Nylig ble den 82 år gamle internasjonalt anerkjente syriske arkeologen Khaled al-As’ad henrettet av ISIL-bødlene. Det skjedde etter at han var blitt torturert i en måned fordi han nektet å fortelle ISIL hvor alle kulturskattene var som han hadde brukt sitt liv på å restaurere og gjøre kjent og beundret internasjonalt. Hendelsen vitner også om verdens tafatthet overfor de islamske bødlene, enten de kaller seg ISIL, Hamas, Hizbollah eller Fatah. Den terroren de begår i Europa blir fremdeles bortforklart og unnskyldt.
De kulturene hærføreren Abu Bakr og 1400 år med islamsk åk i Midtøsten ikke klarte å utrydde, blir nå borte i rask rekkefølge for åpent kamera uten nevneverdige protester fra resten av verden, som synes å være lammet av frykt. Vi ser et skoleeksempel på Vestlig underdanighet i tilfellet Hebron, det gamle jødiske kultursenteret hvor araberne massakrerte den jødiske del av befolkningen i 1929 og etnisk renset hele det øvrige Judea i 1948. I dag er det offisiell norsk og vestlig politikk at Hebron er en arabisk by hvor de hjemvendte jødiske innbyggerne beskrives som ”settlere” og ”okkupanter.”
Norske riksmedier tør ikke innrømme at våre myndigheter fører den samme politikken overfor jødene i Judea og Samaria som de førte mot jødene i Norge i 1942: Jøder er uønsket, er budskapet og Judea skal være ”judenrein,” akkurat slik islamistene forlanger det. Våre myndigheter påstår at Israel bryter bestemmelser i folkeretten når jøder bosetter seg der islamistene ikke vil at de skal bo. Men det er en løgn som viser hvor langt terrorfrykten har grodd inn også hos oss. Det eksisterer ingen bestemmelser i folkeretten som forbyr jøde å bo noe som helst sted. Brudd på folkeretten finner du der hvor jøder nektes å bo av rasistiske grunner og der hvor slik politikk støttes.
Snart er det bare jødene og deres allierte i Israel som er frie mennesker i den islamiserte Midtøsten. Kampen om jødenes arv foregår på høygir både der og her. Våre myndigheter støtter ”fredsindustrien” med milliardbeløp. Dette er et nettverk av frivillige organisasjoner som under dekke av humanitær virksomhet arbeider aktivt for å svekke Israels internasjonale omdømme og undergrave den jødiske statens legitimitet med boikottaksjoner og desinformasjon.
Jødene har imidlertid en stat med et sterkt forsvar som opprettholder det jødiske og israelske folks selvstendighet og frihet tross trusler og terror. Noe slikt mangler de fleste befolkningene i regionen. De urbefolkningene som nå er kommet i mindretall i sine islamske hjemland i Midtøsten, har ingen å stole på. De av dem som overlever angrepene fra jihadistene flykter i millionvis fra sine hjemsteder hvor de som folk har levd i årtusener.
Folkegruppen yezidene har ingen steder å rømme. De tilhører et urfolk som bodde i Midtøsten lenge før Muhammad oppfant sin krigerske religion. På mirakuløst vis har de klart å overleve i 1400 år under islamsk trelldom, men akkurat nå, i vår tid hvor man under Vestens og FNs beskyttelse ikke skulle tro at noen måtte oppleve et Holocaust, skjer det likevel i full åpenhet. Det samme skjer med urgamle kristne grupper og nasjoner, som kaladéere, assyrere, nestorianere, araméere, kurdere og andre.
Samtidig med denne etniske rensingen foregår det en blodig kamp mellom sjia- og sunnimuslimer hvor hovedmotstanderne er Iran og Saudi Arabia. For å gjøre forvirringen komplett har USA nå alliert seg med begge parter i den konflikten, og selger våpen til araberstatene mens russerne skor seg på våpenleveranser til Iran. Det er først og fremst kristne urbefolkninger og lokale minoriteter som betaler prisen for denne galskapen.
FN-troppene som var utplassert i Syria for å passe på grensen mot Israel, har for lengst flyktet i sikkerhet til Israel hvor de sitter uvirksomme i byen Katzrin og innkasserer lønn fra FN. Mens den islamske verden opplever en blodig jihad-krig, er det bare ett sted i Midtøsten hvor både jøder og ikke-jøder føler seg trygge, og det er i Israel. Men nettopp Israel og jødene er gjenstand for en intens demonisering i mediene.
Som eksempel på hvordan norske medier underholder sine lesere med bloddryppende løgner om Israel kan vi trekke frem Eidsvoll og Ullensaker Blad som har gitt spalteplass til legestudenten Eric Tande Håland. Han kan blant annet fortelle om sine minner fra et sykehus på Vestbredden: ”Jeg husker godt at vi fikk inn en buss med palestinske bombeofre fra Gaza. Man vasset i blod. En dag måtte vi gjemme oss fra israelske soldater som stormet sykehuset for å drepe pasientene våre.” Her må vi med respekt å melde si at vi nok er mer bekymret for helsen til denne legestudenten enn for de pasientene han mener å ha vasset i blodet til.
Det største problemet i slike saker er ikke leger som lyver, men medier som gir spalteplass til den slags oppspinn som redaktørene har all grunn til å vite er usanne. Det faktum at om lag 180.000 Palestina-arabere årlig velger behandling på israelske sykehus fremfor sykehus kontrollert av Hamas eller PLO, burde få en redaktør til å sjekke opplysningene.
Men slik blir det når anti-israelske meninger er blitt politisk korrekte og gjentas så ofte at ingen lenger kommer på å sette et spørsmålstegn ved sannhetsgehalten i påstandene. Det samme gjelder de boikottaksjonene vi nå opplever stadig flere av både i Norge og andre land. I Spania ble nylig den amerikanske popsangeren Matisyahu erklært boikottet under en festival. Denne artisten har ingenting med Israel å gjøre, men jøde er han. At stor internasjonal oppmerksomhet fikk arrangørene til å omgjøre vedtaket, svekker ikke inntrykket av at hele boikottbevegelsen er antisemittisk i sitt innerste vesen. Gang på gang kommer det klare bevis på at drivkraften er et nag mot jødene.
Dette er grundig dokumentert fra israelsk side og bekreftes fra palestinsk hold som for eksempel av Mudar Zahran som blant annet kan fortelle at han selv har opplevd at man innenfor flere velkjente BDS-organisasjoner ikke synes å bry seg det minste om palestinerne: ”Oppfordringen om å boikotte Israel er ganske latterlig,” sier han. ”Israel er den største arbeidsgiveren for palestinerne. Nesten hver eneste slektning og venn jeg kjenner på Vestbredden arbeider for israelske firma og noen til og med inne i israelske bosettinger. Dette er i seg selv en bekreftelse på hvor lite BDS bryr seg om palestinerne. Om disse israelske firmaene legges ned på grunn av BDS, hva skulle da palestinerne leve av?”
Dette er en side ved saken som konsekvent fornektes og forties av norske boikottere så som organisasjonen KFUK-KFUM Global, som forsøker å skjule sin antisemittisme under en humanitær burka, og den norske filmfestivalen som boikottet en film om funksjonshemmede fordi den var israelsk. Men realitetene kan ikke feies under teppet. Boikottaksjonene rammer utelukkende de palestinerne de gir seg ut for å støtte.
