Det er nå mer enn 25 år siden Norge påtok seg rollen med å lede den internasjonale giverlandskomiteen som samler inn penger til «statsbyggende» virksomhet innenfor de palestinske selvstyremyndighetene. Det er antakelig ingen som har oversikt over hvor mange milliarder dollar Norge i denne perioden har greid å samle inn og bevilge til dette formålet. Vi vet at mye av pengene fremdeles går til avlønning av terrorister og til personlig berikelse av palestinske ledere. Det vi kan slå fast er at virksomheten fortsetter som om hildringen av en «palestinsk stat» fremdeles glitrer i synsranden. Drømmen bygger på en tragisk misforståelse.
På det siste møtet i giverlandskomiteen for de palestinske myndighetene i høst uttalte utenriksministeren bl.a. at «… de rapportene som IMF, Verdensbanken og FN har laget for dette møtet er alarmerende. Den samlede effekten av israelske restriksjoner og eksisterende hindringer for økonomisk virksomhet, mangel på enighet om sentrale spørsmål, redusert donor-finansiering og interne svakheter i Palestina kan føre til sammenbrudd for den palestinske økonomien i nær fremtid. Det er ikke nødvendig for meg her å legge frem de mulige katastrofale konsekvensene av en slik hendelse. …»
Den katastrofen hun spådde har inntruffet for lenge siden. Problemet er ikke å erkjenne den, men offentlig å innrømme den palestinske fiaskoen og Norges medvirkning til den. Forsøket på å legge skyld for misæren på Israel viser dette tydelig nok. Den norske entusiasmen for dette prosjektet midt på 90-tallet var kanskje forståelig ut fra den magre kunnskapen man den gang hadde om forhold i Midtøsten. Men fortsatt å tviholde på drømmene om å konvertere en koalisjon av arabiske terrororganisasjoner til en moderne og samordnet statsforvaltning ved hjelp av hundretalls milliarder dollar og rikelig med våpen, bør vel nå anses for å ha vært på grensen til det naive.
Det bør kunne finnes noen i utenriksministerens eget departement som er i stand til å fortelle sin statsråd at standardkravet til en stat for å oppnå medlemskap i FN (bare for å nevne et eksempel) er at denne staten, etter innstilling fra Sikkerhetsrådet får Hovedforsamlingen til å vedta at «Palestina er en fredselskende stat som godtar forpliktelsene i FN-pakten og er i stand til og villig til å oppfylle disse forpliktelsene.» Det finnes ingen mulighet for å få endog den arabiske verden til å tro noe slikt i dag.
Vi vet ikke hvor mange flere milliarder dollar giverlandskomiteen mener de palestinske selvstyremyndighetene vil måtte trenge til statsbyggende virksomhet for å få FNs Sikkerhetsråd og Hovedforsamling til å avgi denne erklæringen. Vi kan imidlertid forsikre utenriksministeren at om hun fremdeles tror på dette prosjektet, vil hun snart være temmelig alene om det. Ingenting tyder imidlertid på at neste møte i komitéen som planlegges til våren, vil forløpe annerledes enn det forrige. Det er 25 år siden Utenriksdepartementet og Norge gikk i denne PLO-fella, og det tragiske er at ingen synes å vite hvordan man skal komme ut av den. Hverken Stortinget eller Riksrevisjonen synes å ville ta saken alvorlig.
Det skjer viktige endringer i Midtøsten. Epoken med ødeleggende kriger og maktkamper mellom stammer og klaner som i mediene ofte kalles «opprørsgrupper» ebber ut. Årsaken er for det meste at de går tomme for penger, våpen og krigere. De oppnådde ingenting annet enn død og ekstrem ødeleggelse av egne og andres lokalsamfunn. Hundretusener er drept og millioner er drevet på flukt. Tilbake står de regionale «stormaktene» Iran, Tyrkia og den sunnimuslimske koalisjonen, først og fremst ledet av Saudi Arabia, Egypt og Gulfstatene. Ingen av dem har greid å utnytte den regionale borgerkrigen til å vinne regionalt hegemoni, men forsøkene på dette fortsetter. I denne situasjonen er Israel blitt en joker i spillet.
Supermaktene, i første rekke USA og Russland, har i stor grad greid å få kontroll over situasjonen ved å knytte tettere alliansebånd med de stridende partene. Her ser vi at Russland spiller en viss moderatorrolle i forholdet til Tyrkia og Iran, men USA og Israel har stilt seg bak som sikkerhetsgarantister for den sunnimuslimske koalisjonen som igjen samarbeider for å holde Tyrkia i sjakk. USA har dessuten Israel som hovedalliert og støtter det kurdiske folk. En av konsekvensene av alt dette er at Palestina-konflikten er kommet i skyggen av den større regionale konflikten. Supermaktene oppfatter de palestinske myndighetene og deres vrangvilje og renkespill som et forstyrrende element i det store bildet, og de vil ha slutt på det.
Tilnærmingen mellom viktige land som Saudi Arabia, Egypt og Israel er ikke lenger bare en mulighet, slik vi beskrev den for tre år siden. I dag omtales dette sikkerhetssamarbeidet åpent i internasjonale medier, og man ser for seg mulige toppmøter om utvidet samarbeid mellom disse landene. Muligheten kan derfor åpne seg for en utvikling hvor de gjenstridige palestinerne settes på plass, ikke bare av Israel, men først og fremst av mektige arabiske land som har fått mer alvorlige problemer å hanskes med, og som nå har et større behov for allianse med Israel enn med de palestinske selvstyremyndighetene.
Det er ikke lenger seriøse aktører i Midtøsten som omfavner drømmene om «tostatsløsningen» som ble skapt i kjølvannet av Oslo-avtalene. Selv den mye omtalte fredsplanen til president Trump er lagt i en skuff. Regionen er i dyp krise og har behov for ro og avklaring av maktforhold på et langt mer realpolitisk nivå. På norsk side er det imidlertid fremdeles ingen tegn til at man har tatt inn over seg det paradigmeskiftet som har funnet sted i Midtøsten. Man klynger seg til de gamle forestillingene om fred og tilnærming gjennom fredsforhandlinger mellom Israel og PLO. Den muligheten er for lengst gått tapt fordi palestinerne ikke fulgte opp de løftene de ga i Oslo-avtalene. Nå går utviklingen med stormskritt i en helt annen retning og norske myndigheter følger ikke med.
Det pågår ikke «statsbyggende virksomhet» innenfor de Palestina-arabiske selvstyremyndighetene. De milliardene som har vært investert til dette formålet er bortkastet. Verden kan ikke i all fremtid fortsette å holde den Palestina-arabiske befolkningen i nød og elendighet bare for å legge forhandlingspress på Israel. Den politikken er irrasjonell og inhuman og må avsluttes. Vesten må, i likhet med toneangivende araberstater, innse at det er et sterkt Israel som er en forutsetning for fred i Midtøsten, ikke tostatsløsningen. Det gjenstår bare å innrømme det, avslutte prosjektet og gi palestinerne frihet til å bygge sine egne lokalsamfunn der de bor eller der de en gang opprinnelig kom fra. Slik saken står, bidrar Norges og andre europeiske lands bistandsvirksomhet i området direkte eller gjennom UNRWA bare til å forlenge og forsterke de problemene utenriksministeren beskrev i sin forrige tale til giverlandene, og som hun vil måtte beskrive også i sin neste tale om hun ikke ser realitetene i øynene og snur.