Vårt svenske nabofolk rammes nå av omfattende islamsk terror og jihad som skaper akkurat den effekten blant folk og myndigheter som er hensikten med islamsk terror: Frykt og underkastelse. Svenske myndigheter har ingen historisk erfaring med islam og tror det er en fredens, toleransens og kjærlighetens religion, slik vestlige politikere er blitt enige om å si når bombene smeller. Derfor har den politiske ledelsen i landet, støttet av sitt mektige medieapparat, funnet det opportunt å la politiet fortie hva som foregår. I svenske byer dannes det lukkede gettoer styrt av muslimske gjenger og hvor ikke engang brannvesenet slipper til.
Den svenske regjeringens reaksjon på den selvforskyldte tragedien som rammer folket var forutsigbar: Man dreier folkets oppmerksomhet bort fra den ubehagelige virkeligheten som omgir dem ved å reise anklager med tilhørende mediestøy mot den jødiske staten Israel. Denne teknikken har svenske politikere lært av de gamle russiske tsarene, og den kalles en pogrom.
Dette er ikke noe nytt i svensk politikk og heller ikke begrenset til den politiske venstresiden. Det er bare få år siden Aftonbladet anklaget Israel for å drepe palestinere i den hensikt å høste organer fra de døde. Denne løgnen fikk et tverrpolitisk forsvar i svenske medier, og ikke engang daværende utenriksminister Carl Bildt tok avstand fra den antisemittiske løgnen.
Nylig var en delegasjon fra det svenske forsvarets forskningsinstitutt i Israel for å lære av Israels håndtering av terrorismen slik at også Sverige kan bli bedre rustet mot den stadig økende terroren i riket. På politisk nivå valgte imidlertid den svenske regjeringen en mer tradisjonell løsning på sine indrepolitiske problemer: Man lot utenriksminister Margot Wallström rette enda en bredside med ondskapsfulle anklager mot den jødiske staten, slik hun har gjort ved flere anledninger tidligere. Denne gangen krever hun rettslig granskning av den israelske staten på grunn av hennes egen falske påstand om at Israels forsvar mot angripende terrorister egentlig dreier seg om utenomrettslige henrettelser av uskyldige palestinere.
Samtidig som den svenske delegasjonen var i Israel for å hente verdifull kunnskap som kan berge liv i Sverige, gikk utenriksminister Margot Wallström til et nytt frontalangrep mot den jødiske staten og statsminister Löfven forsøkte å komme henne til unnsetning ved å foreslå at drap på jøder ikke klassifiseres som terror. Under en debatt i Riksdagen anklaget Wallström jødene for å begå “utenomrettslige henrettelser” når de nedkjemper terrorister som ved bruk av kniv og biler de siste månedene har drept 28 og såret 280 israelere. Hun mener at “… det er viktig at det er en grundig og troverdig gransking av disse[palestinske] dødsfallene for å avklare og finne ut hvem som er ansvarlig.” Vi kan fortelle henne med det samme hvem som er ansvarlig: Det er de som gjennom mange år har støttet terroristene og deres organisasjoner økonomisk og politisk og som ved hjelp av politisk oppvigleri og falske anklager mot den jødiske staten inviterer til nye terrorangrep mot Israel.
Det er spesielt og påfallende at nettopp Israel, som bistår Sverige i kampen mot den terrorepidemien som landet er spesielt hardt rammet av, er det landet Sveriges utenriksminister gang på gang velger å angripe når det beskytter sine borgere mer effektivt enn Sverige selv klarer for sine borgere. Det innebygde budskapet i utenriksminister Wallströms politiske larm er derfor at det ikke er legitimt for jøder å forsvare seg mot terror.
Nå som Margot Wallström er blitt persona non grata i Israel på grunn av hennes mange falske og fiendtlige utbrudd mot den jødiske staten, er det viktig for Sverige at noen begynner å forstå at regjeringen har et problem. I det minste bør svenskene sørge for å kunne bruke Israels kompetanse for å verne både svenske kvinner og borgere forøvrig mot terror. Å sette hele det svenske folkets sikkerhet på spill bare for å tilfredsstille arabiske krav om avbikt for hennes kritikk av det saudiarabiske regimet er en dypt uansvarlig handling. Det samme gjelder regjeringens politikk for å fortie og usynliggjøre en omfattende muslimsk sexualterror mot svenske kvinner som herjer i Sverige så vel som i andre europeiske land. Noen må kunne forklare utenriksminister Wallström at terroristers rettigheter ikke er viktigere enn ofrenes, de være seg jøder eller svenske kvinner.
At terroren mot europeiske kvinner utføres av organiserte muslimske jihadistgrupper, er informasjon som er livsviktig for befolkningens evne til å forsvare seg. I Tyskland tok det en uke før informasjonen om denne saken kom til overflaten, mens det viser seg at i Sverige har tilsvarende sexangrep mot kvinner vært fortiet i flere år. En svensk politisjef innrømmer at fortielsen har en politisk årsak: “Det här är en öm punkt, vi vågar ibland inte säga som det är för att vi tror att det spelar Sverigedemokraterna i händerna. Vi får ta på oss det här inom polisen.” I klartekst betyr det at Sveriges regjering ofrer svenske kvinner i sin kamp mot et politisk opposisjonsparti. Men for kvinnene er slaget tapt. De er allerede preget av den frykten for muslimer som det var terroristenes hensikt å gi dem, og det skjedde med regjeringens aktive medvirkning. En million migranter har på noen måneder satt europeisk likestillingsarbeid århundrer tilbake, blant annet takket være servile politikere og medier og tysk og svensk innvandringspolitikk.
I Norge var det NRK og deres Urix-kvinner som formidlet budskapet om at slike masseovergrep ikke har noe med innvandring å gjøre. Dagbladets politiske redaksjon etterlyser mer feminisme som svar på muslimsk sexfiksering. Men det er jo akkurat den medisinen Sveriges utenriksminister for tiden deler ut. Wallströms politikk er ifølge henne selv nettopp feministisk. Slik gjenkjenner vi løgnene både her hjemme og der ute: Det spiller ingen rolle hvor mange som ofres så lenge man kan bruke mediene til å pynte fasaden med forskjønnende floskler og idiotiserende bortforklaringer.
Faktum er at Europas kvinner står nå alene mot angripernes terror, vel vitende om at hverken politi, medier eller politikere vil gjøre noe effektivt for å beskytte dem. Og slik som det er i den islamske verden, vil også her de svakeste i samfunnet bli de som betale den høyeste pris.
Med tungt hjerte oppfordrer Rabbiner Zvi Ammar de om lag 80.000 jødene i byen Marseille til å skjule sin jødiske identitet så godt det lar seg gjøres. Siste offer for muslimsk terror i Marseille var en jødisk lærer med kippa på hodet som ble knivstukket av en muslim. Felles for jødene og kvinnene er at de vet med sikkerhet at noen av dem kommer til å bli ofre for europeisk politikk. Mens jøder har mulighet til å rømme til Israel, har Europas kvinner i likhet med sine medsøstre i den islamske verden ingen fluktmulighet. Det eneste sted i Midtøsten der terror håndteres på en profesjonell og effektiv måte er i Israel. Denne form for trygghet vil ikke lenger Europa gi sine borgere, til tross for at europeiske fagfolk søker hjelp og veiledning hos israelske myndigheter.
Europeiske politikere har allerede svart på terroren slik terroristene ønsker, – de er blitt redde og tror det hjelper dem å legge skylden på jødene. Det er derfor en helt ny politikk og en åpenhjertig forståelse av problemet som må til i Europa, akkurat slik det var i 1940. Den svenske regjeringens ufattelige dumhet er en voksende katastrofe for det svenske folk og kan fort bli det også for det norske.
