En skog av fløyelsvesker henger i taket over deg når du går inn i spesialutstillingen om Algeries jøder i Musee d’Art et d’Histoire du Judaisme i Paris. Veskene ligner jakkemerkene som the New York Police Department bruker. Alle har påtrykt et guttenavn, eller det er rikt brodert med gulltråd eller sølvtråd. Det var nemlig skikken at guttens familie skulle gi ham en veske til bar mitzvah: den inneholdt en talith (bønnesjal) eller tefillin (bønnereim).
Disse veskene er så å si de eneste sporene av jødisk liv i Algerie. Synagogene har for det meste blitt omgjort til moskeer – som De store synagogene i Alger og Oran. Hovedsynagogen i Constantine er blitt redusert til en parkeringsplass. Algerie har knapt en eneste jøde tilbake, og ikke noe jødisk miljø å snakke om. Da Esther Azoulay døde i juli 2011, la det amerikanske kontoret som hjalp jøder i nød, ned sitt arbeide i landet. Hun var deres siste klient.
I år er det 50 år siden jødene forlot Algerie. Utstillingen i det jødiske museet i Paris har skapt stor interesse for dette forsømte aspektet ved fransk, jødisk og algerisk historie.
Emnet har blitt forsømt av Frankrike fordi landets 130.000 jøder var en del av den store mengden pied noirs – de 800.000 franske settlerne som flyktet fra Algerie. Det har blitt forsømt fordi tapet av Algerie, selve kronjuvelen i det franske imperiet, var en ydmykelse den franske sosieteten ikke var noe glad for å bli påminnet om. Det har blitt neglisjert av jødene fordi de så seg selv som franskmenn. Det har blitt forsømt av Israel fordi 90 prosent av de algeriske jødene dro til Frankrike og ikke til Israel, noe som var uvanlig blant de 850.000 jødene som flyktet fra arabiske land. Og emnet har blitt forsømt av det uavhengige Algerie fordi de har valgt å utslette alle spor av jødisk tilstedeværelse i kultur og historie.
I mellomtiden har det blitt dradd tvilsomme paralleller i akademia og i mediene mellom Frankrikes kolonikrig i Algerie og Israels krig med araberne. Propagandamakere hevder at Algeries jøder valgte Frankrikes side i et påstått forræderi mot araberne i Algerie. De «koloniserte» araberne i Palestina vil triumfere like sikkert som de gjorde det i Algerie, profeterer de med stor sikkerhet.
Men det har langt fra vært noen kolonisering. Jødenes røtter i Algerie går 2.700 år tilbake i tid, da jødiske handelsmenn kom til Nord-Afrika med fønikerne. Dette var 1000 år før islam, og de første jødiske slaver og fordrevne fra Judea bosatte seg blant berberne like etter Det andre tempelets ødeleggelse. Noen berbiske stammer skal ha konvertert til judaismen på denne tiden. Tidenes mest berømte berber, krigeren Queen Kahina, sloss mot muslimske inntrengere i det sjuende århundre – forgjeves.
De såkalte toshavim, jødene som var født og bosatt i landet, og som hadde overlevd islamiseringen, fikk i det 15. århundret selskap av såkalte megorashim, jøder som hadde unnsluppet den spanske inkvisisjonen. Under ottomanske lover levde de fleste jødene i stor elendighet som dhimmier – mindreverdige og underordnede elementer i islam. En reisende i det 19. århundre, Signor Pananti, skrev: «Det finnes ingen art av plage eller krenkelse som de ikke får smake … den late Maurer, med en pipe i munnen og bena over kors, roper på hver eneste jøde som passerer, og får ham til å utføre tjenester — Endog vannkildene er lykkeligere, de får i alle fall lov å lage lyder.»
Det var derfor ikke så rart at de undertrykte jødene så på franskmennene som sine redningsmenn og frigjørere da Algerie ble en del av det metropoliske Frankrike i 1830. Førti år senere fikk samtlige jøder i Frankrike borgerskap ved det såkalte Decret Cremieux, som var oppkalt etter en berømt jødisk politiker og filantrop, Adolphe Crémieux.
Myten har senere utviklet seg til at det kun var jødene som ble tilbudt fransk nasjonalitet. Muslimene ble tilbudt det samme, men langt de fleste tok ikke imot tilbudet, ettersom de mente det ville kompromittere deres personlige status, som var styrt av muslimsk lovgivning.
Sett med muslimske øyne skapte det en sterk følelse av krenkelse at dhimmi-jødene kunne ha større rettigheter enn dem selv. Men også de franske settlerne, pied-noirs, var fornærmet på jødene. Hvordan kunne disse innfødte få fransk statsborgerskap og se på seg selv som likestilt til sanne franskmenn?
Jødene falt mellom to stoler. Muslimsk antisemittisme nådde toppen med Constantine-pogromen i 1934, hvor 25 jøder ble drept. Fransk antisemittisme nådde sin topp ved avskaffelsen av Decret Cremieux under Den annen verdenskrig. Under Vichy-regimet ikke bare ble jøder fratatt sitt franske statsborgerskap, men de fikk også sparken fra jobber i det offentlige, og ble utsatt for kvoteringer og restriksjoner.
Decret Cremieux ble gjeninnført i 1943. For noen jøder ble traumaet det var å bli fratatt sine franske borgerrettigheter, den absolutte frykt for å bli identifisert med araberne: de var franskmenn med jødisk tro – francais israelites.
Men da araberne satte i gang med en enda mer brutal dekoloniseringsbølge i 50-årene, med pied-noir’ene i gang med en like brutal antiterror-krig, så var jødene i landet svært nøye med å markere en offisiell nøytral holdning, selv om drapene på rabbier og bombingen av synagogene sett i ettertid så nokså overlagt ut. Noen jøder støttet uavhengighetskjemperne i FLN. En minoritet av kommunistiske anti-franske jøder fikk tittelen «pieds rouges.»
Jødene kunne ikke lenger sitte på gjerdet da to hendelser tvang dem inn i den franske leiren: det første var nedbrenningen av Den store synagogen i Algiers i desember 1960. Arabere herjet omkring og rev ned minneplaketter fra veggene, og satte fyr på bøker og Torah-ruller. Den andre var mordet på den berømte jødiske musikeren Sheikh Raymond Leyris i juni 1961. Han ble drept mens han handlet på markedet. Leyris var et symbol på den felles arabisk-jødiske kulturen, og var svigerfar til sangeren Enrico Macias.
I likhet med pied-noirs, fikk jødene et bittert valg: kofferten eller kisten. De pakket sammen for å dra til havner og flyplasser. Da Algerie erklærte uavhengighet 3. juli 1962, hadde alle jødene, på et par tusen nær, forlatt landet og dradd til Frankrike.
Feltropet var nå «et muslimsk Algerie», ikke «Algerie for Algeriere». Ingen «utlending», ikke en gang de som hadde sloss for FLN, fikk algerisk borgerskap, med mindre de hadde muslimsk far. Det var ikke noen plass for jøder i det nye Algerie, som det ikke finnes plass for jøder noe annet sted i den arabiske verden.
Times of Israel: How Algeria lost it’s Jews
Oversettelse: Willy Gjøsund
