Den amerikanske utenriksministeren ga under sitt besøk i Israel nylig et løfte om at anti-israelske boikottbevegelser vil bli ansett som antisemittiske. Dette representerer en historisk milepæl innenfor vennskapelig internasjonalt samkvem, slik FN-paktens formål og prinsipper foreskriver at medlemstatene skal forholde seg til hverandre.
Dessverre må vi konstatere at det ennå er langt frem til realiseringen av FNs 75-årige ideal om et fredelig verdenssamfunn. Prinsippet om alle medlemmers suverene likhet har vært et fundament i folkeretten siden freden i Westfalen i 1648, men den systematiske og vedvarende forskjellsbehandlingen av den jødiske staten Israel og fornektelsen av Israels rett til selvforsvar, viser ingen tegn til å avta. Dette er i seg selv en klar indikasjon på internasjonal antisemittisme.
Den 11. november avga 156 medlemsland i FNs Hovedforsamlings 2. komité en erklæring som oppfordret nasjonene til å sikre at de ikke behandler bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem som en del av den suverene staten Israel. Blant de 156 finner vi land som Nord-Korea, Iran, Syria og Norge som alle normalt stemmer sammen med EU og medlemmene av Organisasjonen av islamske stater i slike spørsmål.
Det er ikke noe nytt i den hendelsen. Slike resolusjoner blir det vedtatt mange av i FN hvert år, og like regelmessig er det omkring 156 som stemmer for mens omkring 6 stemmer imot og resten avstår fra å stemme. Disse resolusjonene er ikke annet enn politiske meningsytringer fra initiativtakernes side hvor det stort sett menes det samme fra år til år. Men i Norge har disse meningsytringene fått en spesiell og opphøyet status: De oppfattes av våre myndigheter som et uttrykk for det internasjonale samfunns forpliktende rettsoppfatning.
Dermed omdannes de vedvarende politiske meningsytringene i den norske utenriksministerens forestillingsverden til et uttrykk for internasjonal sedvane, – en «rettskilde» man mener vi er forpliktet til å forholde oss til fordi det gjennom årene er blitt et faktum at et flertall av FNs medlemmer mener dette, – og da er det dette man mener må anses som internasjonal lov og ikke bindende traktatrett. Her ser vi hvordan mekanismen med hyppig gjentakelse av en løgn fremdeles skaper en «sannhet.»
Slik får vi en slags forklaring på de stadige utsagnene i Stortinget og i mediene hvor utenriksministeren uten forbehold forteller at «de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. Dette synet er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, deriblant resolusjon 465 og 471 …»
Faktum er at det ikke finnes en eneste «bosetting på okkupert område» som er i strid med noen som helst bestemmelse i gjeldende folkerett. Det de er i strid med er den politiske meningen til 156 medlemsland i FN, hvoriblant Norge. Slik disse 156 må forstås, finnes det steder i verden hvor det ikke må bo jøder. I tidligere tider ble slike steder kalt «judenfrei.» Dersom slike steder forurenses med jøder, oppstår «et hinder for fred.» Annerledes kan ikke den politikken oppfattes.
I Den europeiske union, EU, som Norge er blitt en stadig mer integrert del av, er det nå fastslått som gjeldende rett at man står fritt til å oppfordre til boikott av varer som er produsert innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser. Det følger av ytringsfriheten i EU, hevdes det. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har vedtatt at oppfordring til boikott av israelske varer er i tråd med europeisk menneskerettighetslovgivning. Men denne saken reiser alvorlige politiske spørsmål. Virksomheten til boikottbevegelsen, BDS, er i sitt innerste vesen diskriminerende og antisemittisk, og burde forbys, slik tilfellet er i flere land.
Den diskriminerende behandlingen av den jødiske staten er ikke bare utbredt blant frivillige organisasjoner og anerkjent av rettsvesenet i EU. EU selv, og dermed Norge, er en internasjonal pådriver for å sette ut i livet og «rettsliggjøre» de Israel-fiendtlige resolusjonene som forfattes og vedtas i FN-systemet. Et meget nærliggende eksempel er EUs fornyete krav til Israel om at landet skal følge de såkalte «internasjonale parameterne,» som bl.a. er alle de urimelige påstandene som ble bakt inn i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2016. Det var denne resolusjonen president Obama lot være å nedlegge veto mot for å straffe Israel som ikke godtok de arabiske kravene om at den seirende part i Seksdagerskrigen skulle kapitulere betingelsesløst.
Nå forlanger EUs sterkt anti-israelske utenrikskommisar Josep Borrell at Israel skal rive ned alle utposter som er opprettet de siste 20 årene «idet det er EUs faste overbevisning at jødiske bosettinger er i strid med folkeretten.» Det som nå har fått EU til å reagere er planene om å bygge 1257 boligenheter i et av nabolagene, Givat Hamatos, i Øst-Jerusalem. Han fikk med seg 14 EU-land samt Norge på en aksjon hvor EU sendte sin stedlige representant på Vestbredden, tyskeren Sven Kühn von Burgsdorf, til området for å holde en protestmarkering på vegne av halve EU og Norge. Tyskeren og hans følge ble resolutt jaget bort derfra av lokale innbyggere.
På norsk side reagerte utenriksminister Eriksen Søreide med en offisiell erklæring som har karakter av et ekko av EUs protest. Her heter det: «Israelske myndigheters beslutning fra den 15. november om å åpne en anbudsprosess for bygging av 1257 boenheter i en ny bosetting i Givat Hamatos gir grunn til stor bekymring. Dersom den gjennomføres, vil byggingen skje på okkupert palestinsk territorium. Bosettingsaktivitet i dette sentrale området mellom Jerusalem og Bethlehem vil være spesielt skadelig for utsiktene til å etablere en sammenhengende palestinsk stat og en bærekraftig to-statsløsning. Norge er klare på at vi anser bosettingene for å være folkerettsstridige, og jeg gjentar min oppfordring til israelske myndigheter om å stanse all bosettingsaktivitet på Vestbredden, inkludert i Øst-Jerusalem.»
Igjen ser vi at den norske regjering helt ukritisk slutter seg til EUs pro-palestinske og Israel-fiendtlige politikk og gjentar EUs useriøse krav som et ekko. Selv om mediene ikke forstår det, er vi sikre på at embetsverket innser at slike påstander og krav i seg selv setter en stopper for enhver forhandlingsmulighet i en konflikt som denne.
Jerusalem er etter grunnloven Israels udelelige hovedstad og vil aldri kunne bli gjenstand for territorial oppsplitting for å få i stand noen form for «tostatsløsning,» som utenriksministeren fantaserer om. Ved på denne ukritiske måten å slutte seg til EUs politiske og diskriminerende kampanje mot den jødiske staten og ved å boikotte den regionale fredsprosessen som nå kan vise til vellykkede resultater, kan også Norge komme med blant dem som USA nå vil anse for å føre en antisemittisk politikk. Norsk Midtøsten-politikk er nå på kant både med Oslo-prosessen og gjeldende folkerett.
