Norske politikere er ikke som andre politikere. Det er bare norske politikere som finner det riktig å fylle et privatfly med Taliban terrorister og bringe dem til Norge på skattebetalernes regning. Dette styrket Talibans omdømme. Noe av det samme opplevde vi den 15. desember da en delegasjon av arabiske og tyrkiske ledere samlet seg i Norge for hva? For å redde Hamas fra undergang både lokalt og internasjonalt? Utenriksministeren bør spørre seg selv om ikke demonstrasjonen som fant sted i Oslo dagen etter, og som ble til støtte for Hamas, da tusenvis av demonstranter krevde utslettelse av staten Israel og dermed også av landets jødiske befolkning, kanskje var inspirert av konferansen Regjeringen arrangerte dagen før. Demonstrantene var nemlig helt enige med en del av utenriksminister Barth Eides forhandlingspartnere når de skrek: «From the river to the sea, Palestine will be free,» slik Hamas har forpliktet sine tilhengere til å si.
Søndag den 17. desember ble T-banens stasjon på Furuset tagget med et tilsvarende budskap som ble ropt i demonstrasjonen som ble støttet av LO, Den Norske Kirke, Fagforbundet, Norsk Folkehjelp og en rekke andre organisasjoner: «Hitler startet det. Vi avslutter det.» Vi ser en skremmende historisk parallell hvor en politisk konferanse følges opp av demonstrasjoner som kulminerte i en antisemittisk orgie med rop om å utslette jødene. Det er ikke til å ta feil av.
I Norge er det nemlig blitt farlig å si sannheten om Hamas, slik som Roger Pilskog fra LO Vestland erfarte under demonstrasjonen i Bergen, da han måte avbryte sitt innlegg og bli eskortert av politiet av hensyn til egen sikkerhet, kun fordi han valgte å omtalte 7. oktober terrorangrepet på jødene. Det er blitt farlig å støtte både sivilbefolkningen i Gaza og jødenes rett til liv og land. Det er der vi er nå i vårt demokratisk Norge.
Den røde tråd er at jødehatet øker på grunn av påvirkningen ovenfra. Dette må både politikere, LO og andre organisasjoner bære ansvaret for. Om de ikke endrer kurs, kan denne regjeringen bli husket for at det var under dens ledelse Norge på nytt ble jøderent.
Vi opplever stadig nye og foruroligende overraskelser fra regjeringen. Den siste i rekken var som sagt oppmøtet i Oslo av en politisk delegasjon fra Midtøsten som ifølge utenriksministeren hadde invitert seg selv for å snakke med ham om gode idéer for å løse politiske floker i sine hjemtrakter. Vi skjønner hvorfor de valgte å komme hit, men kan vanskelig tenke oss en klarere skivebom når det gjelder internasjonalt fredsdiplomati.
Utenriksministerens Midtøsten-stunt 15. desember leverte etter de forventningene man kan ha til den tyrkisk-arabiske venneforeningen til Hamas. Norge står igjen øverst på pallen som fredsmekler for et sted hvor det ikke har vært fred på tusener av år. Det påfallende er imidlertid at meklingen utelukkende foregikk på den ene siden av frontlinjen. Det dreide seg i denne omgang om å utveksle gode idéer som Israels uvenner, hjemme og ute, kan bruke når de fordømmer landets eksistensielle forsvarskamp mot lokale og regionale fiender, som gjennom hele Israels nyere historie har mobilisert all sin kløkt i forsøket på å utslette den jødiske staten. Glemt er det faktum at det jødiske folk i 1948, i likhet med sine naboer, krevde sin rett til selvbestemmelse på forfedrenes jord slik det internasjonale samfunn høytidelig hadde garantert, – en garanti som ble gjentatt i FN-paktens Artikkel 80 som også Norge er forpliktet av.
En av «de gode idéene» kom fra den palestinsk-arabiske «utenriksminister» Al-Maliki som mener at Hamas bør få en ny sjanse etter oktober-massakren på 1200 israelere. Ettersom Hamas har som mål å utrydde alt som finnes av jøder, er vi ikke i tvil om hva den gode idéen vil innebære. Vi går ut fra at norske myndigheter er godt orientert om Hamas sitt mål om å utslette Israel og utrydde det jødiske folk og at Hamas har betydelig støtte for dette i land Norge samarbeider nært med.
Den nyeste idéen alle disse ministrene greide å samle seg om, viste seg enda en gang å være den gamle tanken om en tostatsløsning. Den «løsningen» hadde riktignok ingen plass i den havarerte Oslo-prosessen, oppfunnet som den var i Saudi-Arabia da regimet der i 2002 fikk behov for å avlede oppmerksomheten fra sin medvirkning til terrorangrepet mot USA året før. Det er den såkalte «arabiske fredsplanen» som lovet fred for jødene dersom de trekker seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949 og godtar en todelt «palestinsk stat» i Judea, Samaria og Gaza som naboene okkuperte i 1948.
Etter en mer enn tretti års forfeilet fredsprosess basert på Oslo-avtalene, som raskt utviklet seg til Oslo-krigen med tusentalls ofre, er Norge fremdeles villig til å finansiere en vedvarende katastrofe. På norsk kalles dette «å gi havre til en død hest.» Dette er igjen et resultat av at politikere ikke er i stand til å innrømme å ha gjort en tabbe. Den politiske kostnaden for det i miljøet på Stortinget er større enn å sløse bort noen milliarder skattekroner. De er jo dessuten med på skandalen når det kommer til stykket.
Oktober-pogromen har dannet et tideverv i Israels forhold til det internasjonale samfunn. Utenriksministeren sier seg bekymret for at Israel «brenner opp» internasjonal sympati med sin forsvarskamp mot jødeutryddelsen. Vi tror ikke det. Den «sympatien» som gjennom de siste 50 år har vært vist mot Israel fra et flertall av europeiske land, inkludert Norge, og som særlig har kommet til uttrykk gjennom flere hundre sterkt fiendtlige resolusjoner i FNs mange organer, kan Israel godt leve foruten. Hva Norge, Sovjetunionen, DDR og islamske land i nyere historie har ment og uttalt om Israel i FN, er det ingen israelere som tar notis av. Vi er klar over at dette er ment for hjemlig konsum, – og vi er overbevist om at det er her vi finner en av de sikreste kildene til veksten i antisemittisme i Europa og Norge.
Israels opplevelse den 7. oktober forteller i klartekst hva landet kan vente seg hvis det kapitulerer for arabisk terrorisme og blir presset til å opprette en Hamas-styrt stat, ikke bare på Gazastripen, men også midt i sitt eget land. Et sentralt punkt for utenriksministeren og hans idédugnad er nemlig at Israel må slutte å bekjempe Hamas og anerkjenne denne terror-organisasjonen som en demokratisk folkevalgt statsbærende myndighet, slik Hamas ble til gjennom frie valg i Gaza, og som de ville blitt også i Judea og Samaria om ikke PLO og Fatah hadde sabotert demokratiet der de siste 17 årene.
Utenriksministerens forhandlingsiver står i fare for å bringe ham i en situasjon hvor det nettopp er han som igangsetter forhandlinger om «den endelige løsningen på jødespørsmålet.» Det er viktig at mange av oss, utenriksministeren inkludert, engasjerer seg for sivilbefolkningen i Gaza. Det er også på sin plass å kritisere omfanget av Israels bombing i Gaza. Men Israels rett til nødvendig selvforsvar må støttes med tydelig stemme, uansett antisemittiske protester landet over. Hamas må fjernes fra makten på samme måten som ISIL måtte fjernes om man virkelig bryr seg om sivilbefolkningen både i Gaza, Judea og Samaria og Israel. Det er Hamas som ene og alene er ansvarlig for lidelsene av de sivile på begge sider.
Norske myndigheters passive holdning til den hatkriminaliteten jødene opplever i Norge kan ikke fortsette. Dagens regjering må ta inn over seg at dens utenrikspolitikk hva gjelder Israel Israel kan bidra til slike reaksjoner som man så i Oslos gater i forrige uke.
