I sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget før påske, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt blant annet at «utenrikspolitikk er ferskvare og ikke frysevare. Når verden endres, så endres også våre handlingsalternativer selv om våre grunnleggende interesser ligger fast.» I Midtøsten ligger ikke hennes grunnleggende interesser bare fast, – de ligger dypt nede i fryseboksen av grunner som hennes tilhengere burde ha rett til å gjøres kjent med.
Blant alle hennes bekymringer påsto hun mot slutten av innlegget også at «vi har ikke vært lengre fra en tostatsløsning enn siden før Oslo-prosessen for over 30 år siden. Formålet med Norges engasjement da var å legge grunnlaget for en tostatsløsning. Vi mener fortsatt at dette er den eneste måten å sikre fred og sikkerhet for både israelere og palestinere.»
Vi forventer ikke at utenriksministeren husker alt som var formålet med Norges engasjement for 30 år siden, men vi ville ha forventet at det i hvert fall blant hennes taleforfattere fantes noen som hadde en viss kontakt med fortiden i norsk utenrikspolitikk. Ikke noe sted i forhandlingene om Oslo-avtalene var en tostatsløsning et tema. Ordet finnes ikke i de omfangsrike dokumentene fra avtaleforhandlingene. Oslo 1-avtalen setter som formål for Oslo-prosessen blant annet «… å opprette en midlertidig palestinsk selvstyremyndighet, et valgt Råd for det palestinske folk på Vestbredden og Gaza-stripen for en overgangsperiode som ikke skal overskride en periode på fem år og som skal lede til en permanent løsning basert på Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 (1967) og 338 (1973).»
Oslo-prosessen dreide seg altså om noe helt annet enn hva statsråden forteller Stortinget. Den hadde som formål å overføre forvaltningsmyndighet fra israelske myndigheter til organer for den nyopprettede palestinske selvstyremyndigheten. Formålet var å etterkomme disse myndighetenes uttalte ønske og behov for å utøve den grad av selvbestemmelse som en folkegruppe etter folkeretten hadde krav på. Det finnes ingen bestemmelse i folkeretten som krever at selvbestemmelse må utøves gjennom en statsdannelse. Noe slikt ble heller ikke avtalt. Her feilinformerer statsråden Stortinget.
Og dessuten: Bare en statsmyndighet med utvilsom suverenitet over et territorium vil ha rett og myndighet til å avgi myndighetsrettigheter til organer som representerer en organisert folkegruppe innenfor sitt territorium, uansett hva formålet måtte være. En okkupasjonsmakt, som Huitfeldt feilaktig påstår Israel er, vil ikke ha en slik rett eller myndighet til å utforme territoriets fremtidige indre forvaltningssystem og lovgivning. Men i Oslo 2-avtalen som Norge med sin påtegning lovet å bidra til gjennomføringen av, er det nettopp dette som avtales som forhandlingstema. Er det ingen tilbake i Utenriksdepartementet som husker det og som kan veilede statsråden?
Feilinformasjonen slutter ikke der. Hun sier at hun har tatt til orde for «en kritisk vurdering av vårt engasjement i konflikten. Politikken vår må reflektere realitetene på bakken. Og innrettes på den måte som gir størst gjennomslag for våre interesser.» Og hun avslutter med å si at «for oss handler dette også om vår prinsippfaste fordømmelse av okkupasjon og om beskyttelse av territoriell integritet. Uansett hvor vi ser folkerettsstridig okkupasjon.»
Det finnes ingen «folkerettsstridig okkupasjon.» Det burde noen i hennes egen rettsavdeling ha kunnet forklare for henne. Hun forsøker å legge skylden for manglende fremdrift i Oslo-prosessen på Israel: «Og med stadig nye bosettinger tar Israel skritt i retning av en enstatsrealitet. Det er mange grunner til denne utviklingen, men Israels bosettingsaktivitet på okkupert land i Palestina er en av de viktigste driverne.» Det finnes ikke israelsk bosettingsaktivitet på okkupert land i Palestina. Påstanden er en diskriminerende fornærmelse mot det jødiske folk.
Israelere som bygger sine hjem i Jerusalem, Judea og Samaria gjør det i områder som til og med etter Oslo 2-avtalen skal forvaltes etter israelsk lov av israelske myndigheter. Påstanden til utenriksministeren om at jøder ikke har rett til å bo der hvor deres forfedre har bodd i mer enn 3000 år, er diskriminerende og i dag antakelig på kant også med norsk lovverk. Det er 80 år siden en slik politikk var gangbar i Europa.
Norsk Midtøsten-politikk må ut av Regjeringens fryseboks for å bli troverdig og i pakt med inngåtte avtaler. Det er ikke lenger holdbart slik Regjeringen ennå gjør, å henvise Stortinget til resolusjoner vi som medlem av Sikkerhetsrådet var med på å vedta i FN i 1980 sammen med Sovjetunionen og DDR. Den gang begynte det med Resolusjon 446 (1979) hvor USA, Storbritannia og Norge avsto fra å stemme, og fortsatte med 452 (1979), 465 (1980) og 471 (1980) hvor Norge fulgte EEC og hvor USAs president Jimmy Carter til sist ga etter og stemte for den sovjet-inspirerte kritikken av Israel. EEC-landene ble på det tidspunktet tvunget av araberlandene og OPEC til å anerkjenne PLO som legitim representant for «det palestinske folk.» Siden har Norge tilpasset seg EEC/EF/EU og frosset sin politikk, noe som gjør konflikten uløselig. Det er uverdig at Norge bidrar til dette.
