Når terroren bagatelliseres


Som mange hadde ventet, ble årets feiring av den kristne Jul og den jødiske høytiden Hanukka preget av islamsk terror som rammet midt i den tyske hovedstaden.  Angrepet var planlagt og utført for å være nettopp så sjokkerende og gruoppvekkende som det ble.  Politiske ledere erklærer at dette ikke må få oss til å endre måten vi lever på fordi det er nettopp hva terroristene ønsker å oppnå.
Fra eksperthold får vi høre at vi må venne oss til å leve med terror.  Det låter som en erklæring om kapitulasjon.  For det er ingen grunn til å akseptere terror og drap som noe vi venner oss til når det finnes muligheter til å utrydde terroren og gjenskape et fredelig sivilt samfunn innenfor vestlig kultur uten frykt for religiøst og politisk begrunnede massedrap.  Vesten har lange og stolte historiske tradisjoner for å ta oppgjør med terrorisme, også islamsk.
Det store problemet vi har slitt med i vestlige land siden angrepet mot USA 11. september 2001, er en hardnakket resistens mot å innrømme i klartekst hva denne terrorismen skyldes.  Det paradoksale i denne sammenheng er at vi ikke har problemer med å akseptere at nazistisk eller såkalt høyreekstrem terror må bekjempes skånselsløst med alle tilgjengelige midler.  Det har heller ikke vært vanskelig å få aksept for at venstreekstrem terror som vi for noen år siden var plaget av fra ”røde brigader” og Bader-Meinhof-grupper, må bekjempes.  Mot annen kommunistisk terror stilte Vesten endog opp med trussel om bruk av atomvåpen.
Men, stilt overfor utbrudd av islamsk terror, som både i historien og i samtiden har stått for mer omfattende grusomheter og drap enn alle de øvrige ideologisk og religiøst baserte terror-regimer og -grupperinger til sammen, er tonen blitt en annen.  Ikke bare blir vi bedt om å venne oss til disse myrderiene, men det kreves også av oss at vi fortier deres eksistens.  Når terroren rammer, iler mediene til med bortforklarende teorier om at alt sammen kan skyldes en ulykke.  Det er tabu å kalle en spade for en spade.  Vi må så langt det er mulig holdes uinformert om hva som skjer rett utenfor stuedøren.
Men elefanten i rommet er hverken vanskelig å få øye på eller å identifisere for hva den er.  Det dreier seg ikke om ”radikale islamister” eller ”salafister” eller andre marginale utgrupper som ifølge ”ekspertene” ingenting har med islam å gjøre.  Praktisk talt alle de muhammedanerne som de siste tiårene har begått terrorhandlinger rettet mot vestlige sivilsamfunn og enkeltmennesker, har frem til gjerningsøyeblikket vært ansett for å være velutdannete, velintegrerte og moderate samfunnsborgere.  Det er nettopp i denne kategorien terroristene rekrutteres, og dette er en av årsakene til at vestlige myndigheter har slike problemer med å erkjenne problemets sanne natur.
Skal vi bekjempe islamsk terror slik vi har bekjempet nazistisk og kommunistisk terror, må vi innse at hele den islamske verden må være målgruppe for vår oppmerksomhet omkring terrorisme, og at terroren ikke kommer til å ta slutt før islam som ideologisk verdensmakt er nøytralisert som sponsor og leverandør av terrorister.
Det er her våre politikere, eksperter og mediefolk kapitulerer.  I erkjennelsen av oppgavens enormitet og vanskelighetsgrad gir de opp og kommer med slikt sludder som å sammenligne terror med trafikkulykker og på det grunnlag hevde at terror ikke er noe å være redd for.  Vi har visjoner om å redusere ulykker til null, så hvorfor skulle vi ikke ha den samme visjonen når det gjelder islamske mordere?
Høsten 2016 har vært preget av en politisk motstrøm blant folk som bl.a. har gitt seg utslag i det britiske folks nei til EU, valget av Donald Trump som president i USA og fremveksten av folkelige protestpartier i mange europeiske land.  Denne tendensen har ikke vært like tydelig i Norge som i våre naboland.  Det skyldes ikke at frykten for terror er så mye mindre i Norge.  Vi tror heller det kan ha sammenheng med at vi i Norge har en mye mer ensrettet og ideologisk målrettet organisasjonskultur og presse enn hva som er tilfelle ellers i Europa.  I Norge har vi for eksempel dusinvis av aviser som formidler akkurat de samme venstrepolitiske meldingene fra det privateide firmaet NTB.  Mediene er befolket av journalister som har studert på den samme venstrepolitiske journalistskolen, og akademia er bemannet av mennesker som skaper karriere og inntekt av å villede folk, endog ved å fornekte problemet terror.
Vi har to allmennkringkastende fjernsynskanaler som konkurrerer om å være mest mulig like hverandre og mest mulig politisk korrekte slik statsstøtten leder dem til.  Politikere som gir uttrykk for andre tanker blir skånselsløst mobbet til konformitet av selvoppnevnte politiske forhørsledere uten sideblikk til demokratiets spilleregler.  Det norske folk er i overveldende grad mediestyrt og politikken er sentralstyrt i en grad som Europa ikke har sett maken til siden Sovjetunionens dager.  Derfor vil terrorister, aktuelle så vel som potensielle, fortsatt søke til dette landet som med slik tyngde forsvarer deres rett og mulighet til å virke uforstyrret av myndigheters kritiske blikk.  Når terroren rammer Norge, vil vi etter all sannsynlighet være uforberedt og handlingslammet som ved tidligere overfall.
Mens de siste forkomne mennesker reddes ut av ruinene i Aleppo, vender livet omkring oss tilbake til det velkjente.  Utenriksministeren har, med bistand fra Angela Merkel, avgitt en stor del av Norges gjenværende utenrikspolitiske selvråderett til det kinesiske kommunistparti i bytte mot varehandel.  NRK spanderer utvidet sendetid til et tyrkisk propagandastunt med den islamistiske despoten Erdoğan i en av hovedrollene, og i FNs Sikkerhetsråd forberedte man et opprinnelig palestinsk resolusjonsforslag rettet mot israelsk boligbygging i Judea og Samaria.
Det har lenge vært fryktet at president Obama denne gangen kunne føle seg fristet til å avstå fra å nedlegge veto mot den Israel-fiendtlige resolusjonen.  Den påtroppende president Trump anmodet ham imidlertid om å nedlegge veto mot resolusjonen, noe det ville være skadelig for Obamas omdømme å neglisjere.  Etter konsultasjoner mellom Jerusalem og Kairo ble imidlertid behandlingen av resolusjonen tatt av dagsorden for møtet i Sikkerhetsrådet, noe som bekrefter det realpolitiske samarbeidet mellom Israel og Egypt.  Uansett ville en slik resolusjon som i realiteten er en ikke-bindende erklæring, ikke få praktisk betydning for Israels nærvær i området.  De vanlige kritiske kommentarene mot den jødiske staten i norske og andre vestlige medier og politiske fora vil imidlertid fortsette uansett.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644