Er antisemittismen en menneskerett?

Det har pågått en debatt i Norge om hvorvidt det å henge ut en politikers private hjem i et teaterstykke er et kunstnerisk uttrykk som faller inn under ytringsfriheten selv om ofrene opplever seg uthengt og fiendtliggjort av dette kunstverket.  En analog konfrontasjon har samtidig funnet sted i FNs Menneskerettighetsråd med spørsmål om hvorvidt kritikk av antisemittisk atferd kan tolereres innenfor ytringsfrihetens og menneskerettighetenes grenser.

Slike eksempler dreier seg hverken om frihet eller rettigheter.  Det dreier seg om menneskelig anstendighet som er kulturell egenskap.  Eksemplene peker mot et fenomen i tiden hvor kravet, især på venstresiden, er at det man ikke klarer å oppnå som deltaker i samfunnets demokratiske institusjoner og prosesser, det vil man tvinge seg til ved hjelp av intimiderende atferd, infamerende bakvaskelser, insinuerende antydninger og i verste fall maktmisbruk og terror.  En betegnelse på slik atferd er oppvigleri.  Oppvigleri ligger også til grunn for utbredelse bl.a. av antisemittisme.

Oppvigleriet kan ha mange og til dels subtile former og kilder, men har historisk flere ganger hatt som resultat at folkemasser med ensrettet ideologi, forsterket av målrettet propaganda, går til angrep på sin egen kultur og slavebinder seg selv.  Revolusjon og masseopprør mot sivilisasjon og demokrati var et av det tyvende århundrets kjennetegn.  Blant fellestrekkene så vi ofte en nærmest religionspreget glød for en «vitenskapelig teori.»  Men vitenskapen har aldri vært fremmet gjennom massepsykoser.  Den er alltid et resultat av at enkeltmennesker gjør oppdagelser som strider mot den gjengse oppfatning.

Vi observerer stadig nye eksempler på frafall fra den jødisk-kristne og demokratiske sivilisasjon som vår verdensdel og vårt land har frembrakt gjennom sin historie.  Vi finner eksemplene både innenfor og utenfor våre grenser.  I USA sliter partiet Demokratene med å dempe ned skandalene etter at nyvalgte muslimer og venstreradikalere i Kongressen ikke klarer å legge skjul på sin aversjon mot det jødiske Amerika og landets støtte til den jødiske staten Israel.  Gjentagne antisemittiske utfall fra disse representantene står ikke uimotsagt, men har i stor grad tatt oppmerksomhet bort fra andre politiske saker.  Akkurat som brexit er det blitt en hovedsak som stjeler oppmerksomheten i mediene.

I Norge hører vi lite om dette fenomenet.  Det virker som om det politiske miljøet og mediene her i landet ikke oppfatter det som et problem at en amerikansk parlamentariker har sterk tilknytning til terrororganisasjoner som Det muslimske brorskap og Hamas.  I det venstresosialistiske organet  Ny Tid blir de antisemittiske utbruddene til kongressrepresentanten Ilhan Omar omfavnet som «en beskrivelse av virkeligheten.»  Forskjellen mellom ytterlighetene til venstre og høyre er knapt registrerbar der.

Helt siden de første antisemittene en gang i oldtiden innledet sin hatefulle kamp mot det jødiske folk, har de oppfattet sitt hat som en beskrivelse av virkeligheten.  For dem finnes det knapt noe mer virkelig enn deres eget jødehat.  Det er heller ikke lenge siden denne «virkeligheten» ble fremstilt som «vitenskap» som avfødte både fakkeltog, bokbål og folkemord.

Antisemittismen er smittsom.  Den utbrer seg især i perioder hvor det oppstår behov for å lede oppmerksomhet bort fra problemer og farer som samfunnet og dets ledelse står overfor.  De periodisk gjentagne pogromene mot de jødiske minoritetene i det østlige Europa på 1800-tallet var synlige eksempler på denne antisemittismens stedfortredende rolle.  Men vi ser det samme symptomet i dag.  Den utbredelsen ondet har fått i Europa i senere tid kan også sees som en indikasjon på at europeerne føler seg presset av helt andre problemer som de knapt mestrer.

Et arnested for slik utvikling finner vi i FNs organisasjoner, hvor antisionismen er institusjonalisert i form av faste poster på dagsorden, hvor man hvert år samler sammen og vedtar resolusjoner med kritikk av en mengde mer eller mindre innbilte forhold i Israel, – forhold som man sjelden eller aldri kritiserer andre stater for.

Når det en sjelden gang blir reist kritikk mot denne diskriminerende praksisen i FNs Menneskerettighetsråd, slik det skjedde 18. mars 2019, reagerer formannen med å skru av mikrofonen og avbryte innlegget.  Det var professor Anne Bayefsky som sist opplevde dette da hun møtte i forsamlingen som observatør for frivillige organisasjoner og reiste kritikk mot konkrete usannheter i en fremlagt FN-rapport om Israel og Hamas-aksjonene ved grensegjerdet.  Etter den behandlingen konkluderte hun med å konstatere at i FN er ikke antisemittismen et problem, –  der er den en menneskerett.

Nå som USA også anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene som Syria tre ganger har brukt som baseområde for angrepskrig mot landet, kan vi regne med at FNs resolusjonskvern også vil få dette spørsmålet å arbeide med.  For Norge gjelder det om vi fortsatt skal late som om det er i FN vi finner nøkkelen til fred og sikkerhet, eller om realitetene kanskje også kommer til å innhente norsk Midtøsten-politikk og bringe den i takt med Granavold-erklæringen.  Erfaringen så langt gjør oss skeptiske, men tiden vil vise.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: