Det var ingen overraskelse at Hamas nylig var i stand til å avfyre 4000 raketter mot sivile boligområder i Israel.  Rakettene ble avfyrt fra boligområder i Gaza hvor befolkningen er mobilisert som levende skjold av Hamas som ikke går av veien for å ofre sivile når de vet at vestlige medier og politikere bruker deres krigsforbrytelser for å rette anklager mot Israel.

Det store mediebildet av konflikten som tegnes i Norge går ut på å fremstille den som en urettferdig og ubalansert krig mellom to aktører med svært ulike ressurser.  Israels selvforsvar blir derfor fremstilt som eksempel på overdreven og uforholdsmessig sterk maktbruk som først og fremst går ut over uskyldige sivile i boligområdene i Gaza.  Dermed får man konstruert en anklage om at Israel overtrer internasjonal humanitærrett.  Hamas sin omfattende bruk av sivilbefolkningen som levende skjold omtales praktisk talt ikke.  Det har ikke vært fremlagt bevis for israelske overtredelser av krigens lover, – bare usaklige insinuasjoner om det.

Men anklagene er falske uansett hvor ofte de blir gjentatt av NRK, norske politikere og frivillige organisasjoner som lever av konflikt.  Noe som burde bekymre er den enorme militære utbyggingen som har pågått på Gazastripen siden kampene i 2014 da Israel ødela eksisterende militær infrastruktur.  Milliarder av dollar har vært bevilget og investert i et underjordisk militært festningsverk som sies å utgjøre 500 kilometer med tuneller under den sivile byen Gaza.

Denne infrastrukturen var et hovedmål for de israelske angrepene.  Det var bemerkelsesverdig at israelerne også i denne krigen greide å hindre store sivile tap ved å varsle beboere på forhånd om angrepet.  Mer enn 100 kilometer med militære tuneller med kommandosentre, våpenlagre, rakettfabrikker og ammunisjonslagre ble ødelagt.  Et stort antall operative Hamas-ledere ble satt ut av spill.  Men dette har på ingen måte løst konflikten.  Hamas vet at friske midler er i ferd med å strømme inn til gjenreisingen, ikke bare av ødelagte boliger, men også av den militære slagkraften til Hamas.

Fra norsk side er løftene om 100 millioner i økt humanitær bistand allerede gitt.  Mye av pengene kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner som fritar lokale myndigheter fra sitt ansvar og frigjør ressurser.  Den samme virkningen har den enorme bistanden som er lovet fra amerikansk side for å gjenoppbygge ødelagte bygninger og annen infrastruktur.  Som etter forrige krig vil Hamas igjen få både de finansielle og materielle ressursene som trengs for å gjenoppbygge tapt slagkraft.  Kravene om at midlene ikke skal komme Hamas i hende er ikke realistiske i et samfunn hvor Hamas uansett har full kontroll på alt som skjer.

Som etter forrige krig presses Israel igjen til å akseptere et halvgjort forsøk på å eliminere en livstruende fiende.  De som legger press på Israel kan ikke være ukjent med at dette kun er et opplegg til forberedelse av neste militære oppgjør.  Men det snakkes i runde vendinger om at man nå må komme i gang igjen med å forberede en tostatsløsning.  Norge gjentok dette for FNs Sikkerhetsråd så sent som 27. mai sammen med de gamle anklagene mot Israel og en ny oppfordring til medlemmene om å forsyne de styrende organisasjonene i Gaza og på Vestbredden med nye innsamlede milliarder til «statsbyggende» virksomhet.

Det må være tillatt å spørre hva slags statsapparat Regjeringen ser for seg i de palestina-arabiske områdene?  Finnes det et menneske i norsk politikk og statsforvaltning som kan forestille seg en palestinsk stat som med den nåværende ledelsen for selvstyremyndighetene skal kunne tilfredsstille FNs krav til et nytt medlem i organisasjonen?  FN-pakten krever at «Palestina» skal være en fredselskende stat  «som påtar seg de forpliktelser som inneholdes i denne Pakt , og som i organisasjonens øyne er villige til og i stand til å oppfylle disse forpliktelser,» slik det heter i FN-paktens Artikkel 4.

En organisasjon som på en ukes tid avfyrer 4000 raketter mot sivilbefolkningen i et medlemsland i FN vil aldri noen gang med sin nåværende ledelse og politikk seriøst kunne oppfattes som å representere en «fredselskende stat.»  Vi må gjøre oppmerksom på at Hamas i innledningen til sine vedtekter sier: «Staten Israel eksisterer og vil fortsette å eksistere inntil islam utsletter den, akkurat slik islam utslettet andre før det.»  Det er dette som er denne palestinske selvstyremyndighetens erklærte hovedmål.  Det er dette vi er med på å finansiere med vår «humanitære» bistand.

Heller ikke det eksisterende PLO-regimet som i dag representerer de palestinske selvstyremyndighetene i områdene A og B i Judea og Samaria vil noen gang kunne representere en stat som tilfredsstiller FNs krav til sine medlemmer.  Det vil forbli et faktum uansett hvor mye penger en norsk utenriksminister investerer i «statsbyggende tiltak» blant PLOs medlemmer.  Skal det noen gang oppstå en palestinsk stat som er i stand til å leve i fred og sikkerhet side om side med den jødiske staten Israel, må denne staten ha et ganske annet lederskap og formål enn det vi opplever nå.  Det vil bare kunne skje i en fjernere fremtid og lenge etter at Norge og andre land har sluttet med å finansiere terror.

Under hele det siste utbruddet av konflikten har den såkalte «president» Mahmoud Abbas, som nå styrer på 16. året av den fireårsperioden han ble valgt for, erklært sin støtte til de krigsforbrytelsene og bruddene på FN-paktens formål og prinsipper som Hamas har gjort seg skyldig i.  Mahmoud Abbas som også er leder for organisasjonen Fatah, er en selvbestaltet terrorist og krigsforbryter helt på linje med Hamas-lederen Yahya Sinwar.  Ingen kongelig oppvartning og penger fra Norge vil noen gang kunne skjule det.

Vi forstår den israelske nettavisen Ynet som karakteriserer Norges opptreden i FN slik: «Norge brenner endog flere broer til Israel.  Det er virkelig tragisk at norske politikere enda en gang mislykkes i å forstå virkningen av deres rene dumhet.»  Det som foregår i norsk og annen vestlig Midtøsten-politikk har kommet til et punkt hvor det som blir sagt ikke bare kan skyldes uforstand og dumhet.  Det er noe som virker bevisst og målrettet i de unisone angrepene på den jødiske staten, – noe vi mener å ha hørt før.