Shabbat shalom alle sammen.
Denne uke ble det utført en rekke samordnete terrorhandlinger mot jødiske mål i mange land. Blant annet ble den israelske ambassaden i India, Georgia og Thailand angrepet med bomber av iranske terrorister. De bombene som er brukt tilsvarer dem som ble brukt til å likvidere iranske atomfysikere som ikke fullt ut sto for regimets politikk og derfor ikke var pålitelige. De tøvete anklagene mot Israel og Mossad for å ha stått bak også disse attentatene, avslører at det iranske regimet er i ferd med å utvikle desperasjon i forhold til en voksende indre opposisjonen. Her bør også norske medier skjerpe seg og bli mer observante på hva som foregår i et viktig land som Iran, og ikke bare henfalle til det forterpede Mossad-paradigmet. Den iranske opposisjonen fortjener støtte, i likhet med den syriske.
Det ble også avverget et attentat mot Israels forsvarsminister Ehud Barak, under hans besøk i Singapore nylig. Israel ser på disse terroraksjonene som et klart signal fra Iran om at målet ikke bare er å utrydde jødene i Israel, men at samtlige jøder i verden etter ayatollaenes mening må bort. Igjen står jødene foran en aktuell trussel om utryddelse, og igjen ser verden en annen vei. Men vær oppmerksom: Det er nemlig ikke bare jødene og konvertittene som skal utryddes, – turen kommer, ifølge ayatollaene, også til de øvrige «vantro.»
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Irans vei mot Harmageddon
Prisen for idéen om at den ariske rase skal ha rett til å styre verden, og dermed rett til å utføre folkemord på dem som ikke tilfredsstiller deres krav, har det tyske folket måttet betale. Den militære opprustningen og gjennomføringen av krigen skjedde på bekostning av befolkningens fremtid og velferd. Det har vært forbausende vanlig å forsvare nazismens økonomiske politikk med å vise til alle de fattige tyskerne som fikk arbeid og inntekt fra rustningsindustrien og oppbyggingen i 1930-årene, men dette var jo et økonomisk korthus som raste sammen igjen i krigens inferno som disse arbeiderne var med og la grunnlaget for. Nazistisk samfunnsøkonomi hadde ikke annet formål enn krig og ødeleggelse, – og det fikk de. Den sterkt forsinkete reaksjonen på galskapen fra verdenssamfunnets side kostet alt i alt ca. 55 millioner menneskers liv, og verdens økonomiske utvikling ble satt flere tiår tilbake. Det var bare etter at krigen var over at verdenssamfunnet tok affære og holdt oppgjør med nazistene for deres ugjerninger mot både jøder og andre.
Blant dem som beundret Det tredje rikets politikk og ideologi var den daværende gamle sjahen av Persia. Han fikk landet sitt omdøpt til Iran, som betyr ariernes land, og innledet et intenst samarbeid hvor han på mange vis søkte å etterlikne sin tyske læremester. Dette satte varige spor i det iranske samfunn. Når man observerer det nåværende iranske regimets økonomiske prioritering av militær oppbygging og satsing på masseødeleggelsesvåpen, og hører på det iranske presteskapets oppfordring om å utføre folkemord på jødene som ledd i deres streben etter å spre den iranske varianten av islam til hele verdens befolkning, er det ubegripelig at det ikke er mulig for verdenssamfunnet å se parallellen til Det tredje riket. Selv i Nord-Korea er denne likheten iøynefallende, om enn ikke like farlig for Vesten og verden.
Den iranske befolkningen har allerede betalt en høy pris for den islamske revolusjonens galskap. Atomprogrammet som skal gi Iran et fortrinn når det gjelder islams utbredelse, har spesielt i de siste 30 år skjedd på bekostning av den sosiale velferd og levestandard for folk flest i Iran. Under det islamske regimet har fattigdommen vokst for hver dag. Barn er underernærte, store deler av landet har tilgang på elektrisk kraft, vann og gass kun 2 timer pr. døgn. Dette kommer i tillegg til den generelle ufrihet som ayatollaenes brutale politistat innebærer. Situasjonen over alt er i alle henseender langt verre enn den noen gang var under sjahens styre.
Nylig erklærte president Ahmadinejad at han igjen vil doble landets forsvarsbudsjett. Dette betyr mer fattigdom, mer nød og elendighet og mer penger til et atomprogram som er rettet mot oss andre og som Irans befolkning ikke har nytte av. Iran behøver heller ikke bruke opp landets ressurser for å utvikle atomraketter for å angripe Israel og USA. Til det kan de eventuelt bruke primitive våpen som Hizbollah, Hamas og andre terrorister kan avfyre rett fra Israels grense. USA kan lett angripes fra Latin-Amerika der Iran utvikler militært samarbeid og nærvær. Irans nye supervåpen er ment å brukes mot Europa og mot deres sunni-muslimske fiender i de arabiske land i Midtøsten.
Et forsøk på preventiv krig mot Iran vil ikke løse problemet, fordi kriger alltid skaper flere og større problemer enn de løser. Verdenssamfunnet har imidlertid sterke virkemidler i sine hender om det bare hadde vært villig å bruke dem. Erklæringer og trusler om folkemord på jødene har siden rettsoppgjøret i Nürnberg i seg selv vært å anse som forbrytelser mot menneskeheten. Det kunne ha vært brukt som begrunnelse for å innlede langt strengere tiltak mot de ekstreme islamistene enn det vi nå ser. Sanksjoner kunne også ha vært innledet langt tidligere og burde ha vært vedtatt uavhengig av landenes handelsforbindelser med det iranske regimet.
Iran er i dag verdens ledende eksportør og finansieringskilde for internasjonal terrorvirksomhet. Denne utviklingen har verden i lang tid valgt å overse, sannsynligvis av handelsmessige grunner. Verden har også valgt å overse de iranske myndighetenes behandling av landets mange minoritetsbefolkninger (perserne er selv en minoritet i Iran). Det internasjonale samfunn burde forlengst ha tatt opp leveforholdene for og undertrykkelsen av slike befolkningsgrupper som de 7 millioner iranske kurderne og de 10 millioner arabere som lever i landet under alvorlig diskriminering. Vesten burde støtte den iranske opposisjonen som har som mål å bygge opp det manglende sosial- og velferdssystemet i landet i stedet for romteknologi, våpen- og atomindustri som de millioner av fattige iranere på landsbygda aldri vi få nytte av.
Iran har fra naturens side og i den urbane befolkningens utviklingsnivå et grunnlag for å kunne bli en klar leder for utviklingen av hele den sentralasiatiske region. Men denne stillingen misbrukes av regimet til å skape et religiøst og militært monster som ikke bare truer velferden til det iranske folk og freden og utviklingen i nabolaget, men som i verste fall vil kunne sette hele verden i brann.
Det faktiske og riktige i sammenlikningen av det iranske monsteret med Det tredje riket blir mer og mer tydelig, og ettersom tiden går og ingen reagerer effektivt, står også konsekvensene av dette regimets atferd overfor nabolandene i fare for å passe inn i sammenligningen.
