Normalt ville ikke Humanist publisert et innlegg med et så ekstremt innhold som det Johan Galtung leverer her. Det er to grunner til at vi likevel gjør dette. For det første faller innlegget inn under Galtungs tilsvarsrett (se lederen i Humanist 1/2012), for det andre er det av offentlig interesse hvilket ideologisk landskap en så kjent nordmann nå beveger seg i.
Dette skriver redaktør Didrik Søderlind i Humanist som start på sin forklaring om hvorfor Johan Galtung får spalteplass i magasinet overhodet. Galtungs utlegninger minner nok sterkt om en viss pamflett, og Søderlind forklarer hvorfor. Pamfletten «Who rules Amerika» er sterkt antisemittisk.
Siden Galtung nå bruker tynt forkledd nazipropaganda som kildemateriale, er det kanskje heller ikke overraskende at han også forsvarer Sions Vises Protokoller. Den som ønsker en grundig redegjørelse for Protokollenes tilblivelseshistorie kan for eksempel lese Dagfinn Rians artikkel i antologien Konspiranoia (Humanist forlag 2003). Men kort fortalt er det at Protokollene er falske så godt dokumentert (vi vet hvilke andre tekster den er plagiert fra) og har vært kjent så lenge (Aftenposten gjorde norsk offentlighet oppmerksom på dette allerede i 1922) at det kun er innbitte antisemitter som tar Protokollene på alvor. En av disse antisemittene er Erik Rudstrøm, som Galtung stiller seg på linje med i dette spørsmålet.
I forrige nummer av Humanist beskyldte John Færseth Johan Galtung for å leke med ilden. Med dette innlegget har Galtung blitt en brannstifter.
