Shabbat shalom alle sammen.
Nå er det regjeringsforhandlingene som står i medienes fokus, og heller ikke i den sammenheng vil mediene gi slipp på sin favorittsport, – å kritisere Israel. Det skjer uansett om det er hele Midtøsten for øvrig som står i brann.
Denne uken har jeg et så tett opplegg med undervisning og eksamensforberedelser at vår medarbeider, Per Antonsen, har tatt på seg oppgaven med å analysere mediebildet for oss.
Vi ønsker dere alle en god helg med mye fint høstvær.
Med vennlig hilsen,
Rachel
**********
Nissen på lasset
Av Per Antonsen, Cand. Polit.
Og mannen ville fra nissen flytte
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to.
Straks den nye regjeringens utenrikspolitikk ble tema for medienes oppmerksomhet, kom debatten typisk nok til å dreie seg om den palestinsk-israelske konflikten og Norges problematiske forhold til den.
Ut fra Norges geografiske beliggenhet, naboskap, historisk tradisjon, økonomiske og strategiske egeninteresser, har vår politikk alltid vært så tydelig at landet har kunnet berolige omverdenen med en sterk utenrikspolitisk konsensus med en sindig og avdempet profil. Norge ligger i Europas og verdens rolige hjørne, og det kjennetegner tradisjonelt vår utenrikspolitikk. På det grunnlaget har Norge i lang tid kunnet spille en betydningsfull internasjonal rolle som fredsmekler.
Men denne egenskapen ble særlig skadelidende i løpet av den rødgrønne regjeringens åtteårsperiode. Den mest dramatiske endringen var den ideologiske radikaliseringen av forholdet til partene i konfliktene i Midtøsten som ble målbåret i til dels krasse vendinger både fra SV og Arbeiderpartiets folk. Fra å være en stabil og troverdig fredsmekler i et av verdens mest konfliktfylte områder, gikk Norge over til selv å bli en uroskapende part i konfliktene. Og her taler vi ikke bare om konflikten mellom palestinere og israelere, men også om Norges utydelige forhold til andre konfliktområder og aktører, så som Hamas og Det muslimske brorskap, Libya, Egypt og Syria. Politikeres personlige rollespill og fiendtlige opptreden overfor Israel har flere ganger tatt fokus bort fra våre fellesinteresser og rollen som upartisk fredsmekler.
Dette er en del av bakgrunnen for at medienes utenrikspolitiske hovedinteresse for de nye regjeringspartnerne er blitt forholdet til de pågående forhandlingene mellom israelske og palestinske myndigheter. Det som derfor roper på forklaringer er det åpenbare misforholdet mellom hensynet til Norges utenrikspolitiske egeninteresser og de helt spesielle særinteressene som knytter seg til den arabisk-israelske konflikten. Hvorfor er dette blitt en så enormt mye viktigere sak for Norge enn vår egen sikkerhets- og forsvarspolitikk, vår nordområdepolitikk, vår Europa-politikk og internasjonal skipsfartspolitikk, EØS og NATO?
Det er først og fremst mediene som leder an i denne dreiningen av den utenrikspolitiske oppmerksomheten, men de får god hjelp av pr-søkende politikere. Noe av det første NRK gjorde var å gripe fatt i regjeringsforhandlernes generelle og vage formulering om å legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, og inviterte Israels ambassadør til å presentere sine forhåpninger om et bedret forhold mellom de to land. Dette er et helt legitimt ønske og burde være en selvfølgelighet som ikke skulle kreve særbehandling.
Men for NRK er dette et problemområde som overskygger alt annet i utenrikspolitisk viktighet, og det gjøres av den grunn til gjenstand for en journalistisk dramaturgi som har to iøynefallende aspekter. Det første er at det virkelige drama som pågår i Midtøsten med en etnisk og religiøst basert regional konflikt som bare i Syria hittil har kostet mer enn 120.000 mennesker livet, skyves i bakgrunnen i mediebildet.
Det neste vi merker oss i NRKs fremstillinger er de hyppige og bastante gjentakelsene av påstanden om at Israel gjennomfører en ulovlig okkupasjon av palestinske områder og at det er folkerettsstridig for jøder å bo på Vestbredden. De mange og nærmest rituelle gjentakelsene av disse påstandene er blitt et så iøynefallende element i medienes og politikernes fremstilling av konflikten at vi ser grunn til å gå ut fra at det er dette budskapet som er blitt selve kjernepunktet i norsk Midtøsten-politikk. Det er en uheldig utvikling.
Vi må derfor konkludere med at Norge med summen av sin retorikk, politikk og pengebruk helt klart bidrar til å forlenge og forsterke konflikten og bringe partene lengre bort fra en mulig fredsløsning. Det er også denne problemstillingen som ligger i den israelske ambassadørens henvisning til uheldig norsk retorikk. Mediene og den politiske venstresiden er svært opptatte av å se til at SVs hovedbidrag til skjerping av konflikten, en agiterende antisionisme, overlever et regjeringsskifte, og der er dessverre en mulighet for at det kan skje.
Det NRK, norske politikere og organisasjoner gjør når de vedvarende fremsetter udokumenterte påstander om israelsk okkupasjon og lovbrudd, er at de bygger opp under myten om at i Midtøsten er det Israel som er en forbryterstat, samtidig som de fratar Israel muligheten til å forsvare seg mot anklagene.
Skal man kunne forsvare seg mot en anklage om lovbrudd, er det nødvendig å få vite nøyaktig hvilken konkret handling som strider mot hvilken konkret bestemmelse i hvilken navngitt avtale i folkeretten, og så må man få seg forelagt bevisene for at det spesifikke lovbruddet har funnet sted. Her er det ikke mange alternativer å velge mellom.
Den norske anklagende retorikken som ikke har grunnlag i faktiske forhold og gjeldende rett, har dessuten den virkning at den fyrer opp under motpartens agitasjon mot Israel og bidrar til å legitimere manglende forhandlingsvilje og palestinske brudd på inngåtte avtaler. Den svekker interessen for kompromissløsninger og gjør saklige fredsforhandlinger vanskeligere.
De partiske, uriktige og ensidige norske påstandene om israelsk okkupasjon og ulovlige bosettinger som stadig gjentas, også fra den politiske ledelse, er nettopp det som har ødelagt Norges rolle som fredsmekler. Ved å fortsette med en slik anti-israelsk retorikk bidrar norske medier, organisasjoner og politikere til å undergrave ambassadør Araidis ønske om en positiv fornyelse av forholdet mellom Norge og Israel.
Dersom det hadde vært sant, som NRK og andre påstår, at Israels nærvær i Judea og Samaria er en ulovlig okkupasjonshandling som er i strid med kjente rettsregler, burde det være en enkel sak for NRK å forklare og påvise dette. Men det har de aldri gjort. Vi får bare høre den samme uspesifiserte og udokumenterte anklagen gjentatt om og om igjen.
La oss derfor be om å få høre helt konkret hva som ligger i dette påståtte lovbruddet og når det fant sted. La oss samtidig få en forklaring på hvordan det kan ha seg at noen av verdens fremste eksperter på folkerett kunne sitte i Sikkerhetsrådet i FN i 1967 og vedta Resolusjon 242 med det innholdet den faktisk har, dersom Israels frigjøring av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem fra jordansk okkupasjon og gjenoppbyggingen av de ødelagte jødiske hjemmene der hadde vært en folkerettslig ulovlig okkupasjon? Det ville jo ikke ha vært mulig.
Vi må også kunne utbe oss en forklaring på hvordan israelske og palestinske ledere kunne sitte i Oslo for tyve år siden og formulere og undertegne Oslo-avtalene slik de foreligger dersom Israels nærvær og bosettinger i Judea og Samaria var folkerettsstridige. Mener NRK at Oslo-avtalene er inngått i strid med folkeretten og derfor ugyldige som grunnlag for de pågående fredsforhandlingene?
Vi har tidligere uttalt bekymring for hvordan det skal gå med norsk Midtøsten-politikk når flertallsmakten overlates til en koalisjon med et innslag av unge og lite erfarne politikere uten særlig historisk forståelse og egen opplevelse, og som i voksende antall får ledende stillinger og verv i samfunnet. En forsmak fikk vi i NRK-programmet Urix den 2. oktober hvor for eksempel Krfs leder ble ledet ut på den politiske glattisen av NRKs mer bevisste ideologer:
Vil Norge fortsatt være kritisk til Israels okkupasjon av palestinske områder? spør NRK.
”Ja, det vil vi selvfølgelig,” svarer Hareide og fortsetter: ”For det er brudd på rettigheter som FN har vært tydelig på. …” Hareide og andre politikere ”er opptatte av å være en venn med både Israel og Palestina,” slik han uttrykker det. Men det oppstår et problem når Israels venner også skal være venner med Israels uvenner og tar i bruk deres uvennlige retorikk.
Dersom Israel-fiendtlige flertallsresolusjoner i FNs organer, som regel utformet på initiativ fra svært fiendtlige og brutale diktaturer i den islamske verden, skal utgjøre balansevekten for en ny norsk politikk for Midtøsten, ser vi med gru frem til resultatet. For jødene vil det være et dårlig bytte om rødgrønn ideologisk antipati mot Israel erstattes av en ”balansert” blågul uforstand og kunnskapsmangel som uvennlige og målbevisste mediefolk fritt kan manipulere.
Vi er imidlertid ganske sikre på at Norge, i likhet med EU, ikke vil få anledning til å spille en så negativ rolle i Midtøsten som våre medier, organisasjoner og noen politikere synes å ville legge opp til. Norge vil fortsatt ikke kunne opptre som seriøs partner i internasjonal sammenheng med et så irrasjonelt utgangspunkt som den gamle regjeringens og medienes partiske, feilaktige, uvennlige og negativt ladete uttalelser har fremvist de siste åtte årene.
Vi ønsker derfor ambassadør Naim Araidi lykke til i arbeidet med å overbevise en ny norsk regjering om at den gamle førte en mislykket politikk som var til skade for fredsarbeidet i Midtøsten. Det verste som kan skje regjeringen Solberg i denne sammenheng er at gamle politiske nisser flytter med på lasset.
