Noen ganger hjelper ikke ettergivenhet. Råd fra de såkalte ekspertene kan gjøre situasjonen verre. I Yesha (Judea og Samaria) gir åpenbart faste og tydelige holdninger best resultat.
– I de siste ukene har det vært merkbart færre angrep med steiner og brannbomber. Det var Nitzan Alon, sjef for sentralkommandoen i det israelske forsvar, IDF, som sa dette i et møte med lederne for de jødiske samfunnene i Judea og Samaria nylig.
Innbyggerne i landsdelene Judea og Samaria har i lengre tid lidd under gjentatte angrep fra araberne som bor i området. Flere har blitt hardt skadd av steiner som har blitt kastet mot biler i fart. Noen har også mistet livet som følge av angrepene. Judea og Samaria ligger i området som Israel okkuperte etter krigen mot blant annet Jordan i 1967, og har i årene etterpå hatt status som «omdiskuterte områder» – og som Genéve-konvensjonene krever, skal partene forhandle om endelig status.
Det finnes utallige slike områder i verden i dag, og det er slett ikke alle som blir forhandlet om noen gang. Det er vanlig at den som vinner krigen og dermed går ut som den sterkeste part, annekterer hele eller deler av området. Andre ganger blir man enige om en fordelingsnøkkel. I dette konkrete tilfellet ble Israel truet og angrepet av Jordan, og i forsvarskrigen som fulgte, ble Israel sittende med større områder enn før krigen, som i alle de tre store krigene araberne har innledet.
I motsetning til omdiskuterte områder ellers i verden er det stor interesse for dette lille området. Araberne som folk har 640 ganger mer areal enn Israel, og 65 ganger så stort innbyggertall, har likevel, av nokså uforståelige grunner, fått store deler av verdens sympati og støtte. Sett ut fra ovenstående fakta er dette underlig, men tar man med den utrolige neglisjering av opplysninger om folkemordet under Den annen verdenskrig fra de alliertes side, blir det hele noe mer forståelig. Europa har aldri vært noe særlig interessert i virkelig multikulturalisme. I hvert fall ikke så lenge det jødiske folk skal være med i blandingen. Det samme gjelder menneskerettigheter. Man kjemper gjerne for rettighetene til minoriteter, bare det ikke gjelder jødene.
Så at jødene faktisk var den angrepne part, og at de er i sterkt mindretall, har man valgt å overse. Resultatet etter dette, og flere tiårs sammenlagte resultat av målbevisst feilinformasjon og historieforfalskning gjør at store deler av befolkningen i dag tror det forholder seg slik f. eks. Jan Egeland uttrykker det: at Israel har stjålet palestinernes land.
Israel har slett ikke stjålet noe som helst. Det land Israel besitter i dag, har de som følge av enten vanlig kjøp ved innsamlede midler, og eller tildeling i henhold til Balfour-erklæringen, som faktisk er gjeldende Folkerett når det gjelder dette. Men araberne er muslimer, og i henhold til deres religion er alt land som en gang har vært muslimsk, alltid muslimsk (waqf). Det er i seg selv vanskelig å forstå at Europa, som selv har regioner som muslimene gjør krav på, og som opplever terrorisme og vandalisme av denne grunn, støtter sine fiender i denne saken.
I tiden som har gått, har IDFs ledelse gitt soldatene sine ordre om å vise tilbakeholdenhet ved slike angrep. Dette var angivelig «for ikke å øke aggresjonen». Følgen av dette har blant annet vært at angrepen har økt i antall og styrke, og de jødiske innbyggerne i Samaria og Judea har vært svært utsatt for angrep, og har med rette følt at myndighetene ikke tar det ansvaret de har for deres liv og helse alvorlig. Man snakket om at en tredje Intifada var underveis.
Men nå har soldatene fått andre direktiver. De har slått mer aggressivt ned på terrorisme den siste tiden. Resultatet har ikke latt vente på seg. Anti-israelske opptøyer fra PA-arabere har vist en kraftig tilbakegang. I mars var det 79 tilfeller av brannbomber. Dette har sunket til 29 i juni, og steinkastingen har også blitt redusert med hele 70 prosent ifølge IsraelNationalNews.com.
Også en representant for rådet for innbyggerne sa seg enig i denne fremstillingen og sa man hadde merket en nedgang i volden, og takket soldatene for innsatsen.