– Funnet av en ny tunnel fra Gaza langt inn i Israel viser hvorfor Israel må ha handlefrihet på Vestbredden, sier Netanyahu.
Det var i morges det ble offentliggjort funn av en ny terrortunnel fra det muslimsk styrte Gaza og inn i Israel. Funnet ses som en stor seier for en teknologi Israel i lengre tid har testet ut, som ved hjelp av flere metoder finner slike tunneler. Den uttalte hensikten med tunnelene er å komme seg gjennom grensen inn i israelsk territorium, og angripe myke mål, typisk sivile, barn etc.
Meningsytrere fra alle kanter reiser seg i indignasjon så snart jødefolket våger å gjøre noe så uhørt som å forsvare seg. Det er ingen ende på all kritikk dette folket skal ha hver gang de utallige forsøkene på å ødelegge liv og helse for israelske borgere kommer til en grense der man sier at nok er nok, som sist ved de tre Gaza-krigene. Samtlige gikk ut på å stanse den muslimske terrororganisasjonen Hamas’ angrep som hadde pågått i årevis.
Siste krig, Operation Protective Edge i 2014, hadde som overordnet mål å ødelegge en mengde tunneler man visste om, og mulighetene for at de skulle bygges opp igjen, i tillegg til å stanse de titusener av rakettangrep som kom inn i Israel fra området og truet alt liv i det sørlige Israel.
I dag har terrorister slått til igjen. En buss i Jerusalem er bombet, og man opererer med 21 skadede. I skrivende stund vet man ikke hvem som står bak, men stalltipset fra SMA er at vi igjen snakker om muslimske troende som tar Muhammeds ord og eksempel alvorlig. De kjente ordene om å drepe jøder, og at selv trærne skal rope for å røpe dem og overgi dem til de blodtørstige hordene av ørkenrøverens etterfølgere, er den brutale virkeligheten for det jødiske folk, som har fått lide den skjebne å befinne seg midt i en verden av vold og uhygge. Sjekk Kitab Al-Fitan wa Ashrat As-Sa`ah (rull nedover til 6985.) Bare Middelhavet er noenlunde vennlig. Men det har Israel bare på én side.
Bare å ymte i retning om at Israel ikke skulle ha all verdens mulig fulle rett til å forsvare seg – og det med de midler man ser behov for, er kraftig i retning av antisemittisme. Det er ikke mulig i dag, med den flom av nyheter man har tilgjengelig fra arbeidsplassen og hjemmet, 24 timer i døgnet, 365 dager i året, og si at man “ikke vet” om de angrep jøder blir utsatt for, i og utenfor Israel. Og det er heller ikke mulig å si at man “ikke vet” hvem angrepene kommer fra. Det er heller ikke mulig med anstendigheten i behold å komme med den forslitte frasen om at terroren mot jøder skyldes “okkupasjonen”.
I 30-årene var det jødenes grep om verdensøkonomien som var “grunn” for jødehatet. I alle fall Tysklands ulykke ga “grunnlag” for å kaste jødiske forretningsdrivende på gaten og rasere butikk og hjem, og brenne deres gudshus. Åpenbart må Ola Nordmann også ha lidd ubeskrivelig under jødene, ettersom samtlige jøder som ble arrestert for å føres med “DS Donau” en iskald novemberdag i 1942, ble arrestert av norske embedsmenn og politi, og eiendommer og boliger ble plyndret straks de jødiske, norske eierne var ute av syne.
I dag er det ikke “pent” å si rett ut hva man tenker. Vi har ikke tall på hvor mange nettdebattanter som hardnakket har hevdet at “politisk uenighet med Israels regjering er ikke antisemittisme.” Hva skal man svare på slikt? Hvorfor må man stille spørsmålet, om man er glad i jødene? For det er vel det vi snakker om, en kjærlighet til alle medmennesker, og en positiv holdning til alle som yter noe, til alle som holder oppe demokratiets og ytringsfrihetens fane uansett hvor stor motstanden er?
Vi tror at du innerst inne vet hvordan du stiller deg til det jødiske folk. Vi tror nemlig at du har gått over en grense dersom du har snudd fra å være en som “bare kritiserer politikken” til å bli en som ikke liker jøder – rett og slett. Vi tror ikke på “hverdagsrasismen” i den forstand – at du, tross i at du gjør alt du kan for å behandle alle likt, innerst inne er en rasist. I søvne, liksom. Vi tror at en antisemitt, som alle andre rasister, har brutt en samvittighetens barriere, slik at man egentlig, dypt inne i bevisstheten, vet om man er. Eller ikke.
Alle disse aggresjonsutbruddene fra Israels fiender – jødenes fiender – for å frarøve dem trygghetsfølelsen og livet, berettiger forsvarshandlinger. Både passive, som å skyte ned angripende raketter, sette opp sikkerhetsgjerder, og som nå – lytte og måle seg frem til tunneler under bakken. Den tunnelen man informerte om i dag, var 30m dyp enkelte steder. Så mye som 1000 mann skal ha arbeidet på én tunnel.
Og utbruddene berettiger også offensive forsvarshandlinger. Krigen i 1967 er ett eksempel. Det samme var den mot Hizbollah i Libanon, og operasjonene mot Hamas i Gaza. I tillegg til helt konkrete, fysiske mål som våpenlagre, rakettoppskytningsramper og kommandosentraler, har man et taktisk mål med det man gjør, nemlig avskrekking, eller deterrence på nynorsk. Tanken er at når fienden ser at du er sterk og kan knuse deg, frister det ikke fullt så mye å angripe igjen. I skala full krig har dette lykkes nesten 100 %. Alle som går med planer om å ødelegge Israel vet at det kanskje er det siste de gjør som fungerende stat. Frister det fortsatt, er muligheten til stede for at man enten er gal eller besatt.
Når Israel får etterretningsinformasjon om tunneler i Samaria og Judea, disse områdene i det gamle jødiske kjernelandet man på død og liv skal insistere på ikke er jødiske, men “okkuperte”, så kan det israelske forsvaret straks gjøre det de må: ødelegge tunnelen i dens spede begynnelse. Dette behovet er også med i ethvert grunnlag for avtale med Palestina-araberne om disse områdene, sa Netanyahu i dag da han kommenterte informasjonen som har kommet frem. Det er en høyst reell mulighet for å grave tunneler langs den lange grensen mellom områdene.
På pressekonferansen, som var med israelske reportere, ble statsministeren også spurt om hvorfor han ikke “initierer noe” med den palestinske presidenten Mahmoud Abbas. Det hadde han ikke så mye å si til. “Hvor mange ganger skal jeg invitere ham til samtaler? Det er en oppfatning om at det er Israel som skal få skylden for alt. I den arabiske verden skjønner de at dette ikke er slik. De forstår at Israel er en del av løsningen, ikke problemet.”
Det nærliggende spørsmålet må da bli: hvorfor er det da så mange i Vest som mener det motsatte? At bare Israel gjør noe, er først (igjen), “initierer”, “tilbyr”, viser “storsinn” så blir det fred? At det er jødene som er fremmedelementer i regionen (hodeløse påstander á la “det var en feil av FN å opprette Israel”), at Israel er “Vestens forlengede, forsinkede kolonimakt i Midtøsten” eller hva man nå greier å få seg til å si.
Vi tror kanskje noe av årsaken ligger i det vi har nevnt mellom disse linjer.
