Etter rundt to tusen år i landflyktighet fikk jødene landet sitt tilbake i 1948, og Israel feirer i dag sin 64. uavhengighetsdag. Landet blomstrer som aldri før, både bokstavelig talt, og i overført betydning. Israel leverer. Det forskes og planlegges, man utvikler og fornyer. Jødene i Israel gjør seg bemerket på nær sagt alle områder, i en helt annen målestokk enn man skulle forvente, antall innbyggere tatt i betraktning.
Landet har også på disse 64 årene utviklet et sterkt forsvar, så sterkt at Israels fiender tenker seg om flere ganger før de angriper, tross alt. Til nå har Israel vunnet alle kriger, og vi tror landet vil fortsette å vinne. Noe annet ville bety undergang for verdens eneste jødiske stat.
Kanskje det er denne suksessen som får Europa til å hate Israel så sterkt. Kanskje det er Europas kollektivt dårlige samvittighet som gjør at de ikke tåler å se at offeret ikke er et offer lenger. Jødene lar seg ikke lenger pille på nesen. Det tåles dårlig i Europas «gode selskap.» Den minste lille motstand mot islamistenes terror forårsaker indignasjon – mens de selv forbeholder seg retten til å nedkjempe andre lands terrorister, med eller uten disses velvilje. Nødvendige forsvarshandlinger kalles «brudd på Folkeretten.» Passive tiltak som er høyst nødvendig for å overleve, som rene beskyttelsesgjerder, forårsaker at landet forsøkes dømt ved internasjonale domstoler. Andre land bygger gjerder, og det nevnes knapt i mediene. Selv bygging av nye boliger, en positiv og skapende handling, fordømmes av moralsk indignerte politikere og medier.
Dessverre mangler de selv moralsk ryggrad. Å hate Israel er å hate seg selv. Kan man ikke innrømme jødene retten til å ha en stat hvor de kan leve og blomstre uten å frykte raketter, selvmordsbomber eller atombomber, er man ikke kommet lenger enn der man var i krigsårene.
Antisemittismen tok da heller ikke slutt med nazismens tap for de allierte. Tvert imot er den på sterk fremmarsj i Europa, i vårt sosialdemokratiske hjørne såvel som i de mer konservative områder. Politisk retning betyr mindre når man har en felles skyteskive. Fra Atlanterhavets grense i vest til Baltikum i øst hvor man marsjerer i takt og hyller Waffen SS, og ikke minst den voksende muslimske befolkningen i de fleste land skaper utrygghet og mange ganger ulevelige forhold for jøder som har bodd i området i hundrevis av år.
Israel vil bestå. Europas misbilligelse betyr ikke så mye for landet lenger. Europeernes motvilje mot å skape trygghet for jødene får flere av dem til å flytte hjem. Det er en svært dårlig attest for oss selv. Jødene har alltid vært kanarifuglen. Forholdet til vår jødiske minoritet er den moralske lakmustesten som forteller hvordan det står til med oss.
På 64 år har Israel blitt en suksess. Midt i en region hvor mennesker fremdeles lever i middelalderen både med hensyn til levestandard og verdisyn, i en verden der religiøse spenninger og moralsk sneversyn koster titusener av liv, hvor blodet har flytt i århundrer, står Israel som et fyrtårn. I Israels parliament er det i øyeblikket 14 medlemmer med palestinsk opprinnelse. Til sammenligning har det palestinske landet Jordan bare 6. I Israel har kvinner og menn like rettigheter. På israelske universiteter studerer arabiske menn og kvinner side om side med andre. Også arabiske professorer underviser der. I supermarkedene ses kvinner og menn, arabere og jøder, side om side. Sangeren, skuespilleren og tekstforfatteren Mira Awad representerte Israel i Eurovision Song Contest i 2009. Hun er arabisk. Rana Raslan, arabisk kvinne, er tidligere Miss Israel.
Til sammenligning har alle arabiske land lover som diskriminerer palestinske arabere. PA har lover som dømmer til døden alle som selger eiendom til jøder. Palestinernes leder Mahmoud Abbas vil nekte jøder å leve i en eventuell fremtidig palestinsk stat. I den arabiske verden brennes flagg, bygninger og mennesker. Mennesker tortureres, nær sagt selvfølgelig uten lov og dom. Hat, misnøye og misunnelse får sitt utløp i drap og opptøyer, som ofte nedkjempes med tusener av tapte menneskeliv som resultat. Ingen lysning er likevel i sikte. Midtøsten generelt sett går mot mørkere tider. Muslimske fanatikere får mer makt, skjevfordelingen øker.
I landet Israel er ikke alt perfekt. Men det jødiske folks religiøse, etiske og filosofiske arv danner likevel grunnlaget for hele den siviliserte verden. Her har høyverdige moralske prinsipper en helt annen plass enn i nabolandene, og resultatene har ikke latt vente på seg.
Alle valg har konsekvenser. Som staten Israels veivalg ut av ørkentilværelsen har gjort dem til en grønn oase i en ørken, både bokstavelig talt i 1948, og på andre områder i tiden etterpå, vil Europas veivalg besegle vår skjebne.
Vi har alltid et valg. Enn så lenge.
