Vi skulle alle gjerne levd i en idyllisk verden hvor alle elsket hverandre og delte alt godt med hverandre. Hvor de enorme forsvarsbudsjettene i stedet ble brukt til mat, kultur, utdanning – noe som alle kunne glede seg over. Men er det slik?
Det har sine grunner at Israel må ha sikkerhetsarrangementer som gjerder og fysiske skiller mot araberne. Man kan mislike det, man kan irriteres, man kan ha empati med alle som lider og plages fordi de må stå timevis i kø og hver dag gjennomgå ubehagelige kontroller – det redder likevel liv, både på israelsk og på arabisk side.
I dag ble nok et terrorangrep avverget nettopp på grunn av denne fysiske sperren. Grensepolitiet ble oppmerksom på to arabiske menn i tjueårene som oppførte seg mistenkelig.
Det var ved grenseovergangen I Tapuach i Samaria de to unge mennene ble stoppet av årvåkent politi. Begge mennene hadde ryggsekk, og politiet stoppet dem på trygg avstand og scannet dem. Det ble oppdaget at de hadde brannbomber, klare til bruk, og en kniv.
Terroristene var hjemmehørende i Ras al Ein, ved Shechem. De ble arrestert og tatt til avhør.
Ifølge IsraelNationalNews.com er dette den andre hendelsen av denne typen denne uken.  For bare to dager siden ble to andre menn tatt for to klargjorte brannbomber blant eiendelene deres.
Følger man med, ser man at norske politikere er svært opptatt av israelernes grensekontroll. Særlig venstresiden er blottet for forståelse for det høyst reelle sikkerhetsproblemet israelerne står overfor hver dag. Den gjengse oppfatningen her i fredelige Norge er at det er Israels tilstedeværelse som skaper hat. Av helt uforståelige grunner tror man at bare Israel gir fra seg de omdiskuterte områdene (som oftest, men helt feilaktig blir kalt «okkuperte»), vil aggresjonen fra muslimene opphøre. Igjen, – følger man med, ser man at så ikke er tilfelle, simpelthen. Det skjer bare ikke. Hvis tesen var riktig, ville forholdet mellom Palestina-araberne på Gazastripen og Israel være meget fredelig. Her trakk Israel ut samtlige jøder og overlot området i sin helhet til araberne. Som vi vet ble resultatet mer spetakkel og angrep enn noensinne.
Mange har engasjert seg, norske politikere ikke noe unntak. Man slenger om seg med utsagn som at «Israel bryter Folkeretten» – og både Haag-domstolen og FNs generalforsamling har ytret sine meninger om det fysiske skillet. Problemet er bare at verken domstolen eller FN har noen som helst slags myndighet inne i Israel. Jødene er ikke for godt vant med hjelp fra omverdenen. Under Holocaust ikke bare ignorerte Europa jødenes lidelser og nazistenes folkemord, men de hjalp til. Også nordmenn.
Jødene har derfor rettmessig konkludert med at dersom ingen hjelper dem, får de sørge for sin egen sikkerhet.
På grunn av disse grensekontrollene som plager og irriterer folk, reddes stadig liv. Det avsindige, ubendige hatet en stor del av araberne og muslimene har mot jøder – som de har mot Vesten, USA, «de vantro», andre muslimer som har «feil» tro, homofile, myndigheter og sine verter i hele Europa, er det samme jødene har kjent på kroppen i årtier. Her er vi ikke vant med det – enda. Her vil man nok enda en stund leve i den tro at varsomhet fra vår side kan hindre vold. I den sammenheng er det interessant å se litt rundt seg. Hvilket land i Skandinavia har vært mer offervillig overfor innvandrerne, og kanskje da spesielt muslimene, – enn Sverige? Så hva forklarte man Husby-opptøyene i år med? Man tror i alle fall til det siste at slikt bare hende andre steder. «Eksperter» kalles enkelte som uttaler at de «ikke tror slikt kunne skje i Norge.» Altså fire år ETTER at det skjedde i Oslo.
Israelerne har for lengst sluttet å tro på den slags «eksperter.» Når man har mistet en bror, en far, en datter i terror, er det slutt på naivismen. Da blir tonen røffere om man liker det eller ei.