Den 10. mai, mens stemningen fra fredsdagen den 8. ennå satt friskt i minnet og forventningen om frihetsdagen den 17. var stor, skjedde det noe bemerkelsesverdig i Norge. Halvannet tusen mennesker fra hele landet samlet seg i hovedstaden hvor de uttrykte sin solidariske støtte til et av verdens få gjenværende ekte demokratier, − det eneste ekte demokratiet noensinne i Midtøsten, − Israel. Dette usedvanlige landet markerte sin 67. selvstendighetsdag den 14. mai med samme selvfølgelighet som vi feirer den 201. den 17.
Det er en påfallende likhet mellom de to nasjonenes vei til selvstendighet. Etter århundrers fremmedåk og okkupasjon oppsto muligheten til internasjonalt anerkjent nasjonal selvstendighet. For begge nasjoners vedkommende ble denne muligheten utnyttet ved at valgte representanter for folkene kom sammen og utarbeidet en erklæring hvor de i medhold av prinsippet om folkesuverenitet erklærte sine nasjoner selvstendige på sine lands territorier. For det jødiske folks vedkommende var dette territoriet det tidligere tyrkisk-okkuperte landet mellom Middelhavet og Jordanelven som Folkeforbundet i 1920, på grunnlag av rettsoppgjøret etter Den første verdenskrig, med folkerettslig bindende virkning reserverte for opprettelse av et jødisk nasjonalhjem. Gyldigheten av denne rettigheten ble på ny bekreftet i FN-paktens Artikkel 80. Et forslag i FNs Hovedforsamling i 1947 om å dele landet i en jødisk og en arabisk del ble forkastet av de arabiske nasjonene og fikk derfor ingen folkerettslig bindende viderebehandling og virkning.
Den spontane støttemarkeringen i Oslo 10. mai er den første på flere år hvor en slik folkemengde fra hele landet og av alle politiske avskygninger kom sammen for å feire demokratiet. Det ble holdt appeller av representanter for bl.a. Regjeringen, Stortinget og den israelske regjeringen. Det var kunstneriske innslag med urfremføringer, og det hele ble dokumentert av en privat fjernsynskanal og en kristen avis i Bergen. Det aller mest sensasjonelle ved dette unike arrangementet var den totale taushet og demonstrative fortielse det ble møtt med av våre riksdekkende massemedier som representerer hele spekteret av venstreorienterte standpunkter, fra NRK/TV2 og Aftenposten til deres kolleger i Klassekampen. Ingen av dem tok sjansen på å fortelle sine lesere om hva som hadde skjedd i Oslo den 10. mai. NRK filmet under arrangementet, men viste ikke filmen.
Hendelsen er symptomatisk for demokratiets vilkår i Norge. Landet er bare i begrenset grad styrt av folkevalgte representanter i Storting og Regjering. Mer og mer er det pressestøttede og politiserende medier som tar styringen uten engang å ha en betydelig skare av abonnenter som legitimitet for sin politikk. Gjennom det siste året har vi kunnet observere hvordan mediene, og i særlig grad fjernsynsmediene, har konsentrert sine politiske sendinger om en tiltakende valgkamp for en ny rødgrønn regjering. Det synes ikke lenger å være viktig hva den sittende regjering oppnår av resultater. Det som er i fokus for oppmerksomheten, er hvilke konflikter mediene klarer å skape mellom opposisjonen og Fremskrittspartiet. Regjeringen fremstilles nærmest som en folkefiende som ikke allerede det første året klarte å rette opp igjen de rødgrønne forgjengernes mangelfulle innsats gjennom åtte år.
Men det er ikke politikken som er medienes største problem, − det er demokratiet. Mediene reagerer konsekvent og automatisk når de observerer fenomener som kan minne om ekte folkevilje, enten med fortielse eller med kritikk. I særlig grad gjelder dette demokratiet i Israel. Som det eneste av FNs 193 medlemsland, blir alt som skjer i Israel overvåket og kommentert av norske riksmedier. Besettelsen av Israel har noe av sin bakgrunn i at disse mediene gjennom lang tid har lært sine lesere til å tro at det israelske demokratiet er en fare for verdensfreden, − intet mindre. I en tid med fallende opplagstall er det viktig for dem å fortelle hva de tror leserne forventer å høre. Resultatet er en endeløs rekke av gretne kronikker, ledere og reportasjer som tilsynelatende er skrevet for å oppfylle medienes informasjonsplikt, men som ved nærmere analyse viser seg å ha et helt annet og langt mindre ærerikt formål.
Et nærliggende eksempel på denne infame journalistikken finner vi i en lederartikkel i Aftenposten 10. mai, samtidig med at nordmenn samlet seg foran Stortinget for å feire det israelske demokratiet. Aftenpostens hovedbudskap på denne merkedagen var at israelerne har fått ”en regjering som vil øke Israels isolasjon,” Dette er altså Aftenpostens redaktørs konklusjon i en tid hvor Israels vekst i økonomi, turisme, teknologi- og forsvarssamarbeid med land over hele verden er uten historisk sidestykke. Ikke noe land i den vestlige verden kan fremvise maken til fremgang og internasjonal interesse. Israel er ikke et isolert land, og vil heller ikke bli det. Israels vekst er sterkere enn Aftenpostens tilbakegang. Når Aftenposten syter og klager over at Netanyahus forhandlinger om ny regjering tar tid, er det ikke av omsorg for demokratiet, − det er en kritikk av at det israelske demokratiet fungerer som det skal. Det Aftenposten demonstrerer er misunnelse over jødisk vellykkethet, og ingen har gitt en tydeligere beskrivelse av slik atferd som antisemittisk enn statsminister Netanyahu selv i den talen han holdt for et lydhørt internasjonalt publikum i Jerusalem denne uken. Israel har ingen systemkrise slik Aftenposten påstår. Det er norske medier som er i krise fordi folk ikke lenger finner det verd å betale for å lese hva de skriver. Så tyr mediene til politisk misjonsvirksomhet og gir oss desinformasjon som ikke har annet formål enn å skape uvilje mot Midtøstens eneste levende demokrati. En skam er det vi opplever fra norske mediers side.
