Minnet om Holocaust

I mange land ble minnet om jødeutryddelsen markert den 27. januar.  Dette er ikke jødenes minnedag, men en markering som i 2005 ble opprettet av FN.  Dagen som da ble valgt, markerer frigjøringen av utryddelsesleiren Auschwitz av sovjetiske soldater i 1945.  Det jødiske folk har siden gjenopprettelsen av staten Israel markert Yom Hazikaron laShoah ve-laG’vurah, Holocaust og heltemotets minnedag, til minne om både utryddelsen og den heroiske oppstanden mot nazismen i Warszawa-ghettoen.  Markeringen har siden 1953 vært lagt til den 27. dagen i måneden Nisan, omkring månedsskiftet april/mai. 

Det forskjellige fokuset på disse to minnedagene er ikke tilfeldig, og forskjellen pleier ofte å komme til syne i de minnetalene som politikere over store deler av Europa holder under sine markeringer den 27. januar.  I disse talene får du høre mye om hvilke grusomheter europeerne begikk mot sine jødiske innbyggere som kuet og nedslått bar sine fattige eiendeler til Auschwitz og andre dødsleirer.  Det du ikke får høre er at jødene til sist satte seg til motverge.  De kjempet imot og de som overlevde, samlet seg i det landet som europeerne hadde drevet dem ut fra etter at de for 1900 år siden gjorde sine første forsøk på å utrydde det jødiske folk. 

Jødene samlet seg og gjeninntok Landet Israel som Folkeforbundet i 1924 anerkjente som det jødiske folks historiske hjemland og som det jødiske folk med brutal makt ble drevet ut av, men aldri noen gang har gitt avkall på.  Motstandskampen i Warszawa-ghettoen ble en skjellsettende milepæl i jødenes anstrengelse for å frigjøre seg fra århundrenes europeiske undertrykkelse og mange forsøk på folkemord.  Derfor er Yom HaShoah for jødene en dag som foruten å minne om de enorme ofrene, også peker mot frigjøringen og gjenreisingen av landet og folket fra okkupasjon, fremmedstyre, fordrivelse, terror og undertrykkelse.  De minnes de døde og feirer de levende og deres fremtid den 27. dagen i måneden Nisan. 

Men den 27. januar fikk du ikke høre et ord om kampen mot nazistene og frigjøringen av det okkuperte fedrelandet Israel som jødene hadde ventet på i 1900 år.  At det bare er Israel som kan hindre at «det skjer igjen,» er det ingen europeisk politiker som klarer å si, for det kommer for nær det faktum at nazistene slett ikke alene var ansvarlige for jødeutryddelsen.  De hadde både villige og likegyldige medhjelpere over alt, og man må være både døv og blind for å unngå å se at dette nettopp er i ferd med å skje igjen der det skjedde sist.  Det er bare i Israel det ikke vil kunne skje igjen fordi jødene nå er i stand til å forsvare seg mot overgriperne.

Den stadig voksende antisemittismen i vestlige land er ikke et resultat av at utryddelsen av de europeiske jødene er gått i glemmeboken.  Det har aldri vært undervist mer om Holocaust enn i dag.  Antisemittismen holdes i dag levende først og fremst gjennom negative og direkte fiendtlige holdninger til jødenes frigjorte nasjonalstat som formidles fra de politiske elitene til folket gjennom deres subsidierte massemedier.  Som Israels statsminister Benjamin Netanyahu sa det: «Utdannelse og kunnskap kan delvis beskytte mot denne bakvaskelsen, men der er noe dypere der fordi det er slike åpenbare falsknerier.  Det dreier seg om en vilje til å hengi seg til bakvaskelser, – en vilje til å tro på dette.  Det er dette som bereder grunnen og det begynner ikke på grasrota.  Det begynner med elitene, og det er der det må utfordres

Skal dette uvesenet kunne utfordres i Norge, må det tas alvorlig av landets øverste ledelse.  Det hjelper ikke å vedta handlingsplaner mot antisemittisme og gi støtte til slik undervisning i skolene dersom de samme myndighetene gjennom internasjonale fora og nasjonale medier formidler en kritisk og til tider direkte uvennlig holdning til den jødiske staten og dens eksistensielle kamp i en fiendtlig omverden.  Slike utspill og holdninger blir raskt oppfattet og videreformidlet av folk som naturlig føler en lojalitet til norske myndigheter.  Når nærmere 40 prosent av befolkningen mener at Israel behandler palestinerne slik nazistene behandlet jødene, er ikke dette noe som er nedarvet fra Middelalderen.  Det er noe de har lært å tro av norske politikere og mediefolk.  Det er på det nivået undervisningen burde settes inn.

Man kan ikke skille minnet om jødeutryddelsen fra det faktum at når det kom til stykket, var den mislykket.  Det jødiske folk overlevde, tross uhyrlige ofre, forsøket på utryddelse ved hjelp av sin egen styrke og innsats mot ondskapen, – ikke av vår.  Vår oppgave må derfor være å gjøre vår egen innsats mot ondskapen for å sikre at vi ikke gjentar den.  Da er det ikke nok å sørge over de døde jødene.  Vi må i tillegg stå sammen med de levende i Israel og her hjemme i kampen mot det onde og bruke minnedagen til å minne oss selv om den plikten vi har overfor både jødene og oss selv.  Israel overlever fordi det er sterkt og har vilje til å forsvare seg.  Det er her hos oss det kan gå galt.

Når fiender som Iran truer Israel med utslettelse slik Hitler truet det jødiske folk, bør våre myndigheter minnes på hva de sa om Holocaust og slutte med å tilby slike regimer teknisk og økonomisk samarbeid, bistand og handel.  Slik selvmotsigende politikk får folk til å tro at det er den jødiske staten det er noe galt med.  Følgen av dette er at vi i Norge som i andre europeiske land kan registrere en økende forekomst av akkurat det vi advares mot den 27. januar.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: