Man kunne være politisk korrekt og si at man burde finne «minste fellesnevner» – man kunne invitere til dialogmøter mellom religiøse ledere, eller man kunne si at SMA ved stadig å peke på det som er kritikkverdig i samfunnet, bidrar til polariseringen.
Alt dette er velkjent, og er selve varemerket til de sittende sosialdemokratiske regjeringer både i Norge og i Sverige. Like fullt er situasjonen når det gjelder antisemittisme i de to land, at den er på fremmarsj, til tross for alle tilsynelatende anstrengelser som er gjort for å oppnå det motsatte.
En lignende situasjon så vi i Israel før høyresiden vant frem. Venstresiden har tradisjonelt trodd på fred med araberne, og man har sittet ved forhandlingsbordet i årevis, og man har trukket seg ut av omdiskuterte områder og gitt etter. Fellesnevneren har vært mer terror, flere raketter, mer hat, mer uforsonlighet fra arabisk side, til tross for alle innrømmelser. De har ikke gitt den nødvendige sikkerhet.
SMAs mandat er å belyse antisemittismen. Vi fortsetter derfor å peke på den og fordømme den i all sin grimhet. At man ved å undersøke hendelsene stadig finner samme type gjerningsmenn, og man ser at jødehatet slett ikke er politisk motivert, som spesielt talsmenn for venstresiden vil ha det til, får så være.
Den europeiske antisemittismen er en side av saken. Europa har en svært mørk historie hva behandling av jødene angår. Også Norge. Og etterhvert som historiens mørkeste hvelv åpner seg og forskere finner og belyser hendelser man har prøvd å skjule, ser man at jødehatet stikker dypt, også i besteborgere.
Det «smarte» trekket man har funnet på i Europa de siste par tiårene, nemlig å åpne for millioner av innvandrere fra Midtøsten, har også influert kraftig på jødenes forhold i verdensdelen. Den muslimske antisemittismen har virket forsterkende på utryggheten, og antall rasistiske hendelser viser en stigning proporsjonalt med antall innvandrere med muslimsk bakgrunn.
Det er derfor ikke til å unngå at muslimske innvandrere fra Midtøsten fremstår i en nokså negativt lys etterhvert. Det er ikke bare amerikanere man hater. Jødehatet stikker svært dypt i den muslimske verden. Muhammeds livsløp har flere bloddryppende episoder hvor jøder ble massakrert og slaktet ned på hans ordre. Vi ser i dag hvor hårsåre muslimer er når noen kritiserer dette deres forbilde.
En reportasje i Bergens Tidende lørdag 29. september 2012 setter ord på situasjonen. Her er vi i Malmö. Som kjent har den skånske byen rett over sundet fra København hatt en enorm tilstrømning av innvandrere. Bydelen Rosengård har i stor grad innført Sharia-lovgivning, selvfølgelig strider dette imot den svenske forfatning, men hva kan man vel gjøre? Sverige har i særklasse ønsket en stor mengde innvandrere, og må leve med følgene. Noen mener de negative følgene etter den ukontrollerte åpenheten er irreversibel.
Forrige lørdag – fem dager før attentatet mot det jødiske senteret i Malmö – var nettopp samme by åsted for en stille demonstrasjon. Ingen plakater. Ingen slagord. Ingen høyrøstede taler. Bare 350 mennesker på vandring fra byens synagoge til Möllevangstorvet. Forklaringen befant seg på hodet til en rekke av mennene. Dette var en demonstrasjon for retten til å bære kalott, det tradisjonelle jødiske hodeplagget.
Skulle det være nødvendig å demonstrere for retten til å bære kalott?
– Intoleransen øker
– Undersøkelser viser at intoleransen mot jøder, romfolk, muslimer, innvandrere og homoseksuelle vokser – ikke minst blant unge, sa den svenske EU-ministeren Birgitta Ohlsson til avisen Sydsvenskan. Hun deltok selv i den stille vandringen
for retten til å være den man nå en gang er.
Bomben i går satt en skrekk i det jødiske samfunnet, hvor de med sorg følte nok en bekreftelse på at Malmö er rammet av utbrudd av antisemittisme.
Det har fått jødiske familier og unge til å forlate byen. I dag har den 600 jødiske innbyggere.
I 1970 hadde det jødiske samfunnet flere enn 2000 medlemmer.
Det voksende jødehatet fikk en del medieoppmerksomhet også i Norge for en tid siden. Barn blir mobbet på skolen, og verken barn eller voksne ønsker å stikke seg ut og vise sin opprinnelse. Synlige tegn på jødiskhet, som å bære kippah, tør man ikke. Utryggheten får jøder til å flytte fra landet. Men noen nekter å la seg diskriminere.
«Hatkriminalitet»
De stille lørdagsvandringen startet for et halvt år siden, da en gruppe jødiske menn tok på
seg sko og kalotter. De nektet å være redde for å vise seg med et religiøst symbol.
I løpet av de siste ti årene har jøder i Malmö vært utsatt for såkalt «hatkriminalitet» i form av overfall og trakassering. Så sent som sist helg fortalte en jødisk lærer ved Örtegårdsskolen, Henryk Grynfeld, hvordan han gjentatte ganger har opplevd antijødiske tilrop.
– Jævla jøde, lyder det taktfast fra elevene hans.
Den 65 år gamle Grynfeld kom til Sverige som flyktning fra antisemittisme i Polen for
40 år siden.
– I Polen var jeg en «jævla» jøde. Da jeg kom til Sverige ble jeg en «jævla polakk». Nå er jeg tilbake til å være en «jævla jøde» igjen, sa han til Expressen.
Malmös ordfører Ilmar Reepalu er en del av problemet, fremgår det av reportasjen. SMA har flere ganger skrevet om jødenes situasjon i byen, og ordførerens uttalelser gjør det ikke lettere å være jøde. Blant annet har han sammenlignet sionisme med nazisme, og han har gitt uttrykk for at jødene selv har ansvaret for situasjonen fordi “det jødiske samfunnet ikke selv “distanserer seg fra Israel”».
I sakens sentrum finner vi Malmös borgermester, Ilmar Reepalu, som i vår ble kritisert av en utsending fra USAs president, Barack Obama, da ryktet om antisemittisme hadde nådd Washington.
Utsendingen, Hannah Rosenthal, møtte Ilmar Reepalu, som hun kritiserte for å bruke tradisjonelt antisemittisk språk». Det jødiske samfunnet har offisielt erklært sin mistillit til ham.
Reporteren forteller at medier og politikere har lett etter en forklaring i motsetninger mellom det jødiske samfunnet og muslimske innvandrere. Men talsmenn for både de to miljøene, og for romfolk, har «gått sammen for å bekjempe rasismen i byen,» som det heter. Vi skal være klar over at antisemittismen har levd sitt liv til alle tider i alle politiske miljøer. Det skal også nevnes at et muslimsk lederskap som offisielt tar avstand fra antisemittisme, men samtidig tar imot og hyller imamer og islamske lærde som har jødehatet nedfelt i sin forkynnelse, ikke fremstår som veldig troverdige.
Det er alltid vanskelig å vite hva man skal gjøre når man er utsatt for sjikane eller hatkriminalitet. Skal man anmelde det, og få en ekstra runde med kopi til overgriperen, og risikere enda mer bråk, eller skal man la saken ligge og håpe at det «går over?» Valget er ikke lett, spesielt ikke hvis man har familie, ansvar for barn eller grupper av mennesker. Frykten stikker dypt. Til og med bare å snakke om saken er vanskelig.
Både det offisielle Sverige og det jødiske samfunnet foretrekker at sakene roer seg. Dette ønsket er nå satt flere steg tilbake etter gårsdagens attentat ved det jødiske senteret, som blant annet rommer en barnehage.
– Det er veldig vanskelig å snakke om dette. I dag handler det først og fremst om ekstreme personer som har tatt motsetninger fra konflikter ute i verden med seg til Sverige, sa Petra Kahn, leder av det jødiske ungdomsforbundet i Sverige, i går etter attentatet til Svenska Dagbladet.
Bergens Tidende 29. sept. 2012: Jødehatet skremmer (ikke på nett.)
Barack Obamas utsending kritiserer Malmös ordfører for å bruke «tradisjonelt antisemittisk språk». I lang tid er jøder blitt utsatt for hatkriminalitet i byen.
