Shabbat shalom alle sammen,
Onsdag ble jeg spurt av en jødisk kollega om hvordan jeg våger å gå med en Davidsstjerne på meg, og om jeg ikke er redd for å vise min jødiske tilhørighet. Hun leser ikke lenger aviser, orker ikke mer de utspekulerte negative dryppene om Israel og jødene sa hun. Torsdag morgen åpnet jeg Aftenposten for å se etter det daglige negative dryppet hun snakket om, og ganske riktig, der var det.
I forkant av det norske politiets beklagelse av den lange tiden det tok dem før de omsider fikk stanset Breivik, kom Aftenposten med en ”original” måte å koble jødene til problemet på. På side 8 i Aftenposten skapes det et inntrykk av at det er Israel, som i følge Aftenposten er på verdenstoppen når det gjelder å drive effektivt kommunikasjonsarbeid, som har foret politiet med metoder for å legge vansker i veien for seriøst journalistisk arbeid. Det mest troverdige i Aftenpostens oppslag er imidlertid at Oslo politidistrikts medieavdeling sier at man ikke har vært kjent med «krisemanualen» før Aftenposten tok kontakt for en stund siden. – «Vi har ikke brukt rapporten i vårt arbeid,» sier informasjonssjef Roar Hanssen i Oslo-politiet. Det lar seg forstå.
Dette stemmer nemlig med det inntrykket mange utenforstående sitter igjen med. Hadde anbefalingene i rapporten blitt fulgt, ville offentligheten sannsynligvis vært bedre informert om det som skjedde 22. juli, og noe av kritikken for dårlig kommunikasjonsarbeid kunne vært unngått.
Aftenpostens forsøk på å lage sensasjon, er egnet til å gi inntrykk av at noen i Israel kan ha vært medvirkende til at politiet gjorde et måtelig arbeid. Oppslaget gir et falskt bilde av israelsk politikk når det gjelder mediedekning og informasjonsflyt i forbindelse med terrorangrep. Det er faktisk ikke noe land som tillater mediene å dekke mer av det som foregår enn Israel.
Er det så rart at norske jøder får allergiske utslett av å lese Aftenposten?
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Hvordan jødehatet skaper overskrifter
Den såkalte arabiske våren tvang på oss et innsyn i en brutal virkelighet som vi hittil var spart for av ulike grunner. I mer enn et år har mediene gjort sitt beste for å skape det inntrykk at nå er endelig demokratiet og friheten kommet til den arabiske verden. Sidsel Wold kunne jublende fortelle at nå hadde kvinnene i Tunisia tilkjempet seg retten til å gå med hijab. NRK meddelte, med Det muslimske brorskap som kilde, at drapene på kristne og brenningen av kirker i Egypt var de kristnes egen skyld. Alt syntes å følge gammel revolusjonær oppskrift som mediene er eksperter på.
Men så har jubelen stilnet av. Nå gjelder det brutale henrettelser i Saudi Arabia og egyptiske soldater som skyter sine egne og kjører panservogner inn i folkemengden. Det raser stammekriger i Libya, massemord på uskyldige og artilleribeskytning av boligområder skjer i Syria. Alternative sosiale medier er med på å presse sannheten inn i det offentlige rom på tross av motvilje i redaksjonene. Det vi ser i Midtøsten og Nord Afrika er samfunn hvor både gamle regimer og nye opprørere er i stand til å utføre ubegripelige grusomheter mot medmennesker i deres nærhet. Våren er forlengst avløst av en endeløs arabisk vinter, og folk er på leting etter en forklaring.
Grusomheter ble også utført av terrororganisasjonene Hamas og Fatah da de kjempet mot hverandre om kontroll over bistandspenger og makt i 2007. Om lag 1600 mennesker ble da drept i løpet av en kort periode for å få til deling av de palestinske områdene mellom de to rivaliserende gruppene. Et godt samspill mellom aktørene i fredsindustrien og lydhøre medier sørget stort sett for å dekke over grusomhetenes omfang. For dem er levebrødet best tjent med en stabil og vedvarende konflikt på et lavere nivå mellom arabere og jøder.
Israels forsiktige forsvarsreaksjon på de flere hundre rakettene fra Hamas-terroristene de siste ukene, står i kontrast til den ukontrollerte brutalitet som araberne viser mot sine egne. Forsøk fra en FN-tjenestemann på å spre forfalskede bilder på Twitter av Israels konflikt med Hamas for å skape uvilje mot Israel, ble imidlertid grundig avslørt og påtalt i FN.
Også her hjemme var denne virksomheten godt synlig. Historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage, som i lang tid har hatt sitt levebrød knyttet til denne konflikten, følte seg nok litt glemt da hun gikk ut i VG med en teori om at «Hamas og Israel angriper hverandre for å skape overskrifter«: Hun forklarer at det er et uttrykk for frustrasjon fra Hamas sin side:
«Dette er deres måte å vise at de er frustrert over at ingenting skjer, samtidig vil de vise at de ikke gir seg i kampen mot Israel. I tillegg er dette en markering overfor gruppen Fatah som mener en palestinsk stat må forhandles frem, mens Hamas mener man må bruke våpen mot Israel. … frustrasjonen kommer av at konflikten mellom Israel og Palestina er glemt internasjonalt. De lever nå i skyggen av den såkalte «arabiske våren» og andre begivenheter som det amerikanske valget,» sier hun ifølge VG.
Vi får en viss følelse av at Hilde Henriksen Waage deler frustrasjonen til Hamas, og at ihvertfall hennes verbale raketter har til hensikt å skape overskrifter.
I NRKs Dagsnytt atten den 13. mars (spol frem til 24:22) allierte hun seg med generalsekretæren i Norsk folkehjelp, Liv Tørres, som også benyttet anledningen til å få gitt utløp for sin frustrasjon over at hennes aktiviteter i Gaza har falt ut av mediebildet. Selv om hennes elendighetsbeskrivelse av forholdene i Gaza når nye høyder av hykleri, er hun kanskje mest bekymret for at våpenblokaden ikke blir opphevet, og at ingen ser ut til å ville støtte samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas som bl.a. tar mål av seg til å kunne utslette Israel. Men det verste er at alle mediene (unntatt VG og Grosvold i Dagsnytt atten) ser ut til å ha glemt både henne og Gaza-krigen midt oppe i de vårlige massakrene i den arabiske verden.
Også SOS Rasisme sliter med medienes oppmerksomhet. Etter at de ble avslørt og dømt for å ha svindlet til seg offentlige midler, har de startet ny rasismebutikk. Så ble de avslørt enda en gang, og denne gangen for å ha hjulpet til med å stable på bena en ny klassefiende i form av den høyreekstreme Norwegian Defence League som vi regner med at de nå skal søke Staten om penger til å bekjempe. Nylig kunne vi berette om gatebøllene fra Sosialistsk ungdom som herjet i Trondheim hvor de angrep jøder. Kort etter dukket det opp en «nazidemonstrasjon» samme sted hvor også Tjen folket og SOS-rasistene har markert seg med sine aksjoner. Inntil det motsatte er bevist, velger vi å tro at det kan dreie seg om de samme «demonstrantene.» Vi har ihvertfall problemer med å se forskjellen.
En likhet mellom SOS Rasisme, Norsk folkehjelp og Hilde Henriksen Waage ligger i at de alle gjør et levebrød ut av å formidle illusjoner, fantasier og forvrengninger som propageres gjennom våre massemedier. Et felles kjennetegn er også en vedvarende infam demonisering av jødene og deres hjemland Israel. Men når kameralinsene for en stund vender seg bort fra dem og beskriver den virkelige elendigheten i Midtøsten, blir de frustrerte akkurat som Hamas, og fyrer løs nye bredsider mot Israel for å skape overskrifter. Og overskrifter bli det, ikke minst i Aftenposten som i likhet med NRK toner ned informasjon om hva som driver denne krigen, og skylder på jødene i klassisk stil.
