Shabbat Shalom alle sammen.
I denne uken har internasjonale nyheter vært preget av de alliansefrie landenes møte som denne gangen var rammen om det iranske regimets streben etter ”en ny verdensorden.” Det minst nye som kommer fra Teheran er den stadig oftere gjentatte drømmen om å utrydde Israel og jødene. Det er blitt som en religiøs besettelse for dem å gjenta dette ønsket hver gang kameralinsene rettes mot Teheran, og et toppmøte i den alliansefrie bevegelsen er en perfekt plattform for slik propaganda.
Det iranske motto for konferansen var ”Atomkraft til alle ‒ ikke atomvåpen til noen.” Nå er det vel ikke engang i Iran en regel uten unntak, men lutfattige iranere kan i hvert fall drømme om å kunne koke teen og grøten sin med atomkraft, må vi tro. Jødene vil derimot, etter iransk mening, kunne se frem til å bidra til frihet og rettferdighet i verden, om de bare vil la seg utrydde.
Her er eksempler på ukens iranske fredsforslag til den alliansefrie forsamling:
President Ahmadinejad uttalte at ”ethvert frihetselskende og rettferdighetssøkende menneske må gjøre sitt beste for å utslette det sionistiske regimet, i den hensikt å berede veien for etableringen av rettferdighet og frihet i verden.”
Hans religiøse veileder og politiske sjef, ayatollah Khamenei, fulgte opp med: ”Håpets lys vil skinne over den palestinske nasjon, og det overflødige og falske sionistregimet vil forsvinne fra det geografiske landskap.” Det kunne evt. tolkes som en profetisk beskrivelse av et fremtidig atomangrep.
Heldigvis var FNs generalsekretær, Ban KiMoon, våken nok til å få fremført en skarp protest mot dette prestestyrets åpne og utilslørte krav om folkemord og andre brudd på FN-pakten. Han sa til dem på direkten: ”Og fra denne talerstolen ‒‒ slik jeg gjentagne ganger har sagt omkring i verden ‒ avviser jeg på det sterkeste trusler fra en hvilken som helst medlemsstat om å ødelegge en annen, eller skandaløse forsøk på å benekte historiske fakta, så som Holocaust. … Å hevde at en annen medlemsstat, Israel, ikke har rett til å eksistere, eller å beskrive den i rasistiske termer, er ikke bare ytterst galt, men det undergraver selve de prinsippene vi har forpliktet oss til å forsvare.” Vel talt!
Saken vakte internasjonal oppsikt, unntatt i Norge hvor tausheten er øredøvende og hvor vi fremdeles venter på utenriksministerens rutinemessige fordømmelse, ‒ altså, ikke av Ban KiMoon, men kanskje for en gangs skyld av det iranske utspillet om å oppheve FN-pakten. Det hadde han stått seg på.
Vi ønsker dere en god helg og flere fine sommerdager, fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Når gamle nyheter blir som nye
Vi lever i et forbrukersamfunn. Alt må være nytt og av siste modell. Det samme fenomenet ser vi i medienes verden. Nyhetene skal være ferske og helst bare noen minutter gamle for at man skal kunne få den riktige berusende effekten av «breaking news.» Det tiltrekker seere og øker reklameinntektene. Vi mennesker slutter aldri med å skaffe mediefolkene nye muligheter. Det mangler ikke på ting som kan brukes som nyheter, og de må helst være dårlige og grusomme eller frekke og nedlatende, alt etter hvem som skal være offer for ”nyheten.” I en verden hvor de uavhengige mediene er blitt mer partiske og politiserende enn partiavisene noen gang var, er det med undring vi fornemmer at de alle sammen nå synes å ha valgt å være riksorgan for et parti som ikke engang er representert på Stortinget.
Den islamske verden har åpnet store muligheter for å vise seg frem i all sin brutale gru. Kampene om makten og pengene har kostet utallige tusen uskyldige liv i den såkalte ”arabiske våren.” Nye forretningsideer dukker opp og utnytter grusomhetene kommersielt. Et av de mer kreative påfunnene er å kidnappe flyktninger i Sinai-ørkenen (som angivelig forsøker å berge livet ved å flykte til Israel) for å true til seg løsepenger fra deres slektninger i Norge. I trusselen inngår en advarsel om å bruke gislene til organ-handel. Mens akkurat det er mindre troverdig, slår det godt an i norske medier. Mye penger føres ut av landet til beste for terroristene, uten at realitetene kan kontrolleres.
Slik er det også med nyhetene fra Syria. Man later som om muslimene ikke har religiøse ledere som kunne ha bidratt til å begrense blodbadet. Man skulle tro at de daglige grusomhetene i Syria skulle være lette å forklare og enkle å forstå, men mediene og verdenssamfunnet synes mer opptatt av å finne måter å bortforklare grusomhetene på, slik at våpen- og oljesalget kan fortsette uforstyrret. Det ville likevel ha vært mer enn nok for NRK og andre medier å henge fingrene sine i. Det brutale og årelange folkemordet som foregår uomtalt i Algerie og Libya, der urbefolkningen, Amazigh-folket som berberne der kaller seg, er offeret, er heller ikke noe NRK har funnet hensiktsmessig å bruke tid og penger på. Heller ikke de koptiske kvinnenes situasjon i Egypt, som er blitt dramatisk forverret siden islamistene tok over makten, er interessant for NRK journalistene. Det er altså ikke bare det dramatiske i seg selv som begrunner en nyhetssending. Det må være med noe i tillegg som helst vekker gjenkjennelse og en følelse av at alt likevel er ved det samme.
En sak hvor norske medier virkelig får vist at Midtøsten er som før, er resirkuleringen av den gamle historien om hotellbygget som ble ekspropriert fordi det uheldigvis var bygget på feil sted. Slike saker har vi også i Norge, men da blir det ingen nyhet av det. Saken i Jerusalem er derimot utgitt som bok i Norge og har fått behørig anmeldelse i våre medier. NRK valgte å bruke en del av sin Dagsnytt-atten-sending for presentere den ti år gamle saken som en ”nyhet.”
De tidligere eierne av Cliff Hotel i Jerusalem har brukt alle rettsinstansene i Israel, helt opp til Høyesterett, for å få tilbake eiendommen som de mener ble tatt ulovlig fra dem, og de har tapt saken sin. I Norge er dette imidlertid ingen tapt sak. Her blir den hemningsløst prosedert som et overgrep både gjennom forlag, massemedier og Utenriksdepartementet, helt uten at den annen part blir hørt i saken. Slikt blir det mye god propaganda av, men dessverre ikke noe mer.
Bare i Øst-Jerusalem finnes det om lag 1400 registrerte hus som beviselig tilhørte jøder før disse ble etnisk renset og eierne kastet ut av sine hjem i 1948. Frem til i dag har nesten ingen av dem fått tilbake hjemmene sine som ble tatt av arabiske husokkupanter den gang. Likedan er det i Hebron der mange jødiske familier i 1929 ble massakrert og fordrevet. De fleste av dem har ennå ikke fått lov å vende tilbake til sine hjem som er okkupert av arabere.
Urettferdigheter oppstår som følge av kriger og det er av og til nødvendig for en stat å ekspropriere eiendommer, også av sikkerhetsgrunner. Slik var det med tilfellet Cliff Hotel. Slik var det også med tusenvis av jødiske hjem som jødene ikke fikk vende tilbake til etter krigene fordi de lå uheldig plassert i konfliktlinjen. Dette er et av de tragiske resultatene av de mange krigene som araberne har tvunget på jødene. Den dagen araberne slutter med å skyte etter sine jødiske naboer, vil hele problemet være løst. Dette vet utenriksministeren, men han er for feig til å si det i Dagsrevyen.
Derfor har vi fått det formidable PR-stuntet som dette hotellet er blitt gjort til, av både Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Gahr Støre og NRK. Ingen av dem kunne bry seg mindre om de tusener av jøder som er ofre for krigene, den etniske rensingen, terroren og den arabiske snikskytingen mot sivile jøder. De vet at det er dette som er brudd på folkeretten, men de er for feige til å si det.
NRKs lansering og boken om Cliff Hotel har det til felles at begge er svært ensidige og uredelige. Ethvert seriøst medieorgan ville ha sjekket sakens fakta og eventuelt omtalt en rettskonflikt mellom to parter med balanse og forsiktighet. Men ikke NRK og slett ikke programleder Anne Grosvold, som syntes å ha fasiten klar allerede da hun åpnet munnen og ga den anti-israelske NRK-propagandaen fritt spillerom gjennom forfatteren Yngvil Mortensen, forsterket av Sidsel Wold som med sin hat-retorikk synes å anse seg selv mer kompetent i slike saker enn noen israelsk rettsinstans. Uansett hva NRK selv mener om en rettsavgjørelse, er det journalistisk og presseetisk utilgivelig å behandle den på denne måten. Her legges det ikke engang skjul på at formålet er ensidig politisk propaganda.
Den ofte så tilsynelatende objektive Grosvold hadde her åpenbart glemt programlederens oppgave og ansvar i det hun også misbrukte sin stilling til å fyre opp stemningen med sine egne bidrag: “Dette er åpenbart grovt urimelig. Er det ingen som protesterer?…” Og hun fikk det svaret hun ba om fra Wold: «Det hjelper ikke å protestere. Israelske myndigheter hører jo ikke på folk». Men det gjorde Anne Grosvold.
