Medier og politikere benytter som ventet tidligere statsminister i Israel Ariel Sharons død til å sverte Israel, og for manges vedkommende å spre løgner, halvsannheter og ellers alt som kan stille Israel i et dårlig lys.
NRK velger sine kommentatorer med omhu, – men problemet er at disse ikke lenger har noen kredibilitet som journalister. Odd Karsten Tveit fyller rollen sin i egenskap av å være ensidig agitator for Palestina-araberne, men slett ikke som journalist. Vi som er med og betaler på denne statskanalen må ha lov å forlange mer enn at Tveits patetiske sitering av Begin får lov å tone ut reportasjen om den avdøde israelske statsministeren: «Sharon er en briljant general, men en ond mann» (NRK nyheter 11. januar kl 19.00)
Felles for alle som deltar i dette rallyet, er en grunnleggende mangel på rettferdighetssans.
Forklaringen på en slik kompromissløs påstand er den åpenbare mangelen på å forstå den spesielle situasjonen Israel står i, som eneste jødiske stat i verden, midt i en urolig, muslimsk verden, – samt grunnen til at sionismen, og dermed staten Israels gjenoppstandelse.
Mangelen på rettferdighetssans gjør seg til kjenne i mangelen på vilje til å innrømme Israel den rett til å forsvare seg mot sine fiender som ethvert annet land har, – uten at det en gang reises spørsmål ved det. Siden staten Israel ble opprettet i 1948, har landet vært truet av sine naboer, med direkte angrep i form av krig, i form av terrorisme som fjernstyrte bomber, tidsinnstilte bomber, selvmordsbombere, raketter, miner, hjemmelagede brannbomber og raketter, kniver, skrutrekkere, steiner, knyttnever, alt som kan tenkes, og alt sammen rettet mot sivile: kvinner, gamle, barn, skoler, barnehager, private hjem, kjøpesentre, busser og kafeer.
Hans Rustad i Document uttrykker dette i to avsnitt. Egentlig er dette alt man trenger for å sette saken i riktig perspektiv. Samtidig feller de to avsnittene en knusende dom over samtlige som står på parti mot Israel, mot Ariel Sharon, mot jødene. Som oftest gjøres det under dekke av «politisk uenighet». Dette er løgn. Det er slett ikke politisk uenighet. Det er antisemittisme av godt, gammelt merke. Har du kjent lukten én gang, glemmer du den ikke.
Rustad skriver (uthevninger foretatt av oss):
Den sekteriske volden har overtatt for og skygger for fiendtligheten mot Israel, og i et slikt lys blir Sharons innsats fremsynt og klok. Det handler hele tiden om å sikre Israels eksistens og trygghet. Det er en leders fremste oppgave. Ikke “verdensfred”.
Av den grunn vedtok Sharon å bygge sikkerhetsgjerdet og legge ned bosettingene i Gaza. Selvmordsbombere var ved å drive israelerne til vanvidd. Noe måtte skje, og Sharon vedtok å bygge gjerdet. Alternativet ville vært person- og sikkerhetskontroller av et omfang som ikke er gjennomførbart. Gjerdet fikk slutt på selvmordsbomberne. Igjen: Sharons mandat var overfor israelerne, ikke en diffus internasjonal humanitet. En slik FN-humanitet er ofte sterkt Israelfiendtlig. Israel har aldri kunnet vente seg noe fra den kanten.
Vi er ikke nødvendigvis enig med dem som mener at det var en klok avgjørelse å trekke jødene ut av Gaza, og har mange israelere med oss på det. Likevel fikk Sharon ved denne avgjørelsen tydeliggjort at selv en fullstendig tilbaketrekning av jøder fra et område som ble okkupert i krig, ikke alene vil føre til fred. Langt derifra. For oss som har lest nyheter andre steder enn via NRK / NTB / Aftenposten og lignende, står det klart at Palestina-araberne tvert imot har brukt enhver anledning, også Israels tilbaketrekning fra Gaza, som en mulighet til mer terror enn før. Det har nok Israels regjering i bakhodet mer enn de nevnte medier.
Som Leif Knutsen uttrykker seg:
Sharon var en illusjonsløs pragmatiker som brydde seg mer om hva han fikk til enn om han ble likt, eller forstått. Som general var han uforutsigbar, effektiv, og handlekraftig, en taktiker som forsto hvordan strekke en strategi til det ytterste. Han vippet alltid mellom å bli forfremmet eller degradert og brydde seg antagelig ikke om utfallet. Han gikk inn i felten for å vinne, og det var det.
Han gjorde feil, og det manglet aldri på rivaler, uvenner, og fiender som gjorde mest mulig ut av dem. Men hvert nederlag syntes bare å være som en pause i en boksekamp, inntil han kom tilbake og skapte nytt bråk.
