Den såkalte fredsprosessen som var ment å skulle finne en løsning på den arabisk-israelske konflikten er i ferd med å gå inn i en fase hvor muligheten for faktisk å skape fred mellom partene er mindre enn noen gang, – om den i det hele tatt eksisterer. Oslo-avtalene som etter initiativ fra den norske regjeringen ledet til fredsforhandlinger, hadde som mål å skape enighet mellom partene om en ekte fred basert på avtaler frivillig fremforhandlet i en forsonende ånd.
Slik ble det ikke. Etter å ha tatt risikoen med å invitere PLO til landet, og etablere den palestinske selvstyremyndigheten med penger, våpen og makt, erfarte vi at prinsippene og idealene fra Oslo-avtalene ble sviktet og erstattet med vedvarende terrorvirksomhet og avtalebrudd. Den påfølgende ”Oslo-krigen” kostet tusener av menneskeliv, og skilte seg lite fra det islamistiske anarkiet vi i dag ser utfolde seg i den øvrige arabiske verden. Det viktigste bidraget til denne utviklingen var den nærmest ubegrensete tilgangen på penger og våpen de palestinske organisasjonene fikk i denne perioden. De brukte ressursene til det som var deres vedtektsfestede formål, nemlig å terrorisere Israels befolkning for å ødelegge landet. Det siste greide de ikke.
Norske myndigheter var ikke uten et stort og direkte medansvar for denne utviklingen. Gjennom de siste 20 år har Norge i økende grad fremstått som en partisk aktør i denne konflikten, noe som direkte har vært til skade for fresforhandlingene. De palestinske myndighetene erfarte over lang tid at deres hyppige brudd på og omgåelser av avtaler som var inngått under forhandlingene, ikke hadde noen som helst annen konsekvens enn at den materielle støtten de mottok, bl.a. fra Norge, økte sammen med det internasjonale presset på Israel for å gjøre nye ensidige innrømmelser uten å kreve palestinske motytelser. Denne erfaringen fikk en sterk innvirkning på den palestinske atferden under forhandlingene, – det syntes jo ikke å være noen grense for hva de kunne oppnå gjennom gjenstridighet, likegyldighet overfor inngåtte avtaler og terror. Og Norge, sammen med ”det internasjonale samfunn,” deltok villig i dette uanstendige spillet.
For fullt ut å forstå det som foregår, og som for mange virker irrasjonelt, må vi kaste et blikk bakenfor de mislykkede forhandlingene og se hva de voksende milliardbevilgningene fra vestlige land til ”fredsprosessen” faktisk går til. Det er velkjent at store deler av den direkte pengestøtten til de palestinske myndighetene har gått til å lønne fengslede terrorister og produksjon av antisemittiske lærebøker og fjernsynsprogrammer. Men dette er småbeløp sammenliknet med den omfattende finansieringen av ”fredsindustrien,” som er en koalisjon av vestlige, arabiske og israelske frivillige organisasjoner som årlig mottar milliardbeløp fra europeiske og andre myndigheter for å yte politisk motiverte tjenester i tilknytning til konflikten og fredsforhandlingene. Blant disse organisasjonenes hovedprodukt er ”rapporter” med omfattende desinformasjon om forhold i de palestinske områdene.
Så godt som hele denne virksomheten som sysselsetter og gir levebrød til titusener av mennesker i Midtøsten og Europa, er rettet inn mot å reise og støtte opp om palestinske krav og interesser, samtidig som den sammen med europeiske myndigheter aktivt arbeider for å undergrave staten Israel og dens myndigheters internasjonale legitimitet og omdømme. Norske ”hjelpeorganisasjoner,” finansiert bl.a. av Utenriksdepartementet, er særskilt aktive i denne virksomheten gjennom sin støtte til arabiske og israelske organisasjoner som på deres vegne utfører det målrettede anti-israelske arbeidet lokalt.
Denne internasjonalt finansierte ”fredsindustrien” har i dag vokst til slike proporsjoner at den er blitt en ukontrollert maktfaktor, ikke bare i Midtøsten, men også i Europa og Norge. Det er ingen som setter spørsmålstegn ved virksomheten, direkte eller via stedfortredere, i de palestinske områdene til organisasjoner som for eksempel Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd. Vi går automatisk ut fra at det bare er slike organisasjoners humanitære oppgaver som betjenes, og det faller oss ikke inn at noen av dem også kan ha en annen agenda som ikke bare faller utenfor deres humanitære formål, men som er direkte i strid med våre idealer om å støtte opp om et fredsskapende arbeid. Så lenge pengene henger løst, kontrollen med bruken av dem mangler og Midtøsten er full av mennesker som vil levere en hvilken som helst falsk kritikk av Israel mot god betaling, må man være svært naiv for ikke å se sammenhengen.
I Norge så vi nettopp et eksempel på hvordan en norsk del av fredsindustrien påvirker norsk politikk og sikrer fortsatt tilgang på midler. Under Arbeiderpartiets landsmøte ble det fra organisasjoner som LO, Norsk folkehjelp og AUF fremmet krav om ”anerkjennelse av staten Palestina.” Stilt ansikt til ansikt med fredsindustriens krav, hadde tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, som i dag leder partiet, ikke mot til å gjenta sine tidligere betenkeligheter med et slikt fremstøt fra norsk side, til tross for at han var advart mot det fra Israels ambassadør, som var til stede da det skjedde.
Som ambassadør Schutz forklarte vil det å anerkjenne Palestina som egen stat nå være et feilgrep som bidrar til å forlenge konflikten fordi en anerkjennelse verken vil bidra til fred eller reell palestinsk uavhengighet. Tvert imot vil det bare gjøre det vanskeligere å nå dette målet. Det skaper et falskt inntrykk hos palestinerne om at de kan nå sine mål uten å forhandle med Israel.
Dette er nøyaktig det inntrykket palestinerne har hatt gjennom mer enn 20 år. De har ikke behøvd å forhandle med Israel. De har gjennom internasjonalt press oppnådd hva de har villet uten å forhandle, og det er fredsindustrien i Norge og andre land som har hjulpet dem til dette. Jonas Gahr Støre vet inderlig vel hva hans ettergivenhet vil føre til. Den arabisk-israelske konflikten vil bli forlenget og forsterket inn i en endeløs fremtid. Israels ambassadør har på en diplomatisk måte advart mot Arbeiderpartiets Palestina-politikk ved å forklare hva den vil føre til.
Det finnes imidlertid også en realpolitisk forståelse av formann Støres atferd. Han er klar over at den anti-israelske stemningen i hans eget parti ikke lar seg holde tilbake fordi hans egen Midtøsten-politikk gjennom 8 år, sammen med tilsvarende innsats fra EU-landene, skapte tusener av menneskers levebrød gjennom en ukontrollert finansiell flodbølge av støttemidler som har nådd astronomiske dimensjoner. Vi kan derfor trygt gjøre en tilføyelse til ambassadørens diplomatiske advarsel: Norsk Midtøsten-politikk vil ganske riktig gjøre det vanskeligere å nå Oslo-avtalenes mål, – men det er i dag også hensikten.
Det finnes ingen regjering verken i Norge eller det øvrige Europa som har ryggrad til å stå imot og svekke den anti-israelske fredsindustrien, dens privatøkonomiske interesser og antisemittiske uttrykksformer. Jonas Gahr Støre har nettopp bekreftet dette. For Israel betyr det at alt vil være ved det samme. Den europeiske og norske feigheten, fiendtligheten og antisemittismen vil fortsette å utvikle seg sammen med skammen over det som skjer.
