Samtidig som 250 ledere fra hele Europa var samlet i Paris til den årlige konferansen til European Jewish Association, EJA, hvor dagsorden var konfrontasjon med den sterkt voksende antisemittismen i Europa, valgte Byrådet i Oslo å gjenoppfriske den gamle oppfordringen til å boikotte jødiske varer.

Det meldes at Byrådet i Oslo ønsker å boikotte israelske varer fra «okkuperte områder på Vestbredden,» og har for sikkerhets skyld spurt seg for hos kommuneadvokaten i Oslo som har konkludert med at dette er lovlig, basert på et brev fra Utenriksdepartementet til Tromsø kommune i mars 2018.  Her slo UD fast at en slik kommunal boikott ikke strider mot Norges internasjonale forpliktelser på handelsrettens område.  Andre internasjonale forpliktelser og hensyn som kunne ha vært relevante ble visstnok ikke vurdert i denne omgang.

Kravet om ikke å kjøpe fra jødene stammer fra den tiden da Europa for alvor forsøkte å utrydde denne folkegruppen, og det dukker jevnlig opp igjen, til og med i Norge, når politikere vil trekke oppmerksomhet bort fra viktigere saker som de har mislykkes med.

Nå er det sikkert noen som vil blåse i dommerfløyta og mene at Byrådet i Oslo har en langt hederligere hensikt med sin boikottaksjon enn å blåse liv i latent antisemittisme.  Å handle med firmaer som tjener penger på ulovlig okkupasjon er ikke bra, og det er jo bare det byrådet i Oslo vil slå fast med sitt boikottvedtak, vil noen kunne hevde.  Men er det slik at Oslo kommune faktisk sto i fare for å støtte en ulovlig okkupasjon ved å kjøpe varer fra jødiske bosettinger i Judea og Samaria?  Vi er ikke så sikre på det.  Dessuten har vi ikke sett eksempel på at andre okkuperte områder i verden har vært gjenstand for tilsvarende omsorg fra norske kommuner eller den politiske venstresiden.  Det har alltid dreiet seg eksklusivt om Israel.

Israels nærvær i det aktuelle området i Judea og Samaria (også kjent som «Vestbredden») er ikke mer enn 53 år gammelt, selv om det jødiske folk har hatt dette som hjemland i snart 3500 år.  Området som av Folkeforbundet i 1922 etter 400 års tyrkisk okkupasjon ble avsatt til et «nasjonalhjem for det jødiske folk» ble okkupert militært av Jordan da Israel ble forsøkt utslettet i 1948.

I 1967 ble denne delen av landet frigjort fra ulovlig jordansk okkupasjon av Israel som i løpet av en seks dager lang forsvarskrig kastet okkupantene ut av landet.  I 1994 inngikk Israel og Jordan en freds- og grenseavtale som fastsatte den internasjonalt anerkjente statsgrensen mellom landene langs midten av Jordanelven og Dødehavet.  Denne avtalen oppfylte for disse landenes vedkommende FNs krav i Resolusjon 242 om fred gjennom forhandlinger med sikre og anerkjente grenser.

Etter den tid har Judea og Samaria ligget på israelsk side av grenselinjen mot nabostaten, og ikke i noen folkerettslig forstand kan Israels nærvær på sin egen side av den grensen oppfattes som «ulovlig,» og heller ikke som en «okkupasjon» i folkerettens forstand.  Det som eventuelt kunne ha vært tolket som «okkupasjon,» opphørte i hvert fall ved inngåelsen av fredsavtalen.

Når det så gjelder det andre spørsmålet i saken, nemlig ønsket om å forby, for Oslo kommunes vedkommende, kjøp av varer som er produsert i Judea og Samaria, så er vi enige både med kommuneadvokaten og Utenriksdepartementet i at Oslo byråd må stå helt fritt i å velge hvem de vil kjøpe varer fra uten å komme i konflikt med internasjonale forpliktelser på handelsrettens område.

Det som likevel gjør oss forundret og etter hvert betenkt, er at det slett ikke pågår noen varehandel mellom Oslo kommune og virksomheter i Judea og Samaria.  Handelen er lik null og har aldri vært større.  Hva er det da som har skapt slik bekymring i Oslo byråd at man ser seg nødt til å fatte et vedtak med hjemmel fra kommuneadvokaten og utenriksledelsen?

Kan forklaringen være at vedtaket i Oslo byråd om forbud egentlig ikke dreier seg om kjøp av varer, men om en politisk markering av noe helt annet?  Kan det være at forbudet mot noe som ikke finnes, rett og slett bare var et påskudd for Oslo byråd til å markere avstand til det jødiske nærværet i Judea som en slags kamuflasje av byrådets aversjon mot den jødiske staten og alt hva den står for?  Vi finner ikke en mer plausibel forklaring.

Dermed står vi overfor nok et eksempel på det ondet som forbundet av jødiske organisasjoner i Paris nylig ble enige om å konfrontere: Oslo byråds vedtak om boikott av varer fra Judea og Samaria er bare et nytt eksempel på hvordan den politiske venstresiden i Norge forsøker å kamuflere sin endemiske antisemittisme.  Det finnes ingen forskjell på politikken deres og den tilsvarende som var aktuell for 80 år siden.

Slik dette utvikler seg, føler vi sterk grunn til å frykte at den politikken kan ende med samme resultat for de jødene som ennå bor i Europa.  Frankrike og flere andre land er i ferd med å tømmes for jødisk liv.  I Norge lever de fleste jødene anonymt av frykt for hva myndighetenes anti-sionistiske politikk og EU/FN-samarbeid kan føre til av trakasserende atferd fra deler av befolkningen og verbale «pogromer» i mediene.  Regjeringens kritikk av en politikk som Israel ikke fører sammen med kommunenes boikott av varehandel som ikke finnes, kan ikke ha annen forklaring enn at det er jødenes tilstedeværelse på denne jord som er problemet deres.