De siste dagene har verdens oppmerksomhet vært rettet mot USA og de vestlige stormaktenes voksende behov for å engasjere seg militært i den pågående krigen i Irak og Syria. Det man oppfatter som problemet er ”Den islamske staten,” IS (=ISIL=ISIS) som vokser som en farsott over store deler av Midtøsten, og truer med å gjøre USAs og NATOs tidligere frigjøringskriger i denne del av verden til en fiasko.
La det være sagt med det samme: Vestens mangeårige kriger i Afghanistan og Irak er i forhold til sine forhåpninger og målsettinger for lengst avslørt som mislykkede, i likhet med krigen mot Gaddafi i Libya. Bare for Storbritannias vedkommende har deltakelsen så langt kostet mer enn 300 milliarder kroner og mer enn 500 soldaters liv. For USA og resten av alliansen er de samlede tallene det mangedobbelte. Og nå er alt sammen tilbake der det startet. Forskjellen er bare at nå har de islamistiske motstanderne vokst i styrke og har som en direkte følge av Vestens uforstandige politikk og mislykkede krigføring erobret store deler av Midtøsten og Sentral-Asia som baseområde og utgangspunkt for verdensomspennende terror.
Et annet forhold som ikke erkjennes fra vår side er at ingenting kunne være mer velkomment for jihadistene til ISIL enn at deres områder blir angrepet og invadert av USA og Vesten. Her oppfører de seg nøyaktig som sine kolleger i Hamas som med sin rakettskyting år om annet tvinger Israel til å aksjonere i selvforsvar. Disse operasjonene fra israelsk side bidrar til midlertidig å stanse skytingen mot Israel, men også til å styrke Hamas internt i Gaza, og dermed fjerner de ikke roten til problemet. Jihadistene til ISIL er vel etablert på Gazastripen hvor de samarbeider med Hamas om denne strategien som nå følges opp over større deler av Midtøsten.
Det er Vesten som har lagt grunnlaget for jihadistenes fremgang. Det er Vesten og Vestens ”allierte ” i den arabiske verden som har forsynt dem med våpen og penger. Den ”islamske statens” mange videofilmer på Internett er laget og plassert der for å skape nettopp de reaksjonene de har fått. I tusentall rekrutteres nye jihadister fra arabiske og vestlige land. En vedvarende gjentakelse av vestlig inngripen for å redde mislykkede stater og makthavere i Midtøsten fra jihadistenes terror sikrer at krigen fortsetter. Men våre ledere forstår ikke spillet.
Den uoverstigelige vanskeligheten består i å innrømme dette offisielt. I stedet for å se realitetene i øynene velger Vestens ledere, inkludert vår egen regjering, å mobilisere til ny krigsinnsats for å redde Midtøstens diktatorer og islamister fra seg selv og hverandre. Selv om Norges bidrag kan se symbolsk ut, er det mer enn tilstrekkelig til å sette landet på listen over dem som skal komme til å måtte ta langsiktige følger. Og de kan vise seg å bli kostbare.
Det er ikke faren for terror i Norge som bør bekymre mest. Den største bekymringen bør rettes mot det forhold at den vestlige koalisjonen ikke synes å ha en klar forestilling om hva de militære virkemidlene skal lede til og hvordan man skal kunne avgjøre hvorvidt innsatsen blir vellykket på lang sikt eller ikke. Vi hører uttalelser om bevaring av staters integritet, men hva betyr dette egentlig i en del av verden hvor tilhørighet til familie, klan, stamme og religion er det som gir mennesker identitet. De ”statene” det er snakk om, er for et århundre siden tegnet inn på kartet av vestlige kolonimakter uten hensyn til innbyggernes nasjonalitet, etniske og religiøse tilhørighet. I land som Irak og Syria er det derfor få innbyggere som oppfatter hjemlandet som nasjonalstat i vestlig forstand. Det er et stykke tilfeldig geografi kontrollert av en diktator med vestlige våpen, slik alle arabiske land er.
Vesten står derfor ikke bare overfor en ekspanderende og suksessrik islamistisk bevegelse som med sin brutale atferd skremmer seg vei til territorielt herredømme. Man står også overfor det fenomen at den eneste merkbare lokale motstanden mot ISIL er å finne blant grupperinger som atskiller seg fra dem på etnisk og religiøst grunnlag. Det er først og fremst den kurdiske befolkningen som til nå har vist evne til å yte motstand mot ISIL. Andre lokale grupper som yesidiene og de assyrisk-khaldeiske kristne er for fåtallige og svake, og blir lett ofre for ISILs fremferd. Den sjiamuslimske befolkningen i Syria og Irak ville ha kunnet utgjøre en motvekt mot ISIL om det ikke var for det forhold at sjiamuslimene samtidig føler lojalitet overfor Iran og Assad-regimet i Syria, som Vesten har definert ut av koalisjonen.
Det som kunne avtegne seg som mulig utfall ville være å satse tyngre på den kurdiske part som et stabiliserende element i området. Men dette vil skape problemer i forhold til forsøket på å stive opp regjeringen i Baghdad, som frykter kurdisk løsrivelse med de ringvirkningene det ville få i forholdet til Syria, Iran og Tyrkia som også har store tilgrensende kurdiske områder hvor innbyggerne har politiske ambisjoner.
Et fritt og selvstendig Kurdistan i Nord-Irak vil kunne virke stabiliserende i den nåværende situasjonen i landet, men vil reise nye regionale problemer på lengre sikt. USA synes å være klar over de dilemma som reiser seg, og søker å involvere Iran mer direkte i motstanden mot ISIL. Faren ved denne politikken er at oppmerksomheten omkring Irans atomprogram svekkes og forhandlingene løper ut i sanden fordi Vesten nå anser ISIL for å være et mer akutt problem.
Til sist står vi derfor tilbake med en situasjon hvor vestlige ledere er fanget i et dilemma de selv har vært opphav til, og hvor de velger å satse på at de med enkle militære midler skal kunne befri Midtøsten for ISILs ekstremisme. Vi vet ikke hvordan det nå tenkes i de militære stabskontorene, men ut fra de siste 10-15 års erfaring, er det liten grunn til optimisme. Forestillingen om at man skal kunne bombe ISIL ut av Irak og Syria virker like håpløs som forsøket på å bombe Vietcong ut av Vietnam. Selv med omfattende, sterke og disiplinerte styrker på bakken, vil en slik strategi bare fungere midlertidig, slik som i Afghanistan. Norsk innsats for opplæring av irakiske soldater blir et symbolprosjekt som gir norske politikere noe å fortelle.
Baghdad-hæren har allerede vist seg ubrukelig til oppgaven med å forsvare landet mot ISIL, og årsakene til dette kan ikke fjernes med opplæring. Erfaringen viser at når striden hardner til, tenderer sunnimuslimene til å desertere til sine trosfeller i ISIL, og sjiamuslimene stikker av. Dette så vi grelle eksempler på under beleiringen av Mosul i sommer da 30.000 irakiske soldater flyktet i panikk fra 800 lett bevæpnede ISIL-opprørere, og overlot ISIL både soldater og store arsenaler med moderne amerikanske våpen. Det dreide seg om irakiske soldater opplært av amerikanerne. Ingen vestlige bombefly, militære rådgivere, norske kursledere og stabsoffiserer vil kunne forhindre at dette gjentar seg etter at de har reist hjem.
Det er to tiltak Vesten kan satse på for å bidra til å stabilisere regionen på kort sikt: Omfattende materiell støtte til de kurdiske styrkene i Nord-Irak vil for en tid kunne roe ned situasjonen der, selv om dette vil medføre et samarbeid med Iran som kurderne der allerede samarbeider med. I de sunnimuslimske delene av Irak er det neppe annet å gjøre enn å gå inn igjen med tung militær innsats på bakken. Dette vil midlertidig kunne redusere spenningen i Jordan og andre arabiske land i nabolaget, som nå er under press fordi en betydelig del av befolkningen vil være tilbøyelige til å støtte en offensiv fra ISIL.
Det er derfor, akkurat som det var i Vietnam, liten mulighet for at den kommende innsatsen blir begrenset og kortvarig. All erfaring, som Vestens ledere nå burde ha, tilsier at vi enten blir stående der i all overskuelig fremtid med de kostnadene det medfører i penger og menneskeliv, eller velger en helt annen strategi og satser på å støtte progressive og levedyktige folkegrupper i deres historiske og tradisjonelle leveområder. For øvrig bør vi trekke oss fullstendig ut av regionen. Skal Midtøsten noen gang bli et forsvarlig leveområde for mennesker, må også denne del av verden få gjennomgå sin historiske utvikling, frigjort fra så vel vestlig som arabisk, persisk og tyrkisk imperialisme.
Mot denne bakgrunn er det mer enn forunderlig at norske politikere og medier ennå ikke innser det selvmotsigende i at mens de nå helt frivillig mobiliserer til kamp mot de samme islamistiske kreftene som Israel i mange år har vært tvunget til å forsvare seg mot i sitt nære nabolag, sparer de ikke på kritikken av Israels forsvarskamp, som er eksistensiell og rettet mot den samme fienden. I hvert fall bør nå norske militære være klar over at når de drar i felten mot ”Den islamske staten,” vil deres egen sikkerhet være direkte avhengig av at også de får løpende tilgang til israelsk etterretning fra området.
Norske myndigheter som organiserer vår nasjonale beredskap mot den bestialske terroren som utøves i Irak og Syria, og som nå truer vestlige land, bør også være klar over at terror i form av knivdrap på tilfeldig utvalgte sivile familier er noe Israel har opplevd i årevis. Hvorfor skulle det være mer forkastelig om det skjedde i Norge?
Norske politikere sier de vil kreve ”FN-mandat” for å støtte forsvarstiltak mot invasjonen fra ”Den islamske staten.” Det trengs ikke FN-mandat for å utøve selvforsvar og heller ikke for å bistå et land med forsvarstiltak. Og et FN-mandat vil under ingen omstendighet frita den norskstøttede koalisjonen fra å måtte bombe de mange levende skjoldene ISIL-terroristene omgir seg med. På det området følger ISIL akkurat den samme praksis som Hamas og Boko Haram.
