Vi oppfordrer norske myndigheter til å løsrive seg fra de antisemittiske tvangstankene som er karakteristiske for Midtøsten-politikken til EU og verdens verste diktaturer i FN, og heller rette oppmerksomheten mot noe som gagner verdensfreden, Norge og det norske folk. Det kan man gjøre ved å stemme imot diskriminerende og antisemittiske resolusjoner og rapporter i FN og ved å avvise EU-krav om særskilt merking av produkter fra Judea og Samaria. Fiendtligheten mot Israel tjener hverken fredens eller Norges sak. Det avslører bare manglende selvråderett og en pinlig underdanig holdning overfor EU og FN.
