To hendelser som berører Norge i Midtøsten skjedde søndag 10. mars. Utenriksminister Eriksen Søreide reiste til Israel, «Palestina» og Egypt som ledd i forberedelsen til det neste møtet i den norskledete giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene, AHLC. Samtidig fant det sted en «rettssak» i Gaza hvor en avdeling av Hamas reiste anklager mot selvstyremyndighetens leder Mahmoud Abbas og felte en dom over ham som vi ikke finner reflektert i den norske fremstillingen av det samarbeidet som giverlandsmøtet skal omfatte.
Utenriksministeren sier at hun er «bekymret over utviklingen i forholdet mellom Israel og Palestina. Det er lite tillit mellom partene.» Hun frykter at uroen i og rundt Gaza vil eskalere, og oppfordrer alle til å roe ned situasjonen og vise tilbakeholdenhet. Men hvilken uro er det hun snakker om, og hvem skal vise tilbakeholdenhet med hva? Norske medier er svært sparsomme med informasjon om uroen i området, bortsett fra at de jevnlig rapporterer om at sivile mennesker fra Gaza blir skadet og drept når de gjennomfører sine ukentlige demonstrasjoner langs grensegjerdet mot Israel. Men hva er det som bringer så mange sivile demonstranter dit? Grensegjerdet ligger tross alt ganske langt fra boligområdene i Gaza?
Mediene forteller ikke på en sannferdig måte at det som pågår er en Hamas-ledet kampanje hvor tusener av sivile, inkludert kvinner og barn, mobiliseres for å gå mot grensegjerdet som levende skjold for Hamas-terrorister som, skjult i folkemengden kaster eksplosiver mot gjerdet og de israelske soldatene i forsøk på å bryte seg gjennom. Opptrinnet kalles «Den store returmarsjen» (مسیرة العودة الكبري) som skal ende med å «frigjøre Jerusalem og Palestina.» Det er dette uroen i området dreier seg om og som utenriksministeren formaner det israelske forsvaret om å vise tilbakeholdenhet overfor. Skal Israel heller la dem «frigjøre Jerusalem»?
Hamas derimot, viser ingen tegn på tilbakeholdenhet eller å ville roe ned situasjonen. Da Søreide satte seg på flyet til Tel Aviv, arrangerte Hamas en rettssak mot Mahmoud Abbas, hvor tiltalen blant annet gikk ut på høyforræderi. Ifølge journalisten Khaled Abu Toameh, var denne saken arrangert ikke bare som et signal til Abbas, men til enhver palestiner som tenker tanken på å inngå fred med Israel eller å anerkjenne Israels rett til å eksistere. Abbas tiltales bl.a. for ulovlig å ha tilranet seg makten siden 2009 da hans presidentperiode utløp. Han har med sin politikk forårsaket dusinvis av palestineres død og har medvirket til Israels sjøblokade som forhindrer Hamas i å importere våpen. Abbas ble funnet skyldig på alle punkter og dømt til døden.
Dette skjedde samtidig med at utenriksminister Eriksen Søreide satte seg til bords med den samme Abbas og hans folk i PLO for å forberede neste internasjonale pengeinnsamling til den virksomheten Abbas leder fra Ramallah. Vi skal ikke her gå inn i en vurdering av hvilken av de to palestinske «myndighetene,» Hamas eller PLO, som representerer det såkalte «palestinske» folk, men skal man legge våre egne demokratiske normer til grunn, kan vi ikke underslå at på meningsmålingene har Hamas et langt forsprang på Abbas og hans Fatah-dominerte PLO.
For utenriksministeren står valget derfor mellom å støtte forhandlinger om en tostatsløsning med enten en part som gjennom 25 år har avvist og sabotert en fredsløsning med Israel, og på den annen side en part som med flertallet på sin side hevder at en slik politikk representerer høyforræderi og må straffes med døden. Abbas ventet ikke engang på å bli kjent med innholdet i USAs fredsplan før han avviste den. Denne fredsplanen som altså ikke har støtte hos noen av de politiske ledergruppene på Palestina-arabisk side, er i dag det eneste initiativet som eventuelt foreligger til en fredelig løsning på konflikten.
Oslo-avtalene dreide seg ikke om en tostatsløsning. De beskriver og legger til rette for et midlertidig lokalt selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen i deler av jødenes land, Judea og Samaria og på Gazastripen. Det selvstyret er vel etablert, og for Israels vedkommende kan midlertidigheten gjerne vare så lenge som helst, bare de selv slipper å måtte ta hånd om det. Og så lenge Norge og andre giverland er villige til å holde dette selvstyret gående med direkte pengestøtte og humanitære bistandsprosjekter, må vi regne med at israelerne er fornøyd.
Det ville imidlertid tatt seg bedre ut om norske myndigheter uttalte seg mer åpent og ærlig om de reelle vilkårene for fred, eller mangel på fred, som råder i dette området. Men ingenting tyder på at de vil gjøre det. Da utenriksministeren forleden ble konfrontert i Stortinget fra en SV-representant med de gamle påstandene fra FNs Menneskerettighetsråd om at Israel i sitt forsvar av grensen kan ha begått «krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten,» var hun ikke rede til å forsvare Israels rett til å forsvare sin grense mot væpnet angrep.
I stedet for å forklare for våre folkevalgte at det er Hamas som begår «krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten» ved å angripe Israel og grensen dekket av en horde av utkommanderte sivile levende skjold, la hun ansvaret på Israel. Hun sa at «det er uakseptabelt å skyte med skarpt mot sivile, noe vi har kommunisert tydelig til israelske myndigheter. … Sivile skal beskyttes under væpnet konflikt. Vi oppfordrer alle parter til å respektere humanitærretten og unngå tap av flere liv.» Men det har hun ikke kommunisert til Hamas som ikke engang er part til humanitærrettens konvensjoner.
