Shabbat shalom alle sammen,
Denne uken mottok vi det triste budskap om at David Littman ikke lenger er blant oss. Han døde på et sykehus i Sveits sist søndag etter langvarig sykeleie. David og hans kone Gisèle, også kjent som Bat Ye’or, har i mange år tilhørt kretsen av skribenter og foredragsholdere som har kjempet for det jødiske folks rett til å leve i fred sammen med andre nasjoner i en sunn og rettferdig verden. De har derfor betydd svært mye for at også vi i SMA og SMA-info har kunnet være med og formidle deres folkeopplysning om de problemene vi alle står overfor som følge av vedvarende jødehat og korrupt politikk.
David Littmans innsats for å redde hundrevis av jødiske barn fra forfølgelse i arabiske land, er et høydepunkt i det jødiske folks nyere historie. Hans utrettelige innsats som observatør for internasjonale frivillige organisasjoner ved FNs hovedkvarter i Genève, har vært av uvurderlig betydning for arbeidet med å forsvare menneskerettighetenes plass i en organisasjon som i økende grad domineres av totalitære regimer. Arbeidet med å forsvare menneskeverdet i internasjonal politikk må derfor fortsette i hans ånd. Vi savner David Littman dypt og lyser fred over hans minne.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Israel er ingen apartheidstat
En av de årvisse anklagefestene mot jødenes hjemland er viet den falske påstanden om at Israel er en apartheidstat. På vårparten samles akademikere og politiske aktivister verden rundt i små grupper for å styrke hverandre i troen på at den eneste apartheidfrie staten i Midtøsten er en apartheidstat. I år ble arrangementet holdt for 8 gang, og fra tid til annen får det tilslutning fra enkelte av våre aldrende Lenins venner i Trondheim og Oslo.
Det forekommer at mennesker som ikke har kunnskap om apartheidbegrepets betydning eller om den virkelige situasjonen i Israel, føler at de kommer litt til kort når de skal støtte Israel mot denne stygge og falske anklagen som sammenlikningen med Sør-Afrika er. Det man da skal huske på er at de som bruker slike oppdiktede anklager, gjør det nettopp fordi de selv innser at det ikke finnes annet grunnlag for deres angrep på jødene enn løgnene fra det gamle jødehatet som de opptrer med i stadig ny forkledning.
Men med en aggressiv mediepropaganda mot Israel blant drivkreftene er det blitt mulig å etablere den årlige ”apartheiduken” ved universiteter verden over. Målet er å utnytte enhver mulighet til å sikre at jødene fortsatt skal stå utenfor menneskehetens grenser. Slik man bekjempet Sør-Afrika håper man å få gjort det av med Israel.
Apartheid er et afrikaans ord for adskillelse, som var det offisielle navnet på den rasistiske politikken som ble praktisert i Sør-Afrika fra 1948 til 1994. Der ble befolkningen gjennom lovverket delt inn i fire rasekategorier, hvor makten og de sosiale rettighetene ble reservert for den hvite overklassen. De øvrige ble fratatt elementære borgerrettigheter og fysisk adskilt fra de hvite. De kunne aldri bevege seg ut av fattigdommen og slaveforholdene de levde under.
De ulike raselovene som ble vedtatt i Sør-Afrika fra 1949 og helt frem til 1974, sikret full fysisk og rettslig separasjon av den hvite overklassen fra de andre innbyggerne i landet. Slike lover finnes ikke i Israel, der arabiske statsborgere i likhet med jøder og andre, kan leve hvor de vil. Segregeringslover finner man derimot i hele den arabiske verden der det for eksempel fortsatt kan være dødsstraff for den som gifter seg med en ikke-muslim før vedkommende har konvertert, eller for ikke-muslimer som ferdes i byer som Mekka. Den ekte lovfestede apartheid, som er identisk lik den sørafrikanske, finner man i Mekka, ikke i Israel. Man finner den dessuten også alle andre steder som har islamsk styre. Islam vil ikke kunne overleve som statsreligion uten lovfestet apartheid.
I Sør-Afrika var det påbudt med folkeregistrering etter rase og hudfarge, noe som avgjorde hvor man hadde lov å bo. Alle innbyggerne i Israel kan bo hvor de vil og det finnes ikke registreringspåbud som er basert på rasisme.
Lover som forbyr mennesker å besøke underholdningsanlegg, offentlige parker, offentlige kontorer, skoler, sykehus, badestrender osv., finnes ikke i Israel, hverken rettet mot arabere eller mot andre ikke-jøder. Alt dette finnes derimot i de arabiske landene. Til Saudi Arabia, som har undertegnet FN-pakten, kan du ikke engang få turistvisum dersom du er jøde og du bli arrestert dersom du tar med deg Bibelen dit. Det er fortsatt forbudt ved lov for jøder å bo i det jordanske ”kongedømmet,” enda landene forlengst har inngått fredsavtale med Israel og er medlem av FN. Selv den norske regjeringen og den tidligere statskirken støtter denne politikken ved å anse det som ulovlig for jøder å bo i Judea og Samaria.
De sørafrikanske apartheidlovene begrenset retten til utdanning for de fargede. En slik begrensning finnes ikke i Israel hvor alle kan utdanne seg som de vil etter personlig ønske og evne. Faktisk er araberne i Israel den arabiske folkegruppe med høyest utdanningsnivå sammenliknet med hele den arabiske verden. I Midtøsten er det bare i Israel at arabiske jenter, i likhet med alle andre innbyggere, er sikret skolegang ved lov og er vernet mot tvangs- og barneekteskap.
I Israel har arabiske og andre ikke-jødiske innbyggere økonomiske og sosiale velferdsordninger som er enestående sammenliknet med de arabiske nabolandene. De nyter godt av helsetjenester som er blant de beste i verden, og forventet levealder for israelske arabere er den høyeste i Midtøsten. Alle innbyggerne i landet har en selvfølgelig rett til alle lovfestede velferdstjenester: helseforsikring, fødselspenger, barnebidrag, dagpenger, lønnsinntekt, alderspensjon, uførepensjon, langsiktig pleie, sikre minsteinntekter, begravelsesutgifter, skattefradrag og mange andre sosiale goder som ikke eksisterer for arabere i den arabiske verden.
I Israel finner man arabere og andre ikke-jøder i alle samfunnslag. Du finner dem i Knesset både som valgte representanter, som rådgivere, sekretærer og vanlige arbeidere. Arabere, tsjerkessere, armenere, drusere og beduiner finner man i høye stillinger i politiet, forsvaret, domstolene og i sikkerhetsorganene. Presidentens personlige rådgiver er araber. Den tidligere politisjefen i Israel var araber. Dommeren som dømte Israels tidligere president til 7 års fengsel er araber. Høyesterettsdommeren som avslo presidentens anke er araber.
Jeg foreslår at neste års ”apartheiduke” tar sikte på å identifisere et arabisk land hvor det ikke praktiseres lovfestet apartheid, og at all norsk støtte til ethvert apartheidregime opphører.
