Shabbat shalom alle sammen.
Søndag 27. oktober ble det holdt en sjelden konsert i Fagerborg kirke i Oslo med verker av fem jødiske komponister, hvorav de fleste ble drept under Holocaust. Komponisten Kurt Weill berget livet ved å rømme til USA i siste liten. Til tross for at konsert ikke fikk nevneverdig oppmerksomhet i mediene, var den store kirken fullsatt.
«Musikk ved livets grense – hva Hitler ikke ville høre», var tittelen på denne konserten som skapte både smerte og håp hos oss som var til stede. Det var smertefullt å høre musikken som ble skrevet og fremført i leirene av mennesker som var omringet av døden. Programmet var meget variert og de utvalgte stykkene som ble fremført med stor profesjonalitet vitner om store talenter som ble gjort til aske i krematoriene. Det var vemodig å høre sangen «Anu olim», (aliya som på hebraisk betyr: vi er på veien hjem til Israel), av Viktor Ullman. Sangen som utrykker et stort håp og tro på at man snart er på vei til Israel, skrev han i 1943, et år før han ble gasset i Auschwitz.
Konserten ble avsluttet med verket Kiddush, tonesatt av Kurt Weill og fremført av baryton Bård Bratlie som ved sin mektige stemme bokstavelig talt åpnet himmelens porter for tilhørerne.
Konferansier Mona Levin mestret den vanskelige oppgaven å få frem det vakre og gledelige ved denne musikken som ble skapt i dødens forgård. Musikken var for disse talentfulle unge musikerne et åndelig forsvar mot forsøkene på å utslette det jødiske folk.
Tilbake satt vi etter konserten med det uhyggelige spørsmålet om hvordan det kan være mulig for den norske statskirken samme uken å delta mannsterkt i de åpenlyst antisemittiske aktivitetene til Kirkenes Verdensråd under deres samling i Korea. Det kan ikke bortforklares at den demoniseringen av jødene og deres hjemland Israel som Kirkenes Verdensråd gjorde til et hovedtema under sin generalforsamling, hadde som formål å så tvil om jødenes menneskeverd og undergrave deres rett til det fedrelandet som Viktor Ullmans sang Anu Olim handler om.
Den respekt og kjærlighet til døde jøder som vi kan oppleve fra statskirkens ledelse, og på den annen side, den forakt og bitre motstand den samme ledelsen viser mot de levende jøder i deres eksistensielle kamp, er vanskelig å begripe som rasjonell atferd.
Vi ønsker dere alle en velsignet helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Mens kirkene står i brann
Mens kirkene står i brann og de kristne massakreres over hele den islamske verden, samlet ledelsen i Kirkenes Verdensråd, KV, seg 28. oktober til generalforsamling i Busan i Sør Korea. Det er mulig at dette fjerntliggende stedet ble valgt for å unngå å høre skrikene fra de kristne som daglig tortureres, drepes og brennes av jihadistene i de landene hvor de kristne statskirkene en gang oppsto. Også i år brukes KVs ressurser primært til å avlede oppmerksomheten bort fra deltakernes kristenplikt og over på det som i mange tiår har vært organisasjonens hovedfokus, nemlig å demonisere jødenes hjemland, Israel. Blant fagfolk kalles slik virksomhet ”den nye antisemittismen” hvor Israel har tatt ”den evige jødens” plass.
For virkelig å understreke sin innsatsvilje i KVs anti-israelske agitasjon, har Den norske kirken sendt en delegasjon på hele 30 personer til Korea med biskop Helga Haugland Byfuglien som leder. Møtet samler omlag 3000 deltagere fra ca. 140 land og varer i tolv dager. Delegatene hevdes å representere om lag 550 millioner mennesker.
Slik programmet for møtet er utformet, kan vi ikke se at formålet med denne kjempeinvesteringen er å tale de forfulgte kristnes sak og lindre deres lidelser under islamsk jihad, men å gi støtte til KV og dets generalsekretær Olav Fykse Tveit som sammen med sine arabiske og ortodokse kolleger leder an i KVs kamp for å sverte Israel.
Støtte og blest har den norske ressursbruken og formålet med den også fått av Aftenposten som har bidratt med hele tre siders reklameoppslag, både 27. og 29. oktober. Vi vet ikke hvor mye biskopen og hennes delegasjon har greid å samle inn av frivillig kollekt til sitt reisebudsjett, men en rask hoderegning indikerer at disse kirkebyråkratene, bare til reise, kost og losji, svir av mer enn en halv million kroner for å få anledning til å være med på å mobbe Israel. For et slikt beløp kunne biskopen ha reddet mer enn tusen av sine syriske trosfeller som nå går en grusom vinter i møte i primitive flyktningeleirer. Totalt sett må dette arrangementet koste mange titalls millioner.
Samtidig med at mange hundre mennesker den 27. oktober var samlet i Fagerborg kirke i Oslo for å høre sang og musikk skrevet av jødiske komponister mens de satt i dødsleirene under Holocaust, presenterte Aftenposten sitt første helsides reklameoppslag for generalsekretær Fykse Tveit i KV, hvor det mest var personen Fykse Tveit som var sentrum for oppmerksomheten. Til spørsmål fra Aftenposten om kirkene som står i brann i Midtøsten hadde Fykse Tveit ikke annet å si enn at «Kristne i Midtøsten lever i et konfliktområde, og i perioder blir de dratt inn i konflikten, og av og til blir de mål for den. Kirkene er opptatt av at de ikke skal falle inn i en offerrolle, de vil bli tatt på alvor som en etablert del av samfunnet med en lang historie. Det er et stort problem at unge kristne immigrerer …»
Slik snakker en uinteressert byråkrat som er mer opptatt av sine egne saker enn av sine forfulgte og lidende trosfeller. Ikke et ord ble sagt om jihadismen som er i ferd med å ødelegge det siste som er tilbake av kristenhetens opprinnelige kultur. Heller ingen kritiske spørsmål fra Aftenpostens side fant veien inn i generalsekretærens idyll.
Til støtte for deltakerne har KV utgitt en egen håndbok for møtet som denne gangen er på 124 sider. Bare den må ha kostet en formue, og innholdet er skremmende lesing, ikke først og fremst for det som står der, selv om det kan være ille nok, men for alt som er utelatt og fortiet om det pågående folkemordet på de kristne både i Midtøsten og resten av Asia og Afrika. Den ekstreme volden som nå utøves mot de kristne i Egypt, Syria, Irak, Pakistan, Indonesia, Filippinene og Afrika er ikke nevnt med et ord.
Ikke overraskende inneholder KVs program derimot oppgaver for flere arbeidsgrupper som fyrer opp under demoniserings- og propagandaarbeidet som KV i mange år har rettet mot Israel. Ingen arbeidsgruppe har fått i oppdrag å utarbeide en strategi for Kirkenes Verdensråd når det gjelder å lindre konsekvensene av den forfølgelsen av kristne og andre minoriteter som pågår for fullt mens disse kirkebyråkratene holder fest i Korea. Denne mangelen er så iøynefallende at vi ikke kan tro det er en forglemmelse fra generalsekretærens side. Dette må jo være en politikk han, sammen med sine norske kolleger, satser på med hele sin tyngde.
Kirkenes Verdensråd er imidlertid ikke den eneste kirkelige organisasjonen som ikke våger eller vil tale Mekka midt i mot. Også Vatikanet er blitt mer forsiktig med å peke på islam som et problem for de kristne. Det politisk korrekte Vesten har ikke lenger mot til å snakke sant om sine problemer.
Vatikanets permanente observatør til FN skrev nylig at det er 100.000 kristne som dør hvert år på grunn av sin kristne tro. Heller ikke her nevnes det med et ord hvem er det som dreper så mange mennesker hvert eneste år, men vi vet jo at det ikke er andre enn muslimer som driver med folkemord på kristne.
Fortielsen av denne brutale sannheten hos Kirkenes Verdensråd, Vatikanet og andre statskirkelige organisasjoner, blir oppfattet som en klar støtte hos jihadistene og gjør disse unnvikende organisasjonene til medansvarlige for de kristnes ulykke.
Man skulle forvente av en avis som Aftenposten at det en gang i blant kunne praktiseres litt kritisk og oppsøkende journalistikk fremfor den fremmedgjørende goodwill-reklamen vi ser i dette tilfellet. Hvordan er det mulig for en redaktør å overse og fortie det paradoksale, og bent frem groteske ved at et kirkelig møte ikke våger å fortelle verden om et folkemord som utføres mot egne trosfeller? Aftenposten burde ha stilt seg sammen med ofrene som Kirkenes Verdensråd neglisjerer og ikke gjøre seg til mikrofonstativ for en organisasjon som fortier volden i stedet for å bekjempe den.
Mottoet for KVs møte, «Livets Gud led oss til fred og rettferdighet,» skal i følge KV være inspirert av profeten Jesaja. De ordene Gud har lagt i munnen til den jødiske profeten Jesaja har imidlertid et helt annet siktemål enn arbeidsgruppene til Kirkenes Verdensråd:
«… og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer. Det skal ikke mer høres om vold i ditt land, ikke om hærfang og ødeleggelse innen dine landemerker, …» (Jesaja 60:17-18)
