Vi synes ikke lenger det er riktig å la folk leve i den tro at det fremdeles pågår en palestinsk-israelsk fredsprosess som har som mål å komme frem til en tostatsløsning hvor de uavhengige statene Israel og Palestina lever side om side i fred og sikkerhet. Utviklingen har med overveldende klarhet vist at drømmen om dette som det jødiske folk har holdt fast ved i snart 80 år er en illusjon. Det blir ikke en slik fred så lenge arabiske islamister forsynes med våpen og penger fra vestlige land.
Det finnes hverken politikere eller eksperter som kan vise til noen som helst indikasjon på at det palestinske lederskapet i noen overskuelig fremtid vil kunne få et demokratisk mandat fra folket til å gjennomføre troverdige forhandlinger om en fredsavtale med Israel. Den muligheten har de selv ødelagt gjennom sin mangeårige agitasjon om å ødelegge den jødiske staten i stedet for å anerkjenne den som en fredspartner og nabo. Det viktige spørsmålet er derfor nå hva Israel vil foreta seg når PLO bryter sammen.
Enhver avtale som inngås med det sittende PLO-regimet vil i høyden kunne ha troverdighet så lenge den 81-årige president Mahmoud Abbas og hans Fatah-milits klarer å holde en viss væpnet kontroll over det området de administrerer. Befolkningen i de palestinske områdene på Vestbredden er i dag sterkt påvirket av utviklingen i nabolandene. Den religiøse og politiske radikaliseringen av den palestinske befolkningen har nådd et nivå som det bare er Israels militære overtak som klarer å holde under en viss kontroll. Med en gjennomsnittsalder på ca. 20 år har denne folkegruppen vært et lett bytte for de radikale islamistiske stemninger som har preget Midtøsten gjennom hele den såkalte ”arabiske våren.”
Det gjennomkorrupte regimet til Abbas som nå regjerer på 11. året av den fireårsperioden han ble valgt for, har ikke lenger folkelig støtte. Ikke engang som terroristorganisasjoner har Fatah og PLO tilslutning fra særlig mange andre palestinere enn de som lønnes over budsjettene til de palestinske selvstyremyndighetene og PLO.
Terrorismen som livssyn og virkemiddel har blomstret kraftig opp i det palestinske samfunnet det siste året. Det skyldes hovedsakelig den økende tilslutningen til Hamas blant unge radikale palestinere som ser internasjonalt fjernsyn og tiltrekkes av den pompøse macho-propagandaen fra organisasjoner som Hamas og ISIL. De tilbyr de unge den formen for belønning de gjennom sin æreskultur er blitt innprentet i sine islamske stamme- og klansamfunn. Når vestlige muslimer hører lokketonene fra ISIL, føler de hjemlengsel og vender seg til islamske grunnverdier.
Helt sentralt i propagandaen står heltedyrkelsen omkring de terroristene som begår drap på jøder i Israel. Det er ingenting som gir større avkastning i form av ”ære” enn slike drap og den etterfølgende ”martyrdøden” de lider for Allahs sak. Da to israelske jøder ble skutt ned og drept av en palestiner forleden, var terrororganisasjonen Fatah som Mahmoud Abbas leder meget raskt ute med en hyllest til den palestinske morderen. Et vitne som befant seg på en kafé i nærheten kunne fortelle at mange av de arabiske kafé-ansatte og kundene «begynte å synge og klappe. Man kunne virkelig se gleden i ansiktene deres.» Dette er scener som gjentar seg i hele det Palestina-arabiske området hver gang en jøde blir drept av en terrorist.
Selv om Abbas-organisasjonen Fatah er den dominerende part i PLO-koalisjonen som i dag kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene, ikke er palestinernes mest foretrukne forbilde, er organisasjonen svært aktiv når det gjelder å innpode antisemittiske holdninger i folket. Fatah kontrollerer de viktigste mediene som daglig sprer jødehat blant araberne og er utrettelig når det gjelder oppvigleri til terrorhandlinger rettet mot Israel. Et yndet tema er å fortelle at det er jødene som står bak terroren i verden, og at det er Israel som kontrollerer USA, som kontrollerer verden.
Denne agitasjonen og de terrorhandlingene den leder til kan fortsette med uforminsket styrke fordi de palestinske selvstyremyndighetene og deres organisasjoner, PLO og Fatah, blir finansiert med årlige milliardbeløp fra vestlige land, inkludert Norge. Til tross for at denne rause finansieringen som var ment å skulle gå til oppbygging av en økonomisk og statsbærende infrastruktur i de palestinske områdene, har pågått i to tiår, er disse områdene fremdeles svært tilbakestående i økonomisk utvikling og er helt avhengig av at Israel kan skaffe 20 prosent av palestinerne arbeid og inntekt.
Bølgen av terrorangrep mot israelere er derfor en alvorlig trussel mot palestinernes egen økonomiske velferd. Man kan fristes til å spørre om korrupsjonen og undergravingen av palestinernes økonomi kunne være en av hensiktene med den støtten og oppfordringen PLO og Fatah gir til terroren. Det virker i hvert fall klart at Israel bryr seg mer om palestinernes velferd enn deres egne ledere gjør det.
Under høstens giverlandsmøte for de palestinske selvstyreområdene kom det signaler om at vestlige land er bekymret over at så mye av støtten brukes til å lønne terrorister. Storbritannia annonserte at man vil fryse 35 millioner dollar av bistanden til palestinerne. Fra norsk side lover imidlertid Regjeringen å kompensere bortfall av andre lands støtte til PLO-regimet. Med den kunnskap både offentligheten og våre myndigheter nå har om finansiering av palestinsk oppvigleri, antisemittisme og terror, og om konsekvensene av disse også for Europa, er det vanskelig å konkludere annerledes enn at man fra norsk side velger å se mellom fingrene på terror når det er Israel den retter seg mot.
Den diplomatiske katastrofen som Oslo-prosessen representerer er rett og slett blitt for stor til at norske myndigheter tør innrømme og ta et oppgjør med den og sin egen medvirkning til ulykken. Vi står tilbake med spørsmålet om det har utviklet seg en ukultur omkring forvaltningen av norsk utenriks- og Midtøsten-politikk hvor vi ennå bare øyner toppen av isfjellet? Vi har lenge sett grunner til å sette spørsmålstegn ved Regjeringens utenrikspolitiske kompetanse og dømmekraft og har gjort rede for vårt syn i kvartalsskriftet SMA-info.
I denne trengselstiden for jødene slutter vi oss imidlertid helhjertet til Svenska Akademiens uhildede vurdering av Bob Dylans lyrikk som verdig til Nobels litteraturpris for 2016. Vi gratulerer prisvinneren med hans bidrag til den fred og forsoning vi ennå venter på.
