I forbindelse med offentliggjøringen av president Trumps fredsplan for Midtøsten, «Peace to Prosperity,» 28. januar, uttalte utenriksminister Eriksen Søreide blant annet at: «For at en to-statsløsning skal være bærekraftig må den være i tråd med folkeretten. Jeg advarer mot å ta ensidige skritt. Enhver annektering av landområder ved bruk av makt, er uakseptabel og i strid med folkeretten.»
Utenriksministeren har, i likhet med sine forgjengere, en rekke ganger uttalt seg kritisk til Israels nærvær i Jerusalem, Judea og Samaria og beskyldt landet for ulovligheter. Vi kunne for eksempel nylig lese hennes uttalelse i Stortinget om at «Regjeringen er tydelig overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. Dette synet er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd … og vurderinger fra den internasjonale domstolen i Haag. Norge uttrykker også bekymring overfor israelske myndigheter om brudd på folkeretten, overdreven maktbruk og brudd på menneskerettighetene.»
Vi er kjent med at det i forskjellige FN-organer fra tid til annen vedtas resolusjoner med et til dels meget kritisk og usaklig innhold rettet mot den jødiske staten. De fleste av disse resolusjonene har i senere år vært foreslått fra land i den islamske verden, mens den samme kritikken i tidligere tider gjerne ble formidlet fra Sovjetunionen og Øst-Europa. Vi har hele tiden lagt merke til at disse resolusjonene svært ofte støttes av Norge under avstemninger i FN. Den fiendtlige holdningen til den jødiske staten er derfor ikke av helt ny dato.
Det er mange år siden Norge utspilte sin rolle som fredsmekler i den arabisk-israelske konflikten. Det skjedde under den rødgrønne regjeringen da Norge, antakelig ledet av en Israel-fiendtlig stemning, valgte å støtte palestinernes fremstøt i FN, en politikk som gikk på tvers av det som var avtalt i Oslo-avtalene, som da var det eneste grunnlaget som forelå for fredsforhandlinger. Tostatsløsningen var ikke en del av Oslo-prosessen. Den ble introdusert senere og har fungert som en avsporing av fredsforhandlingene snarere enn som en ansporing til dem.
Når vi stiller oss spørrende til utenriksministerens seneste utspill og negative holdning til det amerikanske forslaget til en fredsplan, er det blant annet fordi det amerikanske utspillet er det eneste som foreligger til nå som har en virkelig tostatsløsning som siktemål og mulig resultat. Den amerikanske planen, som allerede har oppnådd støtte fra sentrale arabiske naboland, har i seg de statsbyggende elementene som Oslo-avtalene manglet fordi disse avtalene ikke tok sikte på mer enn et begrenset, midlertidig lokalt selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen da de ble utformet.
Oslo-prosessen hadde ikke tilstrekkelige materielle eller rettslige forutsetninger for å kunne ende i en tostatsløsning. Slike forutsetninger er det nettopp president Trumps plan har, evt. i kombinasjon med Oslo-avtalene. Trump og hans folk har supplert fredsprosessen med de elementene som manglet og som er nødvendige for å omgjøre det palestinske regimet fra en terroristorganisasjon til et statsapparat. Alle forstår at det vil kunne ta mange år å sette en slik plan ut i livet. Hele den gamle garde i det korrupte Palestina-arabiske lederskapet må bort før det kan skje. Men skal palestinerne oppnå selvstyre på statsnivå, er det ingen vei utenom de materielle og politiske realitetene. Fortsatt finansiering av terrorister fører til mer terror, – ikke til en tostatsløsning.
Det er oppsiktsvekkende at utenriksministeren ikke synes å ha oppfattet denne viktige og nødvendige forskjellen på de to fredsinitiativene. Har hun i det hele tatt satt seg inn i president Trumps forslag slik araberstatene tydeligvis har gjort? Det som er kjernepunktet i Trumps fredsplan er at den for første gang stiller opp de vilkårene som må være til stede for at «Palestina» skal kunne bli en stat som lever i fred side om side med Israel og tar hensyn til Israels folkerettslig legitime sikkerhetsbehov. I tillegg tilbyr USA å bidra til å finansiere oppbyggingen av infrastrukturen til denne statsdannelsen med mer enn 50 milliarder dollar. Dessuten vil Saudi-Arabia og andre bidra med nødvendig økonomisk og politisk støtte.
Oppsiktsvekkende er også utenriksministerens underliggende påstand om at det amerikanske forslaget ikke skulle være i overensstemmelse med folkeretten. Her må utenriksministeren være kraftig villedet. Når hun sier at «… enhver annektering av landområder ved bruk av makt, er uakseptabel og i strid med folkeretten,» synes det klart at hun har i tankene slike bestemmelser som FN-pakten som i Artikkel 2 (4) sier at «… alle medlemmer skal i sine mellomfolkelige forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.» Vi regner med at hun også har i tankene bestemmelser i internasjonal sedvanerett som bl.a. sier at: «… ingen territorial tilegnelse som skyldes trussel eller bruk av makt skal anerkjennes som lovlig.»
Men de områdene det her er snakk om, har ikke med moderne folkerettslig gyldighet legitimt tilhørt noen annen stat siden de med makt ble frarøvet kongedømmet Israel for 2000 år siden da den jødiske befolkningen i landet ble drevet i landflyktighet av de europeiske, og senere arabiske og tyrkiske okkupasjonsstyrkene. Gjenopprettelsen av staten Israel omgjorde den uretten som Europa og andre hadde påført landet og folket. Områdene kan beskrives som omstridte, men det er i så fall Israel som i dag har det sterkeste folkerettslige kravet på dem. PLOs krav når ikke opp dersom det er folkeretten som skal avgjøre.
I realpolitikkens og folkerettens verden har PLO nå ikke annet å gjøre enn å takke ja til det de blir tilbudt eller å fortsette som før. PLO og dens filialer har selv gjennom årene gjennom terror og hatefulle ytringer innsnevret det handlingsrommet Israel har når det gjelder å ivareta sitt legitime behov for sikkerhet. Det mest sannsynlige i dagens situasjon er derfor at alt blir ved det samme inntil palestinerne en gang i fremtiden velger en ny ledelse som er i stand til å inngå en fredsavtale – eventuelt med en tostatsløsning – på realistiske vilkår. Det er betenkelig at ikke en norsk utenriksminister har oppfattet dette, men fortsatt støtter en politikk som vil videreføre konflikt og terroren i det uendelige.
